Tuberkulosebakterien gjemmer seg i cellene som egentlig skal drepe den. Nå vet vi mer om hvordan.

Tuberkulose rammer hvert år millioner av mennesker verden over. Behandlingen er ofte langvarig, fra et halvt til to år. Vi har derfor mye å tjene og spare på å finne bedre behandlingsmetoder. For å få til dette må vi forstå mer om hvordan bakterien virker.

– Tuberkulose har vi hatt så lenge vi mennesker har eksistert, sier professor Trude Helen Flo ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR) på NTNU.

Det har bidratt til at bakterien er svært utbredt. Kanskje har hvert tredje menneske denne bakterien i seg og selv om bare rundt ti prosent av disse igjen blir syke, utgjør den et betydelig problem for oss.

En grunn til at bakterien har greid seg så lenge, er at den har en svært avansert metode for å gjemme seg i kroppen. Den skjuler seg i cellene som egentlig skal ta knekken på den, de hvite blodcellene kalt makrofager.

• Les også: Flere får multiresistent tuberkulose i Norge

Gir infeksjoner

Tuberkulosebakterien tilhører mykobakteriene. De kan gi kroniske infeksjonssykdommer.

Å forske på tuberkulosebakterien kan være både farlig og vanskelig, men nå har CEMIR fått et nytt høysikkerhetslaboratorium som gjør det mulig. Likevel foregår mye av tuberkuloseforskningen på den nært beslektede bakterien Mycobacterium avium.

Denne er langt mindre aggressiv og gir vanligvis bare problemer for fugler. Den dreper ikke cellen den gjemmer seg i, men er såpass farlig at den kan gi infeksjoner hos folk som av forskjellige grunner har nedsatt immunforsvar. Det gjelder for eksempel folk som mottar kreftbehandling, har lungeproblemer fra før eller er svekket på grunn av transplantasjoner.

Derfor er det interessant å forske på Mycobacterium avium direkte, og resultatene har overføringsverdi til tuberkuloseforskningen.

Så hvordan gjemmer de seg i oss?

Skjult i storeterne

Mykobakteriene gjemmer seg altså i makrofagene, de store cellene i kroppen vår som har som oppgave å spise forskjellige fiender, ubrukelige celler og andre partikler. Makrofagene er en slags brutale voktere i våre kroppers tjeneste.

Farlige bakterier flest blir angrepet av makrofagene. Straks bakteriene er tatt opp av de store etecellene, blir de ført til et eget rom, en såkalt vesikkel i cellen kalt et fagosom. Dette er selve bøddelen i cellen.

Fagosomet smelter sammen med andre vesikler med ulike nedbrytende stoffer. Det modnes og blir til et lysosom. I lysosomet brytes bakteriene ned i sine enkelte bestanddeler, som igjen kan brukes av kroppen. Men noen av mykobakteriene blir altså ikke oppdaget.

• Les også: Gamle vaksiner kan beskytte mot en rekke sykdommer

Gjemmer seg i et eget rom

Forsker Alexandre Gidon ved CEMIR er spesialist på bruken av avanserte mikroskoper. Han og kolleger har studert mykobakterier og makrofager direkte gjennom et spesielt mikroskop som kalles konfokalmikroskop. 

Forskningen viser at bakteriene ikke bare unngår å bli drept av makrofagene. De unngår til og med å bli oppdaget av dem. Det er i denne gjenkjennelsesfasen forskerne ved CEMIR er i ferd med å gi oss større innsikt.

Makrofagene setter ikke i gang betennelsesresponsen som er helt sentral for å begrense en infeksjon. Bakterien hindrer at fagosomet blir omdannet til et lysosom. Noe må skje som hindrer denne omdanningen.

Bakterien må gjøre noe aktivt for å få til dette. Den gjemmer seg i en vesikkel, et eget rom i cellen. Der gjenkjennes den ikke av sensorene som setter i gang betennelsen.

– Hvordan dette skjer, vet vi ikke ennå. Men om vi kunne hindre at mykobakterien gjemmer seg i dette rommet, eller tvinge den ut av det, ville den vanskelig unngå å bli drept. Den ville få problemer med å gi oss en kronisk infeksjon, forklarer professor Flo.

Et viktig spor kan være at ikke alle mykobakterier unngår å bli oppdaget. Alle blir spist av makrofagene, men bare de mest veltilpassede, de som ikke blir oppdaget, overlever og klarer å gjemme seg.

I det videre arbeidet er det selvsagt interessant å finne ut hvordan mykobakteriene klarer å etablere og opprettholde vesiklene de gjemmer seg i og samtidig unngår å bli oppdaget. Da kan du kanskje gjøre noe med saken.

• Les også: Den livsfarlige resistensen

Bedre behandling er målet

Behandlingen mot vanlig tuberkulose omfatter som regel fire ulike antibiotika til å begynne med og reduseres gradvis til to. Det hele tar rundt seks måneder. Men om tuberkulosebakterien er resistent, tar det opptil to år.

– Til forskjell fra en rekke andre infeksjonssykdommer blir du ikke immun selv om du har hatt tuberkulose, du kan bli smittet og syk på nytt. Det er derfor viktig å finne løsninger som kan gi en mer skånsom og mer kortvarig behandling, understreker Flo.

Antibiotika er designet for å ta livet av bakterier. Antibiotikaresistens er et økende problem. En effektiv løsning kan være å kombinere antibiotika med stoffer som stimulerer vårt eget immunforsvar. På den måten ville bakteriene bli angrepet fra to kanter. De ville dermed ha vanskeligere for å finne steder å gjemme seg lenger.

• Les også: Hvorfor noen sykdommer rammer menn hardere

Referanse:

Gidon A m.fl: Persistent mycobacteria evade an antibacterial program mediated by phagolysosomal TLR7/8/MyD88 in human primary macrophages. PLoS Pathog. 2017. Sammendrag.