Historien om den multiresistente pasienten starter i juni 2013. Den 24 år gamle bygningsarbeideren fra Baltikum kommer til Nord-Norge for å jobbe. Han har hostet en stund, og et røntgenbilde viser noen små forandringer i lungene. Fordi ingen forstår hva de er, blir det heller ikke gjort noe med dem. Mannen drar hjem på ferie og kommer tilbake på høsten. Da har hosten blitt verre, og det blir tatt et nytt røntgenbilde som viser større forandringer.

– Da begynte legene å tenke på tuberkulose. Ballen begynte å rulle, og han ble lagt inn på lungeavdelingen i Bodø, forteller overlege Dag Halvorsen.

Der finner legene tuberkelbasiller i spyttet hans, og det blir satt i gang strenge strakstiltak. Mannen blir isolert i enerom med sluse, og de som skal behandle ham, må kle seg i smittefrakk og ha på maske.

– De startet med standard behandling mot tuberkulose som består av fire medikament, forteller Halvorsen.

Men behandlingen skal vise seg ikke å virke. 

Alexander Fleming advarte mot det allerede for over et halvt århundre siden. Og i 2012 slo WHO fast at antibiotikaresistens er blitt en av de største helsetruslene verden står overfor. Bakteriene er blitt motstandsdyktige – resistente – mot antibiotika. Vi er tilbake til en situasjon der det ikke finnes noen kur mot de hissige tuberkulosebakteriene. Når bakterier utvikler resistens, kan selv uskyldige infeksjoner bli livsfarlige. Medisinene virker ikke lenger.

– Statistikken er dyster på intensivavdelingene spesielt i søreuropeiske land og i USA. Der er resistens blitt et kjempeproblem. Vi er jo privilegert i Norge, selv om de gradvis blir verre også her. Hvis det er noe land i verden som skal klare å håndtere dette, så er det Norge, med såpass mye kunnskap og ressurser, sier overlege Dag Seeger Halvorsen ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

– Det tar bakterien bare en, to eller tre muteringer å bli resistent mot de vanligste medisinene. Nå må vi stadig oftere bruke spesialantibiotika for å få folk friske, sier Ørjan Olsvik, professor ved UiT Norges arktiske universitet.

Han forteller at det de siste årene har blitt rapportert om flere tilfeller av tuberkulose som er resistent mot alle antibiotika som finnes. Bakteriene har blitt totalresistente.

• Les også: Vi bruker mindre, men fortsatt for mye antibiotika

Tilpasser seg hva som helst

En av hovedforskjellene på bakterier og mennesker finner vi i DNA-et. Akkurat som mennesket, har bakterien arveegenskaper eller DNA. Men i motsetning til vårt DNA, som er statisk, trenger ikke bakterien nøye seg med det arvestoffet den ble utstyrt med fra unnfangelsen.

– Bakterier kan gi DNA til hverandre, forklarer professor Pål Johnsen UiT Norges arktiske universitet:

– Om en bakterie har en egenskap, for eksempel at den er motstandsdyktig mot en type antibiotika, kan den levere denne videre til andre bakterier. Gjerne på tvers av artsgrenser. Og den trenger ikke bare gi bort én type resistens. DNA-oppskriften på hvordan de skal bli motstandsdyktig mot en hel rekke antibiotika er ofte koblet sammen og gis videre som en pakke.

At bakterier blir resistente ligger i deres natur. En vanlig bakterie deler seg hvert tjuende minutt, mens én generasjon for et menneske er omtrent 30 år. Dermed har bakterien vært gjennom nesten to millioner generasjoner siden vi introduserte antibiotika for 75 år siden, mens mennesket bare har vært gjennom to.

– Det gjør at bakterier kan tilpasse seg nesten hva som helst. Det er bare et spørsmål om tid, sier Olsvik.

En ny, britisk studie viser at ti millioner mennesker vil kunne dø av bakterier som er resistente mot antibiotika innen 2050.

– I dag dør 700 000 mennesker på verdensbasis av resistente bakterier, 25 000 bare i EU. Til sammenligning dør åtte millioner mennesker av kreft, sier Pål Johnsen.

Han spår at resistens om få år vil bli et større problem enn kreft. 

– Vi har oss selv å takke. Da antibiotika ble oppfunnet, fikk vi en fantastisk medisin, og vi misbrukte den. Nå er den i ferd med å miste sin virkning, sier Ørjan Samuelsen, professor ved UiT Norges arktiske universitet.

Han er med i forskningsprosjektet til Johnsen, som har som mål å finne ut hvordan antibiotika kan brukes på en smartere måte i framtida. 

– I Norge finnes det allerede bakterier som er motstandsdyktige mot alle de tilgjengelige antibiotikaene vi har. Det ser ikke ut til at det kommer noen nye antibiotika på markedet i nær framtid, legger Samuelsen til.

– Vi må forlenge levetida på de antibiotikaene vi har, slår Johnsen fast.

Johnsen forklarer hvordan forskerne vil forlenge levetiden til antibiotika:

Overforbruk og feil bruk

Fleming advarte selv mot overforbruk av antibiotika kort tid etter sin egen oppdagelse. Likevel er det nettopp overforbruk og feil bruk som er noen av de viktigste grunnene til at vi har havnet i en situasjon med resistente bakterier. Årsakene er blant annet lange kurer mot enkle infeksjoner, helsereiser til land med mye antibiotikaresistens og reseptsystemer som ikke fungerer.

– Det heter seg at en dårlig behandling av tuberkulose er verre enn ingen behandling for utvikling av resistens. Utvikling av resistens er ofte et resultat av enten mangelfull diagnostikk, feil medikament, feil dose eller for kort behandlingstid. Da får vi ikke tatt ordentlig knekken på mikrobene. Dermed tilpasser de seg og utvikler resistens, sier Halvorsen.

Problemet er størst i land med dårlig fungerende helsevesen, dårlig infrastruktur, konflikter og manglende beredskap for å håndtere smittsomme sykdommer.

– I Norge er tuberkulose veldig strengt regulert, med en fenomenalt god logistikk rundt det hele. Vi har dyktige folk på laboratoriene som kan diagnostisere og påvise resistens tidlig, så vi raskt kan finne riktig medikament å behandle med, sier Halvorsen.

En katastrofal oppdagelse

En annen årsak er oppdagelsen av at antibiotika har en vekstfremmende effekt på dyr. Etter andre verdenskrig ble det satt i gang en storstilt utvikling og produksjon av antibiotika, og det kom nye preparater hvert år. Etter hvert fant de som jobbet med matproduksjon ut at dyrene vokste fortere og ble opp mot ti prosent større hvis de fikk lave doser antibiotika. Bakteriene i dyretarmen jobbet mer effektivt.

Oppdagelsen var en tragedie for antibiotikabruken. I dag går 80 prosent av all antibiotika som produseres i verden til matproduksjon. Den enorme bruken fører til antibiotikaresistens som også rammer mennesker.

• Les også: Slik kan vi forebygge antibiotikaresistens i norsk kylling

Mengden antibiotika som går til matproduksjon varierer stort fra land til land. I denne oversikten bruker Spania mest, mens Norge bruker minst:

Også oppdrett av reker og fisk har over hele verden hatt et stort forbruk av antibiotika for å bekjempe bakterieinfeksjoner. Dette skjedde også i Norge da vi begynte med oppdrett av laks og ørret i kaldt, salt vann.

– Nye bakteriesykdommer som Hitrasyken ble bekjempet med store mengder antibiotika. I 1987 brukte oppdrettsnæringen nesten 50 tonn antibiotika, noe som er over ett gram antibiotika for hver produserte kilo fiskekjøtt, forteller Olsvik.

Men så skjedde det noe.

Byttet ut antibiotika med vaksine

Den første suksessen var en vaksine mot nettopp Hitrasyken, eller kaldtvannsvibriose på fagspråket. Da ble antibiotikaforbruket redusert med 90 prosent i løpet av få år – til tross for at næringen vokste med rekordfart.

– Fiskevelferd, strenge reguleringer, og bedre fiskefôr resulterte i at antibiotikaforbruket i norsk akvakultur i fjor var på bare 212 kilo. Faktisk har 99,9 prosent av norsk laks aldri vært behandlet med antibiotika, sier Olsvik.

Han forteller at vi bruker mindre enn 0,18 milligram antibiotika for å produsere ett kilo laks, som er 5000 ganger lavere enn i 1987.

– Dette er en suksesshistorie som ingen industriell kjøttproduksjon kan vise til, slår Olsvik fast.

EU innførte i 1998 også et generelt forbud mot bruk av antibiotika i dyrefôr. Men i mange land foreskriver veterinærer fortsatt store mengder antibiotika til dyr. Argumentet er at det hindrer sykdom, men veksteffekten gir også store økonomiske fordeler.

• Les også: Mer antibiotika enn antatt i norsk landbruk

Olsvik mener vi derfor kanskje må tilbake til noen av tiltakene som ble iverksatt tidlig på 1900-tallet, da tuberkulose ble bekjempet.

– Mye av det som ble gjort da var veldig lurt. Det viktigste var å isolere de som var rammet på kysthospital så de ikke kunne smitte andre. Da kunne vi også behandle dem med antibiotika, men det har ingen hensikt hvis du har en resistent bakterie. Det eneste man oppnår er å bli storspreder av resistente mikrober, sier Olsvik.

Hans råd er å holde seg frisk, unngå smitte og styrke kroppens immunforsvar – nettopp gjennom vaksine.

Olsvik forteller hva som kan skje når noen ikke blir vaksinert mot smittsomme sykdommer:

Jernlunger på 50-tallet

Mange sykdommer er i dag nesten utryddet på grunn av vaksine. Det kan være vanskelig å se for seg hva polio – og andre infeksjonssykdommer – kan gjøre med en kropp, for de som ikke har opplevd det. Ifølge Olsvik, ville store deler av Norges helsebudsjett gått med til å ta vare på dem som hadde hatt polio hvis sykdommen fortsatt hadde vært et helseproblem i Norge.

– Bildene fra USA på 50-tallet av store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner, er et klart bevis på dette, sier Olsvik.

En mengde vaksiner er i dag tilgjengelig mot virus og bakteriesykdommer, og mange av dem inngår i programmene for barnevaksiner over hele verden.

– Dagens urbane samfunn er utenkelig uten vaksiner. Samfunnet vårt er avhengig av at den største delen av befolkningen, helst 80–90 prosent, er vaksinert mot infeksjonssykdommer, sier Olsvik.

Vaksiner har redusert antallet bakterielle infeksjoner betraktelig, noe som igjen har redusert behovet for antibiotika. Vaksiner er derfor viktige for å bremse utviklingen av antibiotikaresistens. Vaksiner har bidratt til å utrydde epidemier, som kopper, difteri og polio.

– Vi har også fått vaksiner mot kreft og forhåpentlig står vi snart foran medisinske gjennombrudd som vaksiner mot ebola og malaria, sier Olsvik.

Resistens mot ni av tolv medisiner

24-åringen fra Baltikum blir lagt inn på sykehuset i Bodø i begynnelsen av oktober 2013. Først i slutten av måneden får legene de første svarene på om bakteriene er resistente mot noen av medikamentene.

– Det viste seg at det var resistens mot de to viktigste tuberkulosemedisinene. Allerede da har du per definisjon en multiresistent tuberkulose, forklarer Halvorsen.  

24-åringen blir overflyttet til Tromsø og lagt i spesialisolatet ved infeksjonsavdelingen der.

– Vi fortsatte med den samme bekledningen; hansker og frakk og spesialmunnbind som har et filter. Nettopp fordi vi skal hindre smitte og ikke utsette helsearbeidere for tuberkulose, forteller Halvorsen.

Etter fire nye uker får legene en ny vurdering om hvilke midler bakteriene er resistente mot. Det viser seg at de er resistente mot alle midlene.

– Da skjønte vi at vi måtte utvide repertoaret, og vi la på nye medikamenter. En ny bestemmelse av resistensen tok ytterligere to uker, og på nytt fikk vi dårlige nyheter, sier Halvorsen.

Det viser seg at tuberkulosebakterien er resistent mot ni av tolv av de mest brukte medikamentene. Og de medisinene som virker, er så sjeldne at UNN ikke engang har dem i sitt lager.

Halvorsen forteller om pasienten:

En sjelden gang får 24-åringen lufte seg. Da må han vaske seg, ha på rene klær og et kirurgisk munnbind. Så kan han spasere ut av den nederste, mest bortgjemte utgangen på sykehuset. Det viser seg at han er veldig glad i hunder, så via noen kontaktpersoner får sykehuset tak i en besøkshund. Sammen med hunden og en ledsager får han ta seg noen turer ut på Kvaløya, opp i Finnvikdalen.

– Der blåser det veldig, så der vurderte vi at smittefaren var liten, sier Halvorsen.

En stor påkjenning

Mannen måtte holdes isolert i til sammen 27 uker. Han ble svært syk av bivirkningene fra medisinene, hadde mye kvalme og magesmerter og raste ned i vekt.

– Det var jo en påkjenning for pasienten, men også for alle pleierne som måtte jobbe inne på et sånt isolat. Også var det en kjempeutfordring for oss som behandlere, sier Halvorsen.

Det skulle bli april året etter før legene turte å slippe pasienten helt ut av spesialisolatet.

– Det var stor diskusjon om når vi skulle tørre å åpne dørene. Det kunne ikke skje før han ikke lenger var smittsom. Den største utfordringen var at alt tok lang tid. Diagnostikken tar tid, resistensbestemmelsen tar tid, behandlingen tar tid og der er lite respons fra dag til dag. Og det var veldig vanskelig å få tak i medikamenter, sier Halvorsen.

Han forteller at historien derfor har åpnet øynene til legene ved UNN.

– Vi har vel blitt litt mer oppmerksomme på multiresistent tuberkulose etter dette tilfellet. Særlig om pasientene kommer fra høyrisikoområder, som Russland, Baltikum eller enkelte land i Afrika og Asia. Nå tenker vi nok raskere tanken om det kan være resistens. Vanligvis er jo disse bakteriene veldig enkle å behandle, sier Halvorsen.

Kan være en dødsdom

24-åringen reiste hjem før han var ferdig behandlet, en behandling som til sammen skulle ta to år. Halvorsen vet ikke hvordan det gikk med ham til slutt.

– Han dro til hjemlandet for å fortsette behandlingen der, og det er veldig viktig at han avslutter den. Vi satte i gang behandling med fem veldig potente midler, og vi risikerer at han utvikler resistens mot dem, hvis behandlingen ikke fører helt fram. Da vil vi få mer trøbbel om han smitter andre i hjemlandet sitt.

Cirka 500 000 tilfeller av alle nye tuberkulosetilfeller er i dag multiresistente.

– Om du da befinner deg i et land hvor de ikke har de riktige medikamentene tilgjengelig, er det nærmest en dødsdom. Her i Norge ser vi ganske få tilfeller. Men pasienthistorien om mannen fra Baltikum er en påminnelse om at verden er mye tettere enn det vi har tenkt, sier Halvorsen.

Denne artikkelen er andre kapittel fra UiTs kunnskapsmagasin Labyrint sin artikkelserie Kampen. Du kan lese hele serien her.