– Ingen særnorsk fredstradisjon

– Nordmenn er ikke spesielt fredsinnstilt og Norge har ingen særegen fredstradisjon, mener historiker.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

«Enighet i Norden» fra det norske vittighetsbladet Karikaturen. Bildet sto på trykk i forbindelse med et interparalmentarisk møte mellom de skandiaviske landene i 1917.
«Enighet i Norden» fra det norske vittighetsbladet Karikaturen. Bildet sto på trykk i forbindelse med et interparalmentarisk møte mellom de skandiaviske landene i 1917.

Fredstankeprosjektet

  • Et delprosjekt under Forum for samtidshistorie ved Insitutt for arkeologi, konservering og historie.
  • Startet 2005.
  • Overordnede målsetning er å analysere norsk utenrikspolitikk innenfor fredstankens rammer.
  • Et viktig spørsmål er ”hva er en fredstradisjon?”. Har norske aktører selv oppfattet at de befant seg innenfor en slik tradisjon, eller er det noe ettertiden har konstruert basert på mer eller mindre pålitelige empiriske grunnlag?
  • Totalt består prosjektet av to postdoktorstillinger og åtte doktorgradsstipendiater, i tillegg til enkelte tilknyttede forskere og flere masterstudenter.

Fredstankeprosjektet

– Det er riktigere å snakke om en felles skandinavisk fredstradisjon, sier Per Jostein Ringsby.

Ringsby har sammenlignet tre fredsforeninger i Norge, Sverige og Danmark i perioden 1882 og 1922. Det har de senere år blitt hevdet at Norge står for en særegen fredstradisjon med røtter nettopp tibake til slutten av 1800-tallet.

Slike påstander har også blitt underbygd gjennom regjeringens framheving av Norges rolle som fredsnasjon i det internasjonale samfunnet.

– Verken kampsaker som nøytraliteten under 1. verdenskrig eller engasjementet for å løse mellomstatlige konflikter på fredelig måte gjennom internasjonale domstoler var forbeholdt de norske fredsvennene, påpeker Ringsby.

Nære forbindelser

Fredsorganisasjonene som Ringsby har undersøkt spesielt, er Dansk Fredsforening, dannet i 1882, Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen, dannet i 1883 og Norges Fredsforening, dannet i 1895, som alle eksisterer den dag i dag.

De skandinaviske fredsforeningene hadde nære forbindelser med hverandre, blant annet gjennom flere nordiske fredsmøter i perioden. Sammen reiste de fredsmonumentet Morokulien i 1914, og Nordisk Fredsforbund ble dannet i 1918.

Ringsby karakteriserer fredsbevegelsen og deres medlemmer som oppriktige idealister:

– Historien om de tre fredsforeningene i Skandinavia er historien om en gruppe små utopister og deres forsøk på å skape en mer fredelig og rettsbasert verden. De skandinaviske statenes status som småstater og deres mulighet for å utføre et pionerarbeid var dessuten et sentralt element i fredsvennenes retorikk, sier Ringsby

Begrenset innflytelse

Fredsbevegelsen fikk ikke noe sterkt gjennomslag i samtiden, men den var likevel en tydelig aktør i offentligheten. I medlemstall havnet imidlertid den norske fredsbevegelsen langt bak andre folkelige bevegelser.

Norges Fredsforening nådde aldri mer enn 1 000 medlemmer. Til sammenlingning hadde avholdsbevegelsen nærmere 250 000 medlemmer på det meste. Også i forhold til sine søsterforeninger i Danmark og Sverige var Norges Fredsforening liten.

«Fredsmonumentet - fest på grensen», fra det norske vittighetsbladet Tyrihans. En nordmann og en svenske nyter en dram under avdukningen av fredsmonumentet den 16. august 1914. Karikaturen harselerer med fredsforeningenes alkoholforbud under arrangementet og det faktum at første verdenskrig brøt ut to uker tidligere.
«Fredsmonumentet - fest på grensen», fra det norske vittighetsbladet Tyrihans. En nordmann og en svenske nyter en dram under avdukningen av fredsmonumentet den 16. august 1914. Karikaturen harselerer med fredsforeningenes alkoholforbud under arrangementet og det faktum at første verdenskrig brøt ut to uker tidligere.

Fredsvennenes saker og mål ble formet og fremmet på slutten av 1800-tallet, mens de konkrete politiske resultatene kom etter 1905. Den fredelige unionsoppløsningen, en rekke inngåtte voldgiftstraktater og innføringen av siviltjeneste for militærnektere er konkrete eksempler.

– Sakene de engasjerte seg for, fikk i stor grad sin politiske løsning fram mot 1922. Selv om det var fredsforeningene som frontet sakene først, var det ikke disse som fikk dem igjennom, sier Ringsby.

De skandinaviske foreningene ble dessuten mindre relevante etter 1. verdenskrig. Gjennom opprettelsen av Folkeforbundet ble fredsspørsmålet løftet opp på et internasjonalt mellomstatlig nivå.

Karikaturer som kilde

Per Jostein Ringsby. (Foto: Olaf S. Christensen, IAKH, UiO)
Per Jostein Ringsby. (Foto: Olaf S. Christensen, IAKH, UiO)

Ringsby har brukt et større utvalg av karikaturer fra samtidens vittighetsblader som kilder for å utfylle bildet av den skandinaviske fredsbevegelsen.

Perioden for Ringsbys undersøkelse sammenfaller med storhetsperioden for de skandinaviske vittighetsbladene.

I alt ble det utgitt rundt 80 vittighetsblader i Norge gjennom perioden, og disse hadde en betydelig lesekrets.

Selv om fredsbevegelsen ikke var gjenstand for den største oppmerksomheten i bladene, mener Ringsby at omtalen av dem tyder på at fredsbevegelsen og deres framtredende personer var velkjente i samtiden:

– Karikaturene av fredsvennene viser at de spilte en rolle i samfunnsdebatten. Ikke alle fikk «æren» av å bli karikert, påpeker Ringsby.

Bakgrunn:

Per Jostein Ringsby disputerer ved Universitetet i Oslo 25. februar med avhandlingen: «40 års kamp for fred. Tre fredsforeninger i Skandinavia 1882-1922».

Powered by Labrador CMS