– Kino var ikke bare underholdning, men fikk stor politisk og sosial betydning under krigen. Kinoene ble en forsvarsskanse for de undertrykte nordmennene, sier Thomas V.H. Hagen.

Han tok nylig doktorgraden ved Universitetet i Agder.

Hagen viser at kinosalen fikk ny politisk betydning under krigen, ikke som tysk propagandasentral, men som arena for motstand mot okkupasjonsmakten.

Funnene hans står i motsetning til tidligere norske studier.

Kinoen som møteplass

Hagen har studert kinoen som møteplass og uformell diskusjonsarena, sett fra ståstedene til propagandistene, altså Nasjonal Samling (NS) og tyskerne, men også kinopublikummet og kinobransjen.

Hagen har ikke analysert form og innhold i enkeltfilmer eller anmeldelser av filmer som ble vist på kino under krigen.

– Jeg har forsket på kinoen som sted og næring, som diskusjonstema og sted for politikk. Kinoen under krigen var et sted for skjulte samtaler mellom folk. På den måten fungerte kinoen som en demokratisk motstandplass, sier forskeren.

Norsk Kinoblad, illegale aviser, arkivene etter Statens filmdirektorat, Rikskommissariatets kulturavdeling og tyske etterretningsrapporter har vært Hagens viktigste kilder.

– Målet har vært å utvikle ny kunnskap om kinoens betydning for ulike norske og tyske aktører i Norge under krigsårene, sier Hagen.

Les også:

Dette ble inngravert i en feltflaske av en krigsfange under første verdenskrig

Buet på tyske agenter

Tyske etterretningsrapporter viser at deres sikkerhetstjeneste hadde agenter i kinosalene under forestillingene. Eventuelle utbrudd og hendelser underveis i forestillingene ble fyldig rapportert og dokumentert.

– Det norske kinopublikummet var klar over når det var tyskere i salen. Dersom det ble vist forfilmer og reklame med tysk propaganda, buet publikum høylytt.

– Når det ikke var tyskere i salen, var det mindre buing. Det var ingen vits i å bue når de man skulle bue mot ikke var der, sier Hagen.

Motstand i hverdagen

Hagen bruker begrepet hverdagsmotstand for å fange inn den ideologiske kampen i kinosalen.

– Hverdagsmotstand er den mest grunnleggende form for motstand. Den er spontan, uorganisert, unndrar seg myndighetenes kontroll og er avhengig av et felles sted. Motstanden kom til uttrykk gjennom vrangvilje mot okkupasjonsmaktens påbud, som stille protest under kinoforestillingene, men også gjennom høylytt buing, sier Hagen.

Hverdagsmotstanden viste seg i samtaler der innholdet var skjult for makthaverne. Baktalelse og verbale karakterdrap som undergravde autoriteter og myndighetspersoner var vanlig.

Inspirerte til videre motstand

Hverdagsmotstanden kunne føre til mer motstand.

– Den virker samlende, skaper fellesskap og kan inspirere til andre former for motstand mot okkupasjonsmakten, sier Hagen.

Han peker på at den illegale pressen ytet hverdagsmotstand mot den tyske okkupasjonsmakten.

– De oppfordret til kinostreik, sier han.

Hagen mener hverdagsmotstand spiller en større rolle enn forskningen tidligere har lagt vekt på.

Imøtegår tidligere kinohistorie

Standardverket om norsk film og kinohistorie er Sigurd Evensmos Det store tivoli fra 1967. Evensmos hovedkonklusjon er at kino var underholdning og ikke en viktig del av den såkalte kulturfronten mot tyskerne og NS.

Les også:

Nazister skånet lesbiske i retten

– Mange forskere fulgt i fotsporene til Evensmo og kopierte hans perspektiver på kulturkampen under krigen, men mine funn står i motsetning til hovedpoengene i Evensmo-tradisjonen, sier Hagen.

Han viser til at tyskerne vinglet, prøvde seg fram og hadde lite greie på Norge og norsk kultur. Derfor måtte tyskerne lene seg på nordmenns kunnskap om landet.

NS styrte kinoen

– Derfor ledet norske NS-politikere an i kinopolitikken under krigen. Tyskerne hadde ingen systematisk propagandaplan for norske kinoer, slik Evensmo-tradisjonen hevder, sier Hagen.

Okkupasjonsmakten la mer arbeid i propagandaen på teater, radio, aviser, litteratur og i arkitekturen. Forskeren tror det skyldes at kinomarkedet i Norge var lite, selv om det var 300 kinoer i hele landet.

Les også:

Da Quisling snakket pent om kommunistene i Russland

– Tyske myndigheter var mer opptatt av at tyske soldater i Norge fikk muligheten til å se underholdende filmer enn at det skulle være propaganda, sier Hagen.

Nyheter og NS-propaganda

Slik var et vanlig program på en kinoforestilling i krigsårene:

Først ble det vist en tysk eller norsk filmrevy, deretter kulturfilm, reklame med NS-propaganda og til slutt en hovedfilm.

Filmrevyene inneholdt positive nyheter om Tyskland og krigens utvikling. Flertallet av hovedfilmene var tyske, og flesteparten var ifølge forskeren utpregede underholdningsfilmer.

– Det var som regel filmrevyen og NS-reklamen som inneholdt propaganda som det norske kinopublikummet reagerte mot, sier Hagen.

Det var ingen norske tv-sendinger under krigen. Prøvesendinger her i landet kom først gang i 1954, og regelmessige sendinger fra 1962.

– Det betyr at kinoen hadde monopol på nyhetsformidlingen i levende bilder under krigen. Dette er en viktig forklaring på at publikum ikke sluttet å gå på kino, selv om de visste at de kunne bli utsatt for nazistisk propaganda.

– Kinobesøket kunnet dessuten brukes til å lufte sine frustrasjoner overfor okkupanten og NS, sier Hagen.

Referanse:

Hagen, T.: Folkefellesskap, forlystelse og hverdagsmotstand: Kino i Norge 1940–1945. Doktoravhandling ved Universitetet i Agder. (2018)