I et tømmerhus på Furuflaten i Lyngen står en liten gutt og klamrer seg til et stolbein. Året er 1946. To år gamle Bjørn Harald vil bare sitte på fanget til moren. Han har tidligere vært en aktiv og glad gutt, men i det siste er han blitt sutrete og har problemer med å stå og gå uten hjelp.

Familien har akkurat flyttet, og i det nye huset bor det flere som er smittet av tuberkulose. Noen er allerede døde av sykdommen. 

Moren tar den lille gutten til legen, som aner uråd. Lille julaften kommer svaret fra fylkessykehuset i Tromsø. Det står det de har fryktet. Han har fått beintuberkulose. 

10. januar 1947 stopper en drosje foran huset på Furuflaten. Bjørn Harald blir båret om bord, mens foreldrene gir ham en siste klem til farvel. En tante skal bli med ham til Tromsø. Naboene har møtt opp for å ta avskjed. De ser det forskremte ansiktet til Bjørn Harald idet drosjen ruller av gårde. Mange tror han blir sendt til Tromsø for å dø.

Den nye faren

Overlege Dag Halvorsen ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø sitter i et isolat for pasienter med svært smittsomme sykdommer. Her er det strenge regler for hvordan sykehuspersonellet skal opptre. De må kle seg i spesiallagde klær og alltid bære maske. Hendene må desinfiseres på vei inn og ut av rommet, som kalles et undertrykksisolat. Lufta suges ut gjennom et rørsystem, opp på taket og ut i friluft.

– Lufta fra dette rommet skal ikke komme ut i korridoren eller til omgivelsene på noen måte. Så vi har låser på dørene, og vi kan bare komme oss inn av én dør om gangen. Vi kler oss i forgangen, lukker døren og åpner neste dør. I pasientrommet bruker vi hansker, frakk og en spesialmaske med ventil. Det er slitsomt og krevende. Vi holder ikke lenge i et slikt isolat, sier Halvorsen.

Det han og kollegene frykter aller mest, er resistente bakterier. Mot dem virker ikke lenger medisinene, og sykdommer som i mange år har vært enkle å behandle, blir igjen livsfarlige.

I 2013 fikk sykehuset inn den første pasienten som var smittet med multiresistente tuberkulosebakterier. Pasienten skulle vise seg å bli mer krevende enn legene kunne forestille seg. 

Det første sykehuset mannen blir lagt inn på starter med standard behandling for tuberkulose som består av fire medikamenter. Men behandlingen virker ikke. Mannen flyttes derfor til Universitetssykehuset Nord-Norge og legges på isolat.

– Tuberkulosebehandling er vanligvis veldig greit – hvis bakteriene er følsomme. Men denne historien viser noe ganske annet. Her ble det trøbbel, forteller Halvorsen.

• Les også: Unngå unødvendig antibiotika til minsten

En kamp vi ikke kan vinne?

Et kappløp er i gang. Et kappløp mot bakteriene, som har funnet måter å slå tilbake mot en medisin som lenge har gjort det enkelt å kurere infeksjoner og bakterielle sykdommer. Antibiotika. Bruken av antibiotika har gjort bakteriene motstandsdyktige. 

– Hvis vi fortsetter på denne måten, er vi tilbake til slik situasjonen var før andre verdenskrig. I 2050 kan ti millioner mennesker dø av antibiotikaresistens på verdensbasis, sier professor i mikrobiologi ved UiT, Pål Johnsen.

Han og kollegene hans har fått sju millioner kroner i EU-midler til å forske på genene til bakterier. Målet er å finne ut hvordan de kan forlenge levetiden på antibiotikaene som fortsatt virker.

Se hvordan resistente bakterier oppfører seg når de blir utsatt for antibiotika: 

Men hvordan har vi havnet i en situasjon der den tidligere mirakelmedisinen plutselig ikke virker lenger?

– Det hele er ganske enkelt. Bakterier tilpasser seg hva som helst, så om vi bruker antibiotika, så blir de resistente. Jo mer vi bruker, jo fortere kommer resistensen, sier professor i mikrobiologi Ørjan Samuelsen som jobber ved Nasjonal kompetansetjeneste for påvisning av antibiotikaresistens (K-res).

• Les også: Kunstige celler kan bli vår nye antibiotika

Den hvite pesten

Tuberkulose fikk et voldsomt oppsving i Norge på slutten av 1800-tallet, da stadig flere flyttet fra landet og inn til byene. Tuberkulose spres via luftsmitte, og da folk begynte å bo tettere, økte risikoen for å bli smittet.

– Sykdommen ble sett på som fattigmannsyke. Den rammet først og fremst de fattige som bodde trangt under dårlige sanitære forhold, forklarer professor i medisinsk biologi ved UiT, Ørjan Olsvik.    

En nådeløs kur

På Kysthospitalet i Tromsø ligger to år gamle Bjørn Harald fastspent i en seng med jernsprinkler på alle sider. Han er gipset fra hoftene og ned og kan bare bevege tærne og hendene, og løfte litt på hodet. På den ene veggen er det fire vinduer med små glassruter, akkurat store nok til at litt dagslys slipper inn i den store salen. Riktignok etter at den lange mørketiden er over. Bjørn Harald har ligget i denne senga i flere måneder. Tuberkulosen har satt seg i hofta, og kuren er nådeløs. 

– De hadde ikke medisiner eller noen god behandling mot tuberkulose på den tida. For beintuberkulose var kuren å ligge i ro for at de betente leddene ikke skulle bli ødelagt, forklarer Olsvik.

Så var det bare å vente og håpe at tuberkulosen skulle gå over.

Sykdommen utraderte hele søskenflokker. Rundt 1890 var den årsak til hvert femte dødsfall her i Norge. Det fantes ingen annen behandling enn hvile, frisk luft og sunn mat og isolasjon for å hindre smitte.

Tuberkuloseloven ble vedtatt i 1900 og åpnet for at pasienter kunne legges i isolat med tvang. De vanlige oppholdene på sanatorium varte i et halvt år, men de som ikke lot seg behandle, ble overført til egne pleiehjem. Det første pleiehjemmet for «håpløst syke» ble etablert på Grorud i 1904. På det meste var det 130 slike pleiehjem i Norge.

Seks av ti som utviklet sykdommen døde, og unge var særlig utsatt. Mellom 1900 og 1950 tok den store folkesykdommen, «den hvite pest», livet av over 250 000 nordmenn.

Mirakelmedisinen

Med oppdagelsen av penicillin – en type antibiotika – fikk legene det første håpet om at de skulle klare å kurere tuberkulose med medisin.  

Antibiotika er en felles betegnelse på en rekke medikamenter som hemmer formeringen eller dreper bakterier. Mange av disse stoffene finnes i naturen, men effekten de har på bakterier ble først oppdaget i 1928 av den engelske legen Alexander Fleming.

Under første verdenskrig vervet han seg som kaptein til det britiske Army Medical Corps. Som lege ved sykehusene på slagmarken ved vestfronten i Frankrike så han utallige soldater dø av infiserte skuddsår. Det fantes få medisiner, og de som fantes, virket ofte mot sin hensikt. Tusenvis av soldater døde, og mange av de unge guttene kunne blitt reddet om antibiotika hadde finnes.

Etter opplevelsene i skyttergravene på vestfronten begynte Fleming for alvor å forske på nye antibakterielle midler. Ti år senere, gjorde han oppdagelsen som skulle revolusjonere legevitenskapen og legge grunnlaget for den moderne medisinen.

Mugg forandrer verden

3. september 1928 kommer Alexander Fleming tilbake fra ferie. Han er allerede kjent som en fremragende forsker, men laboratoriet hans kan være både rotete og skittent. Før han reiste på ferie, stablet han et sett med petriskåler på et bord i hjørnet av laboratoriet. I skålene er det stafylokokker, en bakterie som finnes i normalfloraen på hud og slimhinner.

I den ene skålen legger Fleming merke til at det har vokst frem mugg. Til hans store overraskelse oppdager han at bakteriene rundt muggsoppen er borte. Det ser ut som at soppen dreper bakterier. Han kaller muggen penicillin etter navnet på soppen.

Selv om oppdagelsen er revolusjonerende, får den lite oppmerksomhet i tiden rett etterpå. Det skal gå over ti år før penicillin blir utviklet til medikamentet som senere skal bli omtalt som «mirakelmedisinen».

I 1939, mens verden står på randen av en ny verdenskrig, henter Howard Walter Florey frem et ekstrakt av soppen, som Fleming tidligere har gitt ham.

Han og kollegene ved universitetet i Oxford forsøker å dyrke soppen ved å blande den med sukker. Dette fører til at soppen vokser og etter hvert utskiller små gylne dråper på overflaten. Disse dråpene blir så tørket til et gult pulver som Florey og kollegaene hans prøver på mus som på forhånd er smittet av streptokokker.

Alle musene som ikke får middelet dør, mens de som får penicillinekstraktet, overlever. Penicillinpreparatet er oppfunnet.

Minetragedien

Ved begynnelsen av andre verdenskrig ble sulfapreparater brukt til å behandle infeksjoner. Stadig oftere ga preparatene ingen virkning, fordi bakteriene ble motstandsdyktige, eller resistente.

Mot krigens siste år ble derimot penicillin mer tilgjengelig, i begynnelsen bare for amerikanske og engelske soldater. Penicillin ga de allierte troppene et fortrinn, fordi de sårede hadde mye større sjanse for å overleve, og mange kunne komme tidlig tilbake i tjeneste. Å bruke penicillin for sivile var fortsatt strengt forbudt.

1. mai 1945 klokken 09.30 står 30 mann fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II samlet rundt en stor mine. Minen er beregnet for tanks og instruktøren forteller at utløseren trenger 300 kilo trykk for å løse ut.

For å vise dette hopper en av soldatene på minen.

Smellet er øredøvende, og 18 mann ligger sønderrevne på bakken. Elleve av dem er hardt skadet, noen livstruende. De skadde blir fraktet over elva og lagt inn i kirka, den eneste bygningen som ikke ble brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Karasjok. Situasjonen er kaotisk.

I Sundsvall i Sverige blir det umiddelbart planlagt en redningsaksjon for å bistå de skadde. Dagen etter letter det tunge amerikanske Dakota C-47 flyet og setter kursen mot nord.

Om bord er kirurg Carl Semb, lege Hjalmar Wergeland og sykesøster Ella Krogh. Det er tåke i Karasjok, så flyet må returnere til Luleå, men dagen etter flyr de tilbake. Isen på elva er for tynn for det tunge flyet, så de tre må hoppe ut i fallskjerm.

I sekken har de med seg den nye supermedisinen, penicillin.

Døren til sakristiet blir operasjonsbord, og sokkelen til døpefonten blir assistentbord. Kirurgen, legen og sykesøsteren opererer i tolv sammenhengende timer. Samtidig får de skadde de første dosene med penicillin i et fritt Norge.

Professor Ørjan Olsvik omtaler den som mirakelmedisinen:

Etter krigen, i juni 1945, kom mikrobiologen og marinelegen Johannes Kvitingen til Tromsø. Med seg hadde han det som den gang ble sett på som enorme mengder penicillin. Overlege Steinar Madsen skriver i Tidsskriftet for Norsk Legeforening at «sommeren 1945 var indremedisinsk avdeling ved Tromsø sykehus den avdelingen i landet hvor man hadde størst erfaring med penicillin».

Utover høsten 1945 ble penicillin tilgjengelig for de andre sykehusene i Norge, og den gjorde ikke skam på sitt rykte.

Legene tror nå at de har fått en medisin mot den store folkesykdommen, tuberkulose. Skuffelsen er derfor enorm når de innser at den nye mirakelmedisinen penicillin likevel ikke har noen virkning mot denne sykdommen.

• Les også: Nedgang i antibiotikasalget

En ny verden utenfor sykehuset

På Kysthospitalet har den lille gutten snart blitt tenåring. Han har ligget stroppet fast i sengen hver dag i ni år, men i det siste har han blitt sykere. Tuberkulosen har spredt seg fra hofta og opp til nyra, og han blir i all hast sendt den lange veien til Rikshospitalet i Oslo. Her blir han lagt på operasjonsbordet, og den infiserte nyren blir fjernet.

– Etter operasjonen fikk jeg beskjed om at jeg måtte opp og gå. «Men jeg kan jo ikke», svarte jeg. Jeg hadde jo aldri lært å gå. Jeg la meg på gulvet og akte meg bortover med hendene. Så da fikk jeg krykker, forteller Larssen.

Han får besøk av en tante som har tatt med et ukeblad hvor det er en reportasje om innspillingen av filmen Ni liv.

– Faren min var en av dem som hjalp Jan Baalsrud å flykte til Sverige, og på et bilde i magasinet så jeg ham for andre gang etter at jeg ble sendt hjemmefra. Historien ble film, og det var stor ståhei hjemme på Furuflaten, forteller Larssen.

Selv har han fremdeles tuberkulose i hofta og han blir sendt tilbake til Tromsø. Her blir han igjen stroppet fast til sengen. Men han har bladet med seg.

Oppdagelsen av penicillinet setter fart på jakten etter flere antibiotikum, og til slutt skjer det. Endelig oppdager forskere streptomycin, et stoff som kan kurere tuberkulose. Etter hvert blir også Larssen behandlet med antibiotika. Og flere andre i familien.

– Både mor og to av mine søsken ble smittet av tuberkulose. De fikk antibiotika – og alle ble friske. Det er helt klart at antibiotika har redde utallige liv, kanskje også mitt, forteller Larssen.

Da han skulle hjem fra sykehuset, kom moren og faren og hentet ham:

– Det var en lang kjøretur, og jeg husker vi stoppet i Nordkjosbotn. Jeg fikk en flaske Solo og sjokolade. Det var stort. Og så så jeg blomster. Jeg husker jeg lurte på hvorfor vi ikke stoppet og plukket blomstene. Men da jeg kom hjem, skjønte jeg jo at det var blomster overalt. Det var en helt ny verden utenfor sykehuset, alt var nytt.

I dag er Bjørn Harald Larssen 72 år gammel og bor i Tromsø. Han har skrevet ned historien sin som et bokmanus. Kanskje blir boka aldri noe av, men historien som står der er sann og forteller om en medisinsk revolusjon.

Larssen forteller historien sin:

Antibiotika en fantastisk effekt kombinert med en bedring i levekår, smitteverntiltak og frivillig innsats gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Røde Kors og Nasjonalforeningen mot tuberkulose. I Norge har sykdommen vært så godt som utryddet i mange år.

Men nå er altså tuberkulose igjen blitt en trussel. På grunn av antibiotikaresistens.

Denne artikkelen er første kapittel fra UiTs kunnskapsmagasin Labyrint sin artikkelserie Kampen. Du kan lese hele serien her.