Mange frykter at Bolsonaro skal gjøre regnskogen i Amazonas om til en ørken. Selv har han kalt seg "motorsagkapteinen" og avfeier dem som vil verne mer av regnskogen.

Så hvordan kom Bolsonaro til makten? Undersøkelser viser at cirka 70 prosent av den voksende gruppen med protestantiske kristne i Brasil, os evangélicos, stemte på Bolsonaro.

Nykonservativ mobilisering

The Christian Right er en betegnelse som har blitt brukt om de velorganiserte kristne gruppene i USA som fra 1970-tallet av mobiliserte for tradisjonelle familieverdier og mot abort.

Gjennom denne politiseringen av noen typer kristendom ble kristne velgere i stadig større grad en del av det republikanske partiets grunnfjell. I 2016 stemte hele 81 prosent av hvite evangelikale velgere på Donald Trump.

I Brasil har et lignende fenomen vokst frem. I 2018 vant høyrekandidaten Jair Bolsonaro presidentvalget, mens kandidaten som hadde ligget høyest oppe på flere av meningsmålingene satt fengslet. Med en korrupsjonssiktet Luiz Inácio Lula da Silva i fengsel samlet for første gang de to største pinsekirkene seg om én kandidat: Bolsonaro.

Dramatisk vending i brasiliansk politikk

– I 13 år, fra 2003 til 2016, ble Brasil ledet av det venstreorienterte Partido dos Trabalhadores, PT, med Lula da Silva og Dilma Rousseff som presidenter. Så tok brasiliansk politikk en dramatisk vending mot ytre høyre, forteller postdoktor ved Det teologiske fakultet, Ole Jakob Løland.

– Brasil tok en rask u-sving i politikken, vekk fra å styre mot mer økonomisk omfordeling mellom fattig og rik, og ikke minst vekk fra å utvide rettighetene til etniske og seksuelle minoriteter, sier han.

Da Jair Bolsonaro holdt sin innsettelsestale i januar lovet han at regjeringen skulle ta oppgjør med det han kalte kjønnsideologien. Det var som musikk i ørene til nykonservative katolikker og mange pinsevenner.

Demonisert av evangelikale ledere

– Disse grupperingene har hevdet at venstresidens kamp mot homofobi i realiteten er et angrep på den kristne kjernefamilien og en manifestasjon av demoniske åndsmakter, forklarer Løland.

Han mener et av de mange utsagnene til den mektige pinsepastoren Silas Malafaia illustrerer dette. I et brennhett offentlig ordskifte uttalte pinselederen at «djevelen fant opp løgnen, mens Dilma [Rousseff] og PT perfeksjonerte den». I Malafaias teologi var venstresiden et uttrykk for djevelske krefter i en apokalyptisk visjon av verden.

– Denne teologien er med på nøre opp under en kulturkrig som har polarisert brasiliansk politikk med nykonservative kristne på den ene siden og mer progressive kristne på den andre, mener Løland.

Dette skjer i et land hvor frigjøringsteologien har stått sterkt og beveget politikken mot venstre. Den frigjøringsteologiske bevegelsen har tydelig tatt de fattige og rettsløses side over hele Sør-Amerika. I Brasil var basismenighetene knyttet til bevegelsen tidligere en viktig del av grunnfjellet i Lulas parti, PT.

Ligner utviklingen i USA

Løland mener vi nå ser tydelige konturer av en ny kristen høyreside som ligner på det vi har sett nord i Amerika.

– I likhet med den kristne høyresiden i USA har den brasilianske varianten hovedsakelig vokst ut av protestantiske vekkelsesbevegelser. Disse har mobilisert politisk mot abort og likekjønnet ekteskap, som reaksjoner på liberale politiske initiativ og avgjørelser i domstolene, forklarer Løland.

– På lignende måte som i USA, skjer høyredreiningen ved at talspersonene for de kristne interessegruppene ser på sin politiske kamp som en religiøs kamp mot et ugudelig sekulært verdensbilde som er uforenlig med deres eget. Derfor blir tonen i det offentlige ordskiftet så kompromissløs og dermed øker polariseringen i samfunnet. Det visste Bolsonaro å utnytte, hevder forskeren.

Han peker også på at det nye kristne høyre i Brasil har vokst ut av de samme overordnede betingelsene for religiøse gruppers engasjement i politikken som i USA, ettersom disse to statene har en sammenlignbar religionspolitisk modell. Ingen av statene har en offisiell religion, og staten gir ingen bestemt kirke fortrinn eller store pengeoverføringer.

Kirker arena for politikk

Ifølge Løland fører dette til at kirkene må være mer strategiske for å sikre sin egen eksistens og legge til rette for vekst i det religiøse markedet hvor konkurransen om tilhengere er stor.

– En del av kirkelederne er økonomisk kalkulerende entreprenører som også ser at de har interesse av politisk innflytelse. Derfor forsøker de å påvirke de som går i kirken til å stemme på sine folk, fastslår han.

Og i Brasil er aktiviteten i kirkene skyhøy. Det gjør kirkene til en av de viktigste arenaene for dannelsen av politiske holdninger, og politikerne vet hvordan de skal holde på denne velgergruppen. Løland forteller:

– Nylig møtte Bolsonaro den evangelikale blokken av politikere i Kongressen hvor han lovet at kirkene skulle få det enklere i møte med offentlige brasilianske etater. For som Bolsonaro sa, «ingen orker» en situasjon hvor hver kirke må ha en regnskapsfører. Det trenger ikke kristne.

Han peker på at trossamfunn i Brasil allerede har fått store skattefritak og gode betingelser.

– Disse politikerne ble valgt inn av velgergrupper fra pinsekirkene og forstår at de må gi kirkene noe tilbake for å bli støttet av pastorene ved neste valg.

Løland beskriver det som at enkelte av kirkene tidvis er rene valgkampmaskiner for politikere.

Pentekostal påvirkning

Pinsekirkenes økte innflytelse over politikken er et fenomen over hele Latin-Amerika. I 2016 skal pinsekirkenes mobilisering har vært utslagsgivende i folkets nei mot fredsavtalen i Colombia og i 2018 var den nokså ukjente gospelsangeren Fabricio Alvarado nær ved å vinne presidentvalget i Costa Rica. Han fikk stor støtte for sin motstand mot likekjønnet ekteskap.

– Pinsekirkenes inntogsmarsj i latinamerikansk politikk er et av de viktigste utviklingstrekkene innenfor kristendommen globalt sett de siste tiårene, påstår Løland.

– Politikere kan få stor makt gjennom å mobilisere velgere fra disse voksende kirkene. Denne nye typen religiøs populisme er en demokratisk utfordring for den offentlige samtalen om viktige verdispørsmål når den polariserer mer enn den opplyser, sier han og fortsetter:

– Samtidig kan pinsepolitikernes tilstedeværelse i latinamerikanske parlamenter anerkjennes som en prestasjon av de unge demokratiene i denne verdensdelen. For det er disse kirkenes bruk av demokratiet som har sikret dem representasjon i politikken som religiøs minoritet i et land som Brasil.

– Dessuten indikerer noe forskning at pastorene er mer positive til demokratiet enn velgerne. Det bør minne demokratitilhengere om at religion i politikken ikke nødvendigvis er et onde, fastslår Løland.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Oslo?

– Konflikter har løftet religion tilbake til dagsorden

Migranter former sin egen religiøsitet når de lever langs grenser mellom land

Slik kan lærerne sikre en god lesestart for alle