Eksilkunnskap krever tid

- Flyktninger gjør nordmenn usikre. Ikke fordi de er så ulike oss, men fordi de er så like, sier sosialantropolog John Chr. Knudsen, som har fulgt vietnamesiske flyktninger i over 20 år.

Publisert

Bare for å si det med en gang: Knudsen synes det er vanskelig å si noe bastant om flyktninger generelt. Men i løpet av de siste tjue årene har han kommet nærmere en forståelse av hva det vil si å leve i eksil. For slik kunnskap krever tid.

"Hvis du vil vite hva frihet er, så spør en som har flyktet, da får du også vite frihetens pris, sier John Chr Knudsen"
"Hvis du vil vite hva frihet er, så spør en som har flyktet, da får du også vite frihetens pris, sier John Chr Knudsen"

Knudsen har gitt ut seks bøker siden han på begynnelsen av 1980-tallet startet et prosjekt med å følge opp de da nyankomne flyktningene fra Vietnam.

I starten var det for å komme med anbefalinger med hensyn til hjelpetiltak, etter hvert førte historiene til vietnameserne i Norge ham tilbake til flyktningeleire i Filippinene, Hongkong og Japan. Senere har han blant annet sett på familierelasjoner og flyktningenes ulike mestringsstrategier i Norge.

Nå har han satt et foreløpig punktum for det tjueårige prosjektet med boken “Capricious worlds” - lunefulle verdener.

- Dette er ingen håndbok i hvordan vi skal ta i mot flyktninger. Det er for mange eksperter i dag som prøver å forklare hva det vil si å være flyktning, og det er flere negative stereotypier i omløp av typen “tikkende bomber”.

- En flyktning er et menneske - så enkelt, så vanskelig, sier Knudsen.

Eksistensielle problem

Han har i løpet av disse årene forstått at det nesten er umulig for andre å forstå hva det vil si å måtte forlate alt man har kjært.

Gjennom samtalene med flyktningene har han lært mye om eksistensielle, allmenne problem som for eksempel det å håndtere en omskiftelig verden. Han tror at en av grunnene til at vi frykter det fremmede er at vi kjenner oss igjen. Å møte flyktninger minner oss om hva vi kan miste, i følge Knudsen.

- Men selv om historiene til vietnamesiske flyktningene berører allmenne problem, må ikke folk forledes til å tro at de kan forstå alle flyktninger gjennom tekst alene.

- Jeg er redd for at det jeg sier nå vil heve terskelen og opprettholde avstanden, for da blir spørsmålet gjerne: Hvis denne forskeren ikke kan forstå hva det vil si å være vietnamesisk flyktning etter tjue år og med så omfattende kunnskap om Vietnams kultur og historie, hvordan skal vi da forholde oss til flyktningene fra de mer enn hundre ulike kulturene vi har i Norge?

Avskrekkingsregime

De vietnamesiske flyktningene som kom på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-årene, var en av de første større gruppene ikke-vestlige flyktninger som kom til Norge.

De hadde dramatiske historier å fortelle fra hjemlandet og om flukten, men de som ble plukket opp av norske båter trengte ikke å kjempe for flyktningestatus. De var garantert opphold i Norge og ventet gjerne i transittleir i Filippinene, hvor de blant annet fikk introduksjonskurs i norsk kultur og samfunnsliv.

Men de som ikke ble plukket opp av båter fra land som hadde akseptert å ta i mot slike flyktninger, ble plassert i leire hvor de måtte kjempe for å få asyl.

Hvordan denne kampen ble utkjempet, illustrerer Knudsen ved å peke på datoen 16. juni 1988. Det internasjonale samfunn hadde truffet en beslutning om å stramme inn regimet.

Over natten gikk vietnamesere som ventet i leire i Hongkong fra å være vurdert som flyktninger til å bli asylsøkere - eller ulovlige innvandrere, hvis de ikke maktet å overbevise utvelgelseskomiteen.

Det internasjonale samfunnet ga altså signaler som førte til et avskrekkingsregime, og nye leire ble opprettet - fengsel inngjerdet av betongmurer og piggtråd. Knudsen gjorde feltarbeid i leirene på begynnelsen av 1990-tallet, og beskrev dem som et betonghelvete. Leirene var preget av mistillit, der både leirboere, hjelpearbeidere, fengselsvoktere og utvelgelseskomiteer kjempet - hver med sine problemer.

Tillit og bekreftelse

- Leiren var en truende labyrint som en måtte kjempe seg ut fra dersom man skulle nå målet: friheten.

- Blant dem som ble innvilget status som flyktninger, ventet imidlertid nok en utvelgelsesprosess. Nye komiteer ble sendt til leirene for å velge de flyktninger som de vestlige landene ønsket. Ikke rart da at usikkerheten og frustrasjonen var stor.

- Selv om flyktningene møtte mistillit fra de som foretok asylintervjuene, måtte de prøve å forholde seg til disse representantene for ulike komiteer og stole på at de kunne hjelpe. Sosiale og følelsesmessige problem ble derfor forsøkt skjøvet vekk til de kunne bearbeides når flyktningene forhåpentligvis fikk ro i eksil. Men selv om de var heldige å få innvilget asylsøknaden, var det vanskelig å bearbeide problemene. Når man har levd med tvil døgnet rundt, slipper den ikke så lett taket, påpeker Knudsen.

Derfor er det viktig for et menneske å få bekreftelse på hvem man er - og det kan man ikke få hvis man er alene. Knudsen mener dette kan forklare hvorfor familiebåndene og nettverket vietnameserne i mellom er så viktig i eksil. Mange opplever nemlig at avstanden til nordmenn er stor.

Behov for ro

- Vi må utfordre oss selv på hvorfor vi synes det er så vanskelig å forholde oss til det som er fremmed. Vi må lære oss å respektere annerledeshet, sier Knudsen, som ikke kan få understreket nok hvor ydmyk han er overfor erfaringene til de vietnameserne han har fulgt og hvis historier han formidler i bøkene sine.

- Hvis du vil vite noe om frihet, så spør de som har flyktet. Da får du også vite noe om frihetens pris, sier Knudsen.

Han viser til at et uttrykt behov hos flyktningene og deres familier er å finne ro, og mener dette gjenspeiler en allmenneskelig søken etter det som gir ro i sjelen.

- Når alt har vært omskiftelig, lunefullt, blir det viktigste å temme tilfeldighetene, skape ro rundt seg og finne mening. Men også slå seg til ro med at noe er meningsløst.