Havbruksnæringa har i løpet av førti år hatt en formidabel vekst, og har etablert seg som en ny industri av nasjonal betydning. Ambisjonene er store, både hos politisk ledelse og næring, om fortsatt vekst.

Regjeringen forutsetter at videre vekst skal skje innenfor en bærekraftig ramme, et mål de fleste er enige om. Det innebærer behov for en helhetlig bærekraft hvor miljøet, økonomien og sosiale forhold må balanseres opp mot hverandre.

Men i Norge er det for altfor ensidig fokus på miljøet, både i offentig politikk og i havbruksforskningen. Den sosiale delen av bærekraftbegrepet overses.

Det mener de fire forskerne Camilla Brattland og Einar Eythorsson ved NIKU, Dorothee Schreiber ved Rachel Carson Centre og Otto Andreassen ved Nofima.

De viser til at det har vært en betydelig teknologisk og naturvitenskapelig forskningsinnsats på miljøsiden av bærekraften i havbruksnæringen.

Både kunnskap og forvaltningsom handler om miljøeffektene av næringen har blitt bedre, men likevel ser det ut til at konfliktene ikke blir mindre, men snarere øker.

Derfor mener de fire forskerne at det nå er nødvending å satse på mer samfunnsfaglig forskning om havbruksnæringen og sosial bærekraft.

Ser til Canada

Forskergruppa har sett nærmere på et av de landene der norsk oppdrettsnæring har møtt mest motstand, nemlig Canada, for få glimt av hva som kan vente norsk havbruksnæring i framtida.

Særlig urfolksstammer i British Columbia har vært aktive i kritikken mot norsk havbruksindustri, noe norske miljøforkjempere og samiske kommentatorer selvsagt ikke har latt gå hus forbi.

Gjennom media har det blitt tegnet et bilde de siste årene av oppdretterne som miljøverstinger uten respekt for påvirkningen industrien har på miljøet, ifølge forskerne.

De mener at det er lite tenking rundt at havbruksindustrien ikke bare utfordrer miljøet, men at den også kan virke inn på lokalsamfunns sosiale organisering.

I Nord-Norge er politikere, elvefiskere, sjølaksefiskere og vanlige folk ofte bekymret for hvilken påvirkning lakseoppdrett har på villaksen. Samtidig representerer havbruk sårt tiltrengte arbeidsplasser for distriktssamfunn med alarmerende grad av fraflytting.

Skepsisen omkring økt satsing på havbruk, særlig i samiske kystkommuner der tradisjonelt fjordfiske og sjølaksefiske er viktige næringer og symbolsaker for mange, blir imidlertid ikke mindre med unyanserte nyhetsoppslag om sykdom og lus på oppdrettslaks i Canada og urfolks protester mot industrien, mener forskerne.

Sosial bærekraft

Forskergruppa konkluderer med at lokalsamfunn i Nord-Norge har større mulighet har til å gå i direkte dialog med og forhandle om driften til lakseindustrien, sosiale ordninger og miljømessig kontroll. Langt større enn mulighetene til canadiske urfolksgrupper.

Villaksefisket i Norge har heller ikke så stor kommersiell betydning som det har på Stillehavskysten. Samtidig kan lokalsamfunn i Norge lære av erfaringene med prøving og feiling i forhold til avtaler og konflikter mellom canadiske urfolkssamfunn og norsk havbruksnæring.

Som erfaringene derfra viser, er betydningen av at lokalsamfunnene har kunnskap om konsekvensene av havbruksnæringen og mulighet til innflytelse på veksten klart viktig for å dempe konflikter, og bidra til en mer helhetlig bærekraft, mener forskerne.

Uten kunnskap og dialog har lokalsamfunnene liten mulighet for innflytelse på hverken miljøforhold eller sosiale konsekvenser.