Det første dokumenterte dødsfallet i Norge som skyldes antibiotikaresistens skjedde i 2015, da en kvinne i 40-årene døde på Haukeland universitetssykehus i Bergen etter å ha fått en brannskade i utlandet.

– Det var så mange multiresistente bakterier hos denne pasienten at det ikke var mulig å oppdrive virksom antibiotika. Den ytterste konsekvensen med resistens er at vi til sist ikke har effektive medikamenter. Og da vil jo pasienten dø av en infeksjonssykdom fordi det ikke er potente midler tilgjengelig, sier Dag Seeger Halvorsen som er overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

Han mener dette problemet har blitt ”importert” fra utlandet og at helsevesenet i Norge må være forberedt på flere slike tilfeller i framtida. Men også innenfor sykehusveggene har det blitt et problem at resistente bakterier spres og gjør behandling vanskelig.

– Vi har for få senger og for få enerom til å isolere pasientene. Vi har tidvis få sykepleiere på jobb. Alt skal gå så fort. Så tar vi snarveier og glemmer de basale tiltakene innenfor smittevern. Vi glemmer å vaske hender og gjør ikke det vi er lært opp til. Da øker faren for smitte fra en pasient til en annen, sier Halvorsen.

• Les også: Kan ikke unngå antibiotikaresistens på sykehus

For stor bruk av antibiotika

En av hans kjepphester er at det er altfor stor iver etter å starte med antibiotika i stedet for å gjøre god diagnostikk.

– Om du gjør god diagnostikk, så vet du hvilken mikrobe du skal behandle, og når du vet det, så er ikke infeksjonsmedisin vanskelig, sier Halvorsen.

Han mener det er en stor utfordring å snu denne tankegangen, særlig fordi helsevesenet er preget av knapphet på tid og ressurser.

– Hvordan skal vi i en stor helseorganisasjon hindre at disse mikrobene sprer seg? Det er jo et veldig stort og veldig vanskelig spørsmål. Jeg tenker at det er helt vesentlig at infrastrukturen er på plass og at vi må legge inn færre pasienter, sier Halvorsen.

Nå er det vanlig å fylle 100 prosent av plassene, forklarer han. Da er det ingen buffer hvis de må isolere noen. Halvorsen mener det ideelle er å fylle opp bare 85 prosent av plassene. Det vil gi mulighet til å tenke seg om, og ting trenger ikke gå så fort.

– Samtidig er det viktig å lære opp kolleger i fornuftig antibiotikabruk. Det er kommet en lommeversjon av den nasjonale veilederen som alle leger på huset bør ha i lomma. Så kan de slå opp når de er i tvil, sier Halvorsen.

Nå håper han at den farmasøytiske industrien kan komme opp med nye legemidler.

– Det har vært få nyheter om nye antibiotika. Det som skjer nå, er at vi henter fram gamle antibiotika, gamle løsninger og prøver å modifisere dem for å se om det har effekt, sier Halvorsen. 

Leter blant kråkeboller

En av de som jobber med å finne nye løsninger, er tidligere PhD-student ved UiT og nå forsker på Nofima, Runar Gjerp Solstad. Han leter etter molekyler i kråkeboller som kanskje kan bidra til å bekjempe problemet med multiresistente bakterier.

– Jeg leter etter molekyler, antibakterielle peptider, som kan drepe bakterier. I kråkebollen sin «blodvæske» har jeg funnet peptider som har vist aktivitet mot bakterier​, sier Solstad.

Dykkere henter kråkebollene opp fra havet. De fraktes så til Norges fiskerihøgskole ved UiT i Tromsø og oppbevares i store vannkar til de skal testes. Deretter tas det prøver av dem, ved at Solstad tapper «blodvæske» av dem.

– Kråkebollene har ikke blod på samme måte som oss mennesker, men en klar væske som har noenlunde lik funksjon. Denne væsken renser vi, blant annet for salt, som vi allerede vet at har antibakterielle egenskaper. Deretter tilfører vi bakterier i væsken, for å se om de vokser eller ikke, forteller Solstad.

Hvis bakteriene vokser, er det ingen antibakteriell effekt der. Men hvis de ikke vokser, må forskerne finne ut hva det var som virket. Nøyaktig hva var det som gjorde at bakteriene ikke klarte å vokse? Kanskje er det et spesielt peptid som er aktivt, og fram til nå har Solstad funnet seks slike aktive peptider.

– Det er en utrolig følelse å komme på laboratoriet og se at noe har virket. Og det å vite at «akkurat nå er dette noe bare jeg i hele verden vet om». Det gjør at jeg bare vil forske videre for å finne ut mer. Det er nysgjerrigheten som driver meg.

Solstad forteller om forskningen sin:

Lever under tøffe forhold

At forskerne nå har vendt sitt blikk mot havet for å lete etter nye antibiotika, er kanskje ikke så rart. For 40–50 år siden var ikke havet like tilgjengelig for oss som det er nå.

– Organismene i havet har måttet tilpasse seg forskjellige forhold; det er kaldt, mørkt og noen sitter også fast på samme sted hele tiden. Da må de ha et godt forsvar mot alle fiender, også bakterier – som det er mange av i havet også. Derfor er det så interessant å finne ut hvordan de forsvarer seg, forklarer Solstad.

Selv om peptidene hentes fra marine dyr som lever i kalde omgivelser, tror han de kan være virksomme mot bakterier som lever i varmere strøk.

– Det vi vet, er at de er virksomme ved pluss 37 grader celsius og mot bakterier som kan være skadelig for mennesker.

Bare i startfasen

Veldig mange forskere gjør som Solstad. De driver med grunnforskning som har som mål å skaffe til veie ny innsikt, uten at den nødvendigvis fører til økonomisk gevinst. Kunnskapen har uansett en verdi i seg selv. Forskningen til Solstad vil derfor alltid være et viktig bidrag til å forstå hvordan det marine livet fungerer, selv om det ikke skulle bli utgangspunkt for en ny medisin.

– Jeg prøver bare å finne molekyler med ønsket effekt, så får det bli opp til andre å ta det videre kommersielt. Jeg har gjort spennende funn, men det er ikke godt å si om det blir noe mer ut av det. Det kan ta ett år å finne et lovende molekyl, men det kan ta 15–20 år å utvikle en ny medisin, påpeker Solstad.

Denne artikkelen er tredje kapittel fra UiTs kunnskapsmagasin Labyrint sin artikkelserie Kampen. Du kan lese hele serien her.