Satan og mørkemaktene dukker opp i det norske nyhetsbildet med ujevne mellomrom. Foranledningen er alt fra kirkebranner og skjending av kirkegårder til funn av møteplasser for mystiske ritualer og påstått djeveldyrkende rockeband. Den populære Harry Potter-filmen har blitt møtt med seriøse debatter om okkultisme. For kort tid siden meldte TV 2 om forsøk på demonutdrivelse ved et asylmottak i Tønsberg. Aktørene var en kristen menighet som ville frelse “vantro” muslimer?

Satanist-ekspert

Når mediene trenger ekspertkommentarer til slike saker, tar de gjerne kontakt med førsteamanuensis Asbjørn Dyrendal ved Religionsvitenskapelig institutt. Han har skrevet flere artikler og kronikker om djevelen og satanisme. Fenomenet har også en bred plass i doktoravhandlinga hans som snart er ferdig. Likevel hevder han at han slett ikke er spesielt interessert verken i Satan, hans budskap eller tilhengere.

Satanister er individualister

- Det er djevelen som fiendebilde og retorikken rundt det hele som er interessant. Det er nemlig stor kontrast mellom hvordan erklærte satanister opplever seg selv, og hvordan omverdenen oppfatter og framstiller dem. De kristne oppfatter satanistene som djeveldyrkere. Satanistene, det fins for øvrig ikke mange av dem, bekjenner seg slett ikke til noen djevel eller Satan. De er i stor grad individualister som tar avstand fra kristendommen og dyrker livskraften og livet før døden.

Djevelens mange ansikter

Djevelen er skapt i den kristne tro som motsetningen til Gud, det onde og destruktive i kontrast til det gode og snille. Kampen mellom det gode og det onde er velkjent tema i den vestlige kulturen og har hatt mange uttrykk gjennom tidene.

Dyrendal har tatt for seg USA spesielt, der han finner at fiendebildet konstrueres kontinuerlig. Hovedtanken er at den som ikke er med oss, er mot oss og kan bekjempes med alle midler. Hovedkulturen representerer til enhver tid “det gode”. Alt som truer, representerer “det onde”. Slik skifter “djevelen” ansikt i takt med samfunnsendringer.

Drikk, dans og annen djevelskap

For eksempel ble røyking, drikk og dans oppfattet som satans verk blant kristne i USA på 1940- og 50-tallet. På 1980-tallet ble fokus skiftet til masseunderholdning, TV-produksjoner og Heavy metal-musikk.

De djevelske skremmebildene kan også gjenkjennes i politikken. Retorikken er forbausende lik enten det gjelder kampen mot kommunister, Saddam Hussein eller muslimske terrorister.

Oppkonstruert fenomen?

- Satanismen slik mediene framstiller den er også et oppkonstruert fenomen, mener Dyrendal.

- I USA blomstret den opp i begynnelsen av 70-tallet, i forbindelse med framveksten av kristen fundamentalisme, og var rettet mot ungdomskulturen På 80-tallet var amerikanske aviser fulle av beretninger om farlig satanisme. Aktørene var rusmisbrukende tenåringer som begikk voldshandlinger, hærverk og drap i Satans navn. Det ble også antydet at de var del av en større sammensvergelse der folk i mektige posisjoner var involvert.

Usynlige sekter

- Store krefter ble satt i gang for å jakte på “sataniske sekter”. Til tross for store anstrengelser lyktes det aldri å bevise at sektene virkelig fantes. Derimot dukket det stadig opp enkeltpersoner som påstod at de hadde vært med i slike sekter, men at de nå var blitt frelst og troende. Satanistjakten spredde seg relativt fort til Storbritannia, der den ble konsentrert om påstått satanistisk misbruk av barn og kvinner. De første omtalene jeg har funnet her til lands, er fra Dagbladet og Dagen i 1990.

Kripos på ville veier

Den oppkonstruerte satanisme, som Dyrendal kaller den, har dukket opp sporadisk men har aldri fått skikkelig fotfeste i Norge. I forbindelse med kirkebrannene på midten av 90-tallet ble det imidlertid laget en politirapport om satanisme. Rapporten fikk navnet “Kirkebranner og satanistisk motiverte skadeverk” og ble utgitt av Kripos og Økokrim.

Dyrendal fikk tak i rapporten og fant at den var full av feil og uetterettelige, tendensiøse påstander. Informasjonen var sannsynligvis oversatt fra amerikansk. Politirapporten ble imøtegått av Dyrendal i en Dagbladkronikk med den pirrende tittelen “Da Satan tok Økokrim”.