-Har du opplevd å ringe til kontordamen for å gi noen praktiske opplysninger, og plutselig innsett at du er midt i en fortrolig samtale?

-Slik er det med radioen og plateinnspillinger også. Når Janis Joplin med raspende røst ønsker seg en Mercedes Benz, eller når Unni Anisdahl roper ut intense håndballkommentarer, kan det oppleves som veldig direkte og nært. Dette er en sterk retorisk kraft som er særegen for denne type kommunikasjon, forklarer Lars Nyre, før han slår fast at radiokanalene ikke på langt nær pleier dette tillitsforholdet så godt som de burde.

- Det inviteres til interaktivitet, til å sende inn SMS og epost, men lytterne blir sjeldent lyttet til. Jeg kunne ønske vi fikk en kanal hvor programlederne snakket med folk uten å se på klokken og uten å avbryte med en poplåt av Eagles. En slik verbalradio kunne være en verdifull hjelp til bearbeiding av livsvilkår og erfaringer i samtidens Norge.

Nyre er klar over at han kan høres ut som en idealistisk idiot. Han er klar over alle fallgruvene. Likevel mener han det er viktig å finne frem pekefingeren. Viktig fordi mediene spiller en dyp eksistensiell rolle i folks liv og har muligheten til å koble folks livsverdener sammen.

Teknikk og personlige egenskaper

I avhandlingen «Fidelity matters - Sound and media and realism in the 20th century» har Nyre prøvd å skildre den opplevelsen av virkelighet som lyden i mediene skaper. Han har laget en historisk analyse av de teknologiske og sosiale prosessene som inngår i denne type kommunikasjon med utgangspunkt i 44 eksempler fra radiodrift og plateindustri.

Her er Enrico Caruso frå 1901 og Harry Brandelius frå 1938, skuleradio frå Voss i 1934 og Bing Crosby i the Kraft Music Hall i 1943, amerikansk psykedelia og technopop, Margrete Holt i Trondheim og Dr. Joy i New York. Disputasen holdes 31. mai ved Universitetet i Bergen.

- I avhandlingen har jeg sett på to nivåer ved tiltro og tillit: Det tekniske nivået og personlige egenskaper ved programskaperne. Dette er blant de viktigste virkemidlene en har til å skape tiltro. På den ene siden har innspilt lyd en dokumentarisk autoritet i seg selv. En tenker: Slik høres det ut, som om jeg var der selv! På den andre siden er det slik at noen programledere har en bedre evne enn andre til å tale direkte til deg som lytter. Det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hva det er, men har du hørt Erik Bye i «Vi går ombord» eller Kari Sørbø i «Her og Nå», skjønner du hva jeg mener. Vi tror på det de sier.

Den teknologiske utviklingen har også hatt mye å si for hvilken rolle radioen har spilt i folks liv. Før 1925 hadde man krystallapparater med tilkoblete høretelefoner. Det appellerte først og fremst til mannlige teknofriker som satt og skrudde seg frem til riktig frekvens i garasjen.

Etter at rørforsterkeren ble vanlig på slutten av 1920-tallet, henvendte programmene seg mer og mer til hele familien og radioen begynte å spille en sosial rolle. Midt på 1930-tallet kom innspillingsmuligheter, og klipping ble vanlig på 1950-tallet. Det rokket likevel ikke ved følelsen av at sendingene var live, men ga ifølge Nyre, programskaperne enda større makt.

- Det er lett å få noen til å si akkurat det programskaperne ønsker. Det er jo bare å klippe vekk det som ikke passer, sier Nyre, men skynder seg å legge til at folk flest har en velutviklet kritisk sans i forhold til mediene.

- Likevel er det viktig å komme med en oppfordring om å dyrke skepsisen. Dette er ikke noe jeg tar opp i doktorgradsarbeidet, men det er noe jeg synes er viktig å få frem på bakgrunn av den kjennskapen jeg har til det retoriske landskapet jeg har kartlagt i avhandlingen, presiserer Nyre.

Tester terapeutisk radio i Volda

Men hva vil Lars Nyre da? Kvitte seg med programledere og kommersielle kanaler? La lytterne ta over spakene?

Nesten, men ikke helt. Medieviteren har lansert et programskjema som han mener den nye riksdekkende radiokanalen burde ta en titt på. Stikkordet for idealkanalen til Nyre er «terapeutisk radio», en stasjon hvor man hyppig tar imot telefoner fra lytterne. Ikke for å kutte dem ned til 30 sound bites som en morsom avrunding av et program, og ikke for å tjene penger på å la dem få opplyse om sin favorittfilm, men for å innlede samtaler om tema mange er opptatt av.

- Man burde fokusere på typiske samtaleemner slik de varierer med tiden på dagen, og tiltrekke seg ulike mennesker utfra deres typiske dagsprosjekt. Det kan være sportsprogram der folk kan ringe inn og fortsette diskusjonen de hadde på Store Stå søndag ettermiddag. Det kan være et program for gravide eller nybakte foreldre midt på dagen hvor de kan lufte frustrasjoner og spørre om råd. Hovedpoenget er at programmene varer i flere timer og dermed gir rom for de lange samtalene, sier Nyre.

Han forstår at det skal mye til før en kommersiell kanal kan tenke i slike baner, selv om pratekanaler i USA er en svært profitabel bransje.

- En er for redd til å eksperimentere med slikt. Det er lett for at man lager en kanal som er til forveksling lik alle andre fordi man anser det for å være det økonomisk tryggeste. Dessverre.

Til høsten vil imidlertid Nyre få sjansen til å realisere sine radiodrømmer, om enn i et lite format. Nyre har fått postdok-midler fra Forskningsrådet for å forske videre på lyd. En av planene er å teste ut sine radioteorier på en frekvens i Volda i forbindelse med sitt engasjement på høgskolen der.

- Forhåpentligvis vil det umiddelbart oppstå et eksistensielt behov for å lytte til kanalen, ler Nyre.