Akkurat som vår avhengighet av olje har påvirket mange sektorer, så vil et grønt skiftet skape muligheter og utfordringer. I denne artikkelserien har vi utfordret forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) til å fortelle hvordan bioøkonomien er med på å forme deres forskerhverdag.

Nikolai K. Winge er forsker innen miljørett og andremann ut i denne serien om det grønne skiftet.

Han arbeider med rettslige spørsmål knyttet til offentlig forvaltning av naturressurser. Dagens lovgivning må endres dersom det grønne skiftet skal bli en realitet, sier han.

Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Min forskning knytter seg til lover av betydning for den offentlige miljø- og ressursforvaltningen. I norsk rett har vi lenge hatt lovbestemmelser som søker å ivareta miljøhensyn. Året 1992 var i så måte en milepæl. Da ble hensynet til miljøkonstitusjonell forankret i Grunnloven. På mange områder går likevel utviklingen fremdeles i en lite bærekraftig retning. Årsaken er sammensatt, men en del av forklaringen er at dagens rettsregler ikke gir miljøhensynet tilstrekkelig gjennomslag i praksis. For å underbygge denne påstanden vil jeg trekke frem enkelte særtrekk ved rettsbildet innenfor miljø- og ressursforvaltningen. 

– For det første er det rettslige rammeverket fragmentert og sektorbasert, med en kompleks fordeling av kompetanse på tvers av sektororganer og mellom beslutningsnivåer i forvaltningsapparatet. Lovene fastslår at en rekke hensyn skal ivaretas, men sier intet om hvordan de skal avveies mot hverandre dersom det oppstår interessekonflikter.

– Det andre særtrekket ved lovgivningen er nemlig at rettsreglene åpner opp for brede, skjønnsmessige vurderinger som grunnlag for offentlige vedtak. Miljøhensyn kommer ofte i konflikt med hensyn av mer økonomisk art. Gruvedrift, utbygging av veier og energitiltak, restriksjoner på utslipp av klimagasser er typiske eksempler. Fordi lovgivningen ikke sier noe om hvordan slike hensyn skal vektlegges, må det i stedet utøves et politisk skjønn i den enkelte sak. Det er dermed en fare for at den enkelte sektormyndighet legger for stor vekt på å fremme “sine” sektorhensyn, og at dette går på bekostning av andre sektorinteresser, inkludert miljøhensyn. I mangel på rettslig styring vil resultatet ofte være at kortsiktig, økonomisk gevinst tillegges større vekt enn mer langsiktige mål om å ivareta miljøet.

– Et tredje særtrekk er at regelverket i stor grad er utformet for å håndtere enkelttiltak. Avveiningen mellom økonomi og miljø blir ofte brakt på banen i forbindelse med søknader om tillatelse til tiltak eller virksomhet som innebærer miljøulemper. Faren er at et slikt tiltaksfokus gjør det vanskelig å se den samlede utviklingen over tid, der summen av flere tiltak føre til utilsiktede og mer omfattende miljøvirkninger. Enkeltvise dispensasjoner i 100-metersbeltet i Oslofjorden de siste 50 årene er et eksempel på en slik bit for bit-utvikling.

– Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– For å bidra til «det grønne skiftet» må rettsreglene sikre at enhver beslutning som kan medføre miljøskader, skjer på bakgrunn av allsidige og langsiktige vurderinger om hva som er til det beste for den enkelte, fellesskapet og fremtiden Dette vil imidlertid være en utfordring, ettersom dagens ressursforvaltning skjer gjennom et fragmentert, fullmaktbasert og tiltaksfokusert regelverk.

– Dersom «det grønne skiftet» skal bli realisert, må derfor lovgivningen i større grad gi miljøhensynet større gjennomslagskraft overfor andre hensyn. Dette har de klar i Sverige gjennom den såkalte Miljöbalken. Her er det i lovgivningen fastsatt hvilke hensyn som skal vike dersom det oppstår interessekonflikter.

– I norsk lovtradisjon har forvaltningen brede fullmakter. Dersom dette ikke endres, er det fare for at jussens virkemidler for å ivareta miljøhensyn forblir tomme floskler.