«Jeg har ingen interesse av menn seksuelt, bare kvinner.»

Det sa 30 år gamle Anneliese Klopsch i sin forklaring til tysk politi i 1943.

Hun var overraskende åpen om sin orientering, mener historiker Samuel Clowes Huneke.

Forskningen hans kan tyde på at nazistene til en viss grad tolererte lesbiske forhold.

– Regimets tilsynelatende manglende interesse for kvinnelig homoseksualitet er oppsiktsvekkende, sier han i en pressemelding fra Standford University i USA, der han er doktorgradsstipendiat.

Hunekes studie av fire rettssaker gir et annerledes innblikk i hverdagen under krigen.

For mens mannlige homofile systematisk ble forfulgt, finnes det mindre forskning på hvordan lesbiske ble behandlet av nazistene.

Forbudet mot homoseksualitet gjaldt bare menn, og det er få rettssaker som handler om kvinner. Selv om det finnes flere fortellinger om lesbiske som ble internert i egne leirer og behandlet svært dårlig der.

Noen ble tydeligvis skånet. For ingen av de åtte kvinnene som ble stilt for retten, ble dømt.

Beskyttet lesbisk jøde

Noen norske homofile menn ble også mildere behandlet av nazistene, ifølge norsk forskning.

I nazi-Tyskland ble homofile kastrert, fengslet og kastet i konsentrasjonsleirer, der 60 prosent døde. Rundt 50 000 menn ble dømt.

I alle de fire rettssakene mot kvinnene i Berlin var svaret derimot det samme:

«Likekjønnet samleie mellom kvinner er ikke straffbart etter gjeldende straffelov.»

Selv Margot Liu, født Holzmann, slapp unna. Til tross for at hun var både jøde og lesbisk.

Fordi hun giftet seg med en kinesisk mann, valgte nazistene å se gjennom fingrene med det hele.

Naboer, utleiere og hennes egen ektemann visste at hun hadde et forhold til Martha Halusa. De fikk likevel leve sammen i fred.

Det var først da ektemannen ble lei og krevde skilsmisse at han anmeldte dem til politiet.

Men heller ikke her ville politiet gripe inn.

«Det er ærlig talt bisart at kriminalpolitiet insisterte på, i flere dokumenter, å beskytte en tysk-jødisk lesbisk på grunn av hennes kinesiske statsborgerskap», skriver Huneke sin vitenskapelige artikkel.

En fleksibel lov

Selv om nazistene ikke hadde en egen lovparagraf mot kvinnelig homoseksualitet, hadde de rikelig med muligheter til å få lesbiske dømt om de ville det.

For eksempel for å forstyrre ro og orden, for å være asosial, ha sex med mindreårige eller for å utsette barn for umoralsk oppførsel.

En høyst fleksibel tolkning av loven kjennetegnet det nazistiske rettssystemet. «Naziststaten var en jungel av overlappende jurisdiksjoner, personlige initiativ og en lov basert kun på Førerens ønske», skriver Haneke.

Derfor er politiet i disse fire sakene uvanlig bokstavtro når de følger loven så strengt, mener han.

Marie la heller ikke skjul på at hun var lesbisk. Ifølge lederen for firmaet hun jobbet for, hadde hun fortalt hele arbeidsleiren om forholdet hun hadde hatt til en annen kvinne i 16 år.

I leiren innledet hun et forhold til Lucienne. Da kokte det over for sjefen. Hun hevdet å ha funnet dem til sengs sammen og at de hadde hatt sex på toalettet, og anmeldte dem for å forstyrre offentlig ro og orden.

«Vi elsker hverandre», sa Lucienne til etterforskeren.

Han frikjente de to for anklagen om å forstyrre ro og orden.

Anmeldt av sin egen mor

Mens Marie og Lucienne var åpne om sin seksualitet også overfor politiet, ble andre av kvinnene svært redde da de havnet i retten.

De blånektet for at de hadde hatt lesbiske forhold.

«Jeg anser at jeg har en normal seksualitet», sa 21 år gamle Ursula, som ifølge moren hadde skrevet i dagboka om kjæresten Margot at «Livet vårt er vakkert. (…) Siden jeg har lært kroppen din å kjenne, kan jeg ikke være uten deg.»

Hun ble anmeldt av sin egen mor.

Det var ikke uvanlig at slektninger, venner og naboer anga hverandre. Ofte av personlige årsaker, for å oppnå goder, eller av frykt for selv å bli dømt. Hallikloven kunne brukes mot den som så gjennom fingrene med et homoseksuelt forhold uten å melde fra om det.

Tvetydig toleranse

Huneke har bare studert rettssakene til åtte kvinner. Det dreier seg om fire saker, alle med samme etterforsker. Den mystiske M. var muligens usedvanlig mild. Enkeltbyråkrater i Det tredje riket hadde stor makt over folks skjebne. Men både statsadvokat T. og dommer J. gjentok formuleringene hans om at loven ikke kunne gripe inn.

Det er mulig at disse rettssakene viser en viss toleranse for lesbiske i regimet. Kanskje fordi de ikke utgjorde noen politisk trussel – kvinner hadde i liten grad maktposisjoner. Eller fordi de ikke sto i veien for nazistenes stormannsgale idé om å øke antallet barnefødsler for å reprodusere den ariske rase.

Å tolerere noen betyr at du ikke liker dem i utgangspunktet. Dermed er også dette en form for undertrykking, mener Huneke.

Stadige henvisninger i rettsdokumentene til at kvinnene skulle bli oppført i et arkiv, tyder på at nazistene førte pertentlige oversikter over lesbiske kvinner. De straffet dem ikke, men de holdt dem under streng oppsikt.

Referanse:

Samuel Clowes Huneke: The Duplicity of Tolerance: Lesbian Experiences in Nazi Berlin. Journal of Contemporary History, online 3. april 2017. DOI: 10.1177/0022009417690596. Sammendrag.