Pessimisme før København

I desember møtes 190 land til klimamøte i København. Målet for FN-toppmøtet er å bli enige om en ny, ambisiøs klimaavtale. Professor i klimaøkonomi Gunnar S. Eskeland tror ikke på en sterk global avtale.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

FNs klimapanel (IPCC):

Intergovernmental Panel on Climate Change er en internasjonal institusjon opprettet av FN i 1988. Klimapanelets rapporter utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i klimakonvensjonen. Klimapanelet la fram sin første hovedrapport First Assessment Report i 1990, med en klar advarsel om følgene avmenneskeskapt global oppvarming. Andre rapport kom i 1995 og utgjorde en sentral del av grunnlaget for Kyotoprotokollen. Den fjerde rapporten kom i 2007.

Konklusjonene bekrefter i hovedsak tidligere rapporter: Det er bred enighet om at det globale målet om at temperaturen ikke skal stige mer enn to grader (i forhold til nivået på slutten av 1800-tallet), ikke blir nådd.

Toppmøtet i København samler alle land i klimakonvensjonen og i tillegg land med observasjonsstatus, interesseorganisasjoner og næringsorganisasjoner.

De danske arrangørene venter ministre og andre representanter fra 189 land.

Allerede i mars 2009 innkalte FNs generalsekretær Ban Kimoon til en konferanse med de tunge aktørene i forhandlingene for å bli enige om at den globale økonomiske krisen ikke skal bremse opp klimaforhandlingene og prosessen frem mot klimaavtalen som skal ta over etter Kyoto-protokollen.

Dessverre for klimaet

Tidligere klimamøter, som på Bali og i Poznan, klarte ikke å komme fram til globale, bindende avtaler.

Professor i klimaøkonomi Gunnar Eskeland ved Institutt for foretaksøkonomi ved Norges handelshøyskole (NHH) tror heller ikke at man får noen sterk avtale i København.

– Vi har en avtale i dag som gir bindende tak på utslipp i bare noen deler av verden. De store spenningsmomentene er knyttet til om vi får tilslutning i neste periode, fra 2012, fra India, Kina og USA.

– Og etter min oppfatning så er det åpenbart at dersom vi ikke får tilslutning fra USA, så blir det en uhyre tynn og uforpliktende avtale, sier Eskeland.

– Selv om Obama har gått høyt ut på banen?

– Ja. Jeg tror at hvis USA gjør noe særlig, så gjør landet det på egen hånd. Dessuten tror jeg at hvis vi får tilslutning fra India og Kina, så kommer den til å være uhyre tentativ. En avtale i København kommer slett ikke til å innbære bindende utslippsgrenser.

Forkastet avtalen

Senatet forkastet forrige avtale og sa at dette ville de ikke være med på med mindre India og Kina også forpliktet seg.

– Det tror jeg forandrer seg nå. USA ser seg selv i speilet og spør seg hvorfor ikke også de skal være med på å begrense utslippene, og dette tror jeg altså de kommer til å gjøre på egen hånd.

Eskeland har større tro på at Europa og USA skal samarbeide om tung teknologisk satsning, enn på at de kommer til å samarbeide om kvoter.

Han mener amerikanernes måte å tenke klimaproblematikk på kommer til å dreie seg mer om ny teknologi. De vil være mer opptatt av hva de trenger av ny teknologi for kunne redusere utslippene.

Samarbeid over Atlanteren

Professor i klimaøkonomi ved NHH, Gunnar S. Eskeland.
Professor i klimaøkonomi ved NHH, Gunnar S. Eskeland.

– I Norge har vi satset hardt på utvikling av karbonhåndtering. Jeg tror at når Europa erkjenner at vi ikke bare trenger kvoter, men også teknologisatsning, så vil det åpne for et fruktbart transatlantisk samarbeid og i hvert fall en transatlantisk forståelse.

– Mange mener det skjer masse innen ny teknologi. Vel, det er ikke på langt nær nok. Vi snakker om hva vi trenger i framtiden og ikke bare i 2020 og 2030, sier Eskeland.

Langsiktig

Eskeland mener satsningen på karbonhåndtering er uttrykk for langsiktig tenkning.

– Det at politikerne investerer direkte, kan tolkes som uttrykk for at teknologiutvikling ikke kan drives av ventede utslippskostnader alene. Stater må gjøre grønne investeringer, siden de ikke har en troverdig miljøpolitikk for framtiden, mener Eskeland.

– Det er et fundamentalt problem staten har. Hvis politikerne sier at bensinen skal koste 20 kroner literen i framtiden, så vil folk bare le, fordi dette kan de ikke binde seg til. Slike troverdighetsproblemer blir viktige i miljøpolitikken.

Forventede høye priser

Økonomer har tradisjonelt sagt at hvis man ønsker å gripe fatt i miljøkonsekvenser knyttet til bensinforbruk, så bør man bruke bensinskatter for å internalisere disse
konsekvensene.

Det vi trenger båder her hjemme og i USA, mener Eskeland, er ikke bare høye skatter eller bensinpriser, men høye forventede skatter.

– Faktisk er det slik at høye skatter ikke kan gjøre hele jobben alene. Man må
også ha en antakelse om høyere skatter i framtiden for at hver og en skal ta miljøvennlige valg.

– Sett at du kjøper en bil, og ut fra antakelser om høyere bensinpriser i framtiden så kjøper du kanskje en mindre bil. Det er gjennom antakelsen om framtidens priser at du oppfatter en belønning ved å kjøpe en bensingjerrig bil.

Skaper mindre motstand

Skal vi få atferden dit vi vil, må vi altså ha høye ventede drivstoffpriser, mener professoren. Hvis man blir tvunget til å kjøpe en drivstofføkonomisk bil, for eksempel gjennom standarder, så har samfunnet løst bare noe av problemet.

Den andre gevinsten er at du kanskje er blitt satt i en posisjon hvor du kanskje ikke har så mye imot høye priser.

– Du har allerede en økonomisk bil, og da blir det ikke så nøye for deg å kjempe for lavere bensinpriser, sier Eskeland.

Han mener at de antakelsene om framtiden beslutningstakere klarer å skape i befolkningen, er helt avgjørende for at den enkelte, både blant forbrukere og i
industri og næringsliv, skal ta ansvar.

Powered by Labrador CMS