Selvmordsatferd - for sensitivt å forske på?

Det er ikke slik som mange tror: At en som har tenkt å ta sitt liv, kommer til å gjøre det uansett. Dette er bare en av flere myter som lever som "sannhet". Derfor er selvmordsforskning viktig.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Å forske på selvmordsatferd er selvfølgelig sensitivt og skal gjøres med varsomhet og omtanke. Det er første bud for Gudrun Dieserud, forsker og psykologspesialist.

- Det er ikke uetisk å forske på følsomme temaer, men det må gjøres av mennesker med kunnskap og erfaring, mener hun.

- Min erfaring har lært meg at etter en så alvorlig hendelse som selvmord, er noe av det viktigste at noen våger å snakke; sette ord på sorg, sinne og fortvilelse - og redsel, fortsetter forskeren.

Forhistorien

Dieserud gjennomførte for en del år siden sitt doktorgradsprosjekt Suicide attempt. Unsolvable lives?

- Jeg ville snakke med selvmordsforsøkere så tett opp til hendelsen som mulig. Målet med dette prosjektet var å få så mye opplysninger som mulig om de individene som der og da hadde forsøkt å avslutte livet, forteller hun.

- Jeg hadde laget et omfattende spørreskjema og forespørsel om deltakelse ble gitt av personalet på sykehuset, der selvmordsforsøkerne hadde fått medisinsk behandling. Jeg sto for alle intervjuene selv. De aktuelle personene skulle få spørsmål om deltakelse umiddelbart etter hendelsen, enten i mottakelsen på sykehuset eller på avdeling så snart man så det forsvarlig.

Sikkerhetsnett

Prosjektet med intervjuing av selvmordsforsøkere varte i ett og et halvt år.

- Jeg hadde 50 kandidater som sa seg villige til å være med i prosjektet. Alle sa seg villige til å bli intervjuet igjen, 1 1/2 år etter det første intervjuet, sier Dieserud.

"Forsker Gudrun Dieserud. Foto: Lise Ekern."
"Forsker Gudrun Dieserud. Foto: Lise Ekern."

Ingen trakk seg direkte fra oppfølgingsintervjuet, men dødsfall eller flytting gjorde at noen falt fra.

For å være helt trygg hadde jeg et stort sikkerhetsnett rundt undersøkelsen, blant annet tett oppfølging av hjelpeapparat. Tilbakemeldingene fra deltakerne var entydig positive da jeg møtte dem for annen gang.

Uetisk forskning?

- Enkelte kolleger hadde vært skeptiske til den omfangsrike intervjuguiden, og utenfor fagmiljøene har det nok dukket opp spørsmål om det er uetisk å spørre personer som har vært igjennom en så alvorlig hendelse, om å være med i et forskningsprosjekt, forteller Dieserud.

- Men da må man stille spørsmålet; er det ikke uetisk å behandle denne gruppen annerledes enn andre? Min erfaring er at selvmordsforsøkere i grove trekk er som deg og meg, men de er i en tilsynelatende uløselig livskrise akkurat der og da.

- De opplever det meningsfylt å være med på å frembringe ny kunnskap om hva som fører til selvmordsatferd, fortsetter hun.

Neste prosjekt

Med denne erfaringen bak seg, gikk Dieserud i gang med å planlegge sitt neste prosjekt Hvorfor selvmord?.

- Målet var å finne ut mer om hvorfor det ble et selvmord. Jeg ville snakke med pårørende; minst fem for hver person, men ikke barn yngre enn 18 år. Det skulle vise seg å bli en lang og møysommelig prosess før regional komité for medisinsk forskningsetikk (REK) kunne gi meg klarsignal. Komiteen måtte hente inn ekspertuttalelse, forteller forskeren.

Varsomhet

Problemer med å tilrå et slikt prosjekt er neppe basert på kunnskap. Selvfølgelig skal man være ytterst varsom når man henvender seg til alle mennesker som er i en vanskelig livssituasjon.

"Gudrun Dieserud. Foto: Lise Ekern."
"Gudrun Dieserud. Foto: Lise Ekern."

Det stilles strenge krav til intervjuere i sensitive prosjekter. De må være personer med lang erfaring og personlig egnethet.

Men at slik deltakelse per definisjon er belastende er betydelig overdrevet. Det finnes forskning som viser at å delta i intervju-undersøkelser etter at man har mistet en nærstående i selvmord faktisk kan ha en terapeutisk effekt.

Tårer ikke uetisk

Selvfølgelig hender det at noen tar til tårer og får sterke følelser når de snakker om avdøde - men er det uetisk?

- De fleste melder tilbake at det føles godt både å kunne gråte og kunne snakke om selvmordet. Hvis jeg var utrygg i forhold til dette, da hadde jeg ikke gjort denne type forskning, understreker Gudrun Dieserud.

Hun opplyser at det ikke har vært publisert noe arbeid som skulle tilsi at et godt gjennomarbeidet studie av denne typen er “farlig” for deltakerne.

- Tvert imot kan det bidra til en start for å komme videre i livet, noe mange forskningsprosjekter fra de siste 15 år viser.

- Når jeg i 2006 kan oppleve å få denne kommentaren fra fagfolk om suicidalitet: “Det er best å ikke snakke om det” - da bekrefter det for meg at denne forskningen er svært viktig å gjennomføre. Det er vel heller uetisk å la være, mener Gudrun Dieserud bestemt.

Powered by Labrador CMS