En hel musikkindustri jobber kontinuerlig med spørsmålet om hva som skaper en hit. Musikkviter Odd Torleiv Furnes har forsøkt å komme nærmere et svar i sin doktoravhandling om musikalsk hukommelse og oppmerksomhet.
Hvorfor er for eksempel Travis’ største hit “Sing” og ikke en annen av låtene deres? Fordi den er best, vil den gjengse musikkelsker kanskje si.
Men hva med rent vitenskapelig? Odd Torleiv Furnes, som i disse dager disputerer ved Universitetet i Oslo, har belyst dette spørsmålet i sin avhandling “Musical Memory, Attention and the Hit”.
Gjennom et utvalg popmusikk har han analysert hvilke elementer som bør ligge til grunn for at en poplåt skal bli lagt merke til og feste seg i bevisstheten vår.
- Innenfor musikkteori og musikkpsykologi har det lenge vært antatt at vi har best forutsetning for å huske forventede og stabile strukturer og harmonier, forteller Furnes. Dette skulle innebære at låter som oppfyller alle forventinger og som har stabile strukturer er de som huskes best.
Variasjon og trygge rammer
Han mener imidlertid at den tidligere musikkpsykologiske forskningen ikke har vært nyansert nok. Gjennom egenutviklede digitale verktøy har Furnes plukket ulike låter fra hverandre, og analysert hvilke elementer i dem som appellerer mest til oss.
Forskeren konkluderer med at det ikke er i forutsigbarheten, men balansen mellom forventede og uventede toner og rytmer og hvor disse plasseres i låtene, som synes å avgjøre hvor godt de huskes. Dette samsvarer med funn innenfor generell oppmerksomhets- og hukommelsesforskning.
- Det som ser ut til å virke best er når en låt vekker interesse med avvikende detaljer på en trygg og forutsigbar grunn, for eksempel noen høye toner i et ellers jevnt landskap, sier han og nevner Tal Bachman-låten “She`s so high” - for mange mest kjent som Idol-Kurts vinnerlåt.
Sammensatt
"Musikkviter Odd Torleiv Furnes"
Furnes understreker at det å belyse en låts hitpotensial utgjør et sammensatt bilde der flere musikalske parametere samspiller. I sin avhandling har han blant annet analysert parametere som tonalitet, rytmikk, intervaller og motivisk repetisjon.
Selv om Furnes nå kan ha avdekket noen av hitlåtens hemmeligheter, har han ingen illusjoner om at representanter for musikkindustrien nå skal komme løpende etter ham.
- Det hadde neppe tatt seg særlig bra ut for en artist å ha en takk til meg i coveret. Det skal jo tross alt være litt magi rundt dette, ler han.
Furnes minner oss om at det heller ikke ga Jan Teigen økt troverdighet da det kom frem at han hadde fått vitenskapelig hjelp til å komponere Melodi Grand Prix-låta “Do-re-mi” i 1983.
- De fleste låtskrivere forholder seg ikke til denne type innsikt, men gjør sine vurderinger ut fra intuisjon. Og sånn må det nesten være. Selvfølgelig kan du bli en bedre låtskriver av å kunne noe komposisjonsteknikk.
- Likevel er det på samme måte som med det menneskelige DNA - vi kjenner til koden men lager ikke mennesker. Selv om man kjenner til strukturene bak en hitlåt, kan man ikke nødvendigvis lage stor musikk. Til syvende og sist er man avhengig av en kunstner som bidrar med sin skapende kraft, sier Odd Torleiv Furnes.
