Vidkun Quisling tordnet mot bolsjevismen på Universitetsplassen i Oslo i 1944, men tjue år tidligere hadde han et helt annet syn på kommunistene i Russland. (Foto: Aage Kihle/NTB scanpix)
Vidkun Quisling tordnet mot bolsjevismen på Universitetsplassen i Oslo i 1944, men tjue år tidligere hadde han et helt annet syn på kommunistene i Russland. (Foto: Aage Kihle/NTB scanpix)

Da Quisling snakket pent om kommunistene i Russland

Vidkun Quisling vervet frontkjempere mot Sovjet under andre verdenskrig. Men 20 år tidligere mente han at kommunismen var nødvendig, hevder historiker Hans Fredrik Dahl. Historiker Odd-Bjørn Fure er helt uenig.

Publisert

«Bolsjevismen er en av de sterkeste bevægelser som historien kan opvise, ikke bare en forbrydersk aktion som mange mener, men en aandelig bevægelse hvis virkning paa masserne er overvældende.»

Det kan høres ut som talen til en kommunist, men det var han som skulle bli Norges mest kjente nazist som ytret ordene.

På den tida var 35 år gamle Vidkun Quisling imidlertid yrkesmilitær og hadde vært mye i Russland.

17. februar 1919 holdt kapteinen i generalstaben et foredrag i Christiania Militære Samfund i Oslo der han langt på vei snakket positivt om det nye kommunistiske Russland.

Grusomt, men nødvendig

Det er interessant at unge Vidkun Quisling tok stilling for revolusjonen, mener historiker Hans Fredrik Dahl (Foto: Berit Roald/NTB scanpix)
Det er interessant at unge Vidkun Quisling tok stilling for revolusjonen, mener historiker Hans Fredrik Dahl (Foto: Berit Roald/NTB scanpix)

Skjønt han også beskrev det som en «terroristisk statsordning»:

«…det rene blodsvælde. Ikke siden Ivan d. skrækkeliges dager har Rusland set saadanne redsler. Det er den franske revolutions redsler op igjen i forstørret utgave.»

Få kunne føle seg trygge. Quisling hadde sett det med egne øyne: Folk som ble slept ut på gata og skutt på stedet.

– Til tross for at styret var grusomt, mente han at det var nødvendig, sier historiker Hans Fredrik Dahl til forskning.no.

Dahl har studert Quislings foredrag. Han skriver på en artikkel til en spesialutgave av Mediehistorisk tidsskrift viet den russiske revolusjonen. I år er det hundre år siden revolusjonen i 1917.

– Det var omdiskutert i Norge om det var nødvendig med en revolusjon. Derfor er det interessant at den unge offiseren tok stilling, sier Dahl, pensjonert professor fra Universitetet i Oslo.

Krangler om historien

Quisling var en sjelden fugl i den norske debatten. Det var ikke mange som inntok en slik mellomposisjon.

Men nettopp den balanserte og åpne tilnærmingen til Quisling viser at han ikke tok stilling for eller mot bolsjevismen, mener historiker Odd-Bjørn Fure.

– Det var få som hadde et så fordomsfritt syn på bolsjevismen, sier han til forskning.no.

Han er helt uenig i deler av Dahls tolkning av foredraget til Quisling.

– Jeg har lest teksten nøye, og det er ingenting i dette foredraget som støtter oppfatningen om at Quisling mente bolsjevikregimet var nødvendig, sier han til forskning.no.

– Quisling opererer med en forbløffende åpenhet i sin tolkning. Han er balansert og ikke opptatt av å felle noen dom. Han forteller om det som skjer og prøver å forklare det. Det er tydelig at han hadde kunnskap om dette feltet.

Fure var tidligere professor ved Universitetet i Bergen og direktør ved HL-senteret. Nå er han pensjonist, men forsker fortsatt.

Belærende offiser

Historiker Odd-Bjørn Fure mener det ikke er noe som tyder på at Quisling syntes bolsjevikregimet var nødvendig. (Foto: Knut Falch/NTB scanpix)
Historiker Odd-Bjørn Fure mener det ikke er noe som tyder på at Quisling syntes bolsjevikregimet var nødvendig. (Foto: Knut Falch/NTB scanpix)

I 1920-årene tok Quisling direkte til orde for det kommunistiske Russland. I en artikkel i Tidens tegn i 1923 skrev han at Norge burde anerkjenne bolsjevikstyret.

Quisling ble beskrevet som «ganske rød» av flere i sin samtid, ifølge Dahl.

I foredraget i 1919 var Quisling mer balansert.

«De borgerlige her i landet har længe nok ledd av bolsjevikene, baade de russiske og vore egne. Det kan være paa tide at man nu begynder at ta dem alvorlig», sa han om høyresida.

Han sparket både til høyre og venstre.

– Han beskriver de bolsjevikbegeistrede nordmennene på en ironisk måte når han forteller om representanter for den norske arbeiderbevegelsen som er kommet til Moskva og betrakter det hele som rosenrødt, sier Dahl, som har forfattet flere bøker om Quisling.

Han har tidligere fortalt om foredraget i sin Quisling-biografi. Men det er først nå han møysommelig har skrevet av Quislings håndskrevne manuskript som ligger på Nasjonalbiblioteket. Det ble mange tettskrevne sider.

Overraskende helomvending

Dahl konsentrerer seg om foredraget fra 1919 fordi det var en første øyenvitneskildring fra Quisling. Offiseren var full av inntrykk fra et Russland rett etter revolusjonen.

Dette var imidlertid ikke det eneste foredraget Russland-eksperten Quisling holdt, det kom tre til.

– Jeg ble forbauset da jeg leste disse foredragene fra 1920-årene, fortalte Dahl på et seminar ved Høgskolen i Oslo og Akershus i februar i år.

– Det var jo ikke slik han var videre.

For som kjent ble Quisling innbitt nazist og sørget for at mange norske menn vervet seg som frontkjempere under andre verdenskrig for å kjempe mot nettopp det kommunistiske Russland, som da var blitt Sovjet.

På 1920-tallet jobbet han derimot med nødhjelp i Russland for Fridtjof Nansen.

Quisling var nok regnet som en av de fremste Russlandskjennerne rett etter revolusjonen, forteller Dahl.

Bolsjeviker marsjerer på Den røde plass i Moskva i 1917. (Foto: Ukjent/Wikimedia Commons. Bildet er falt i det fri.)
Bolsjeviker marsjerer på Den røde plass i Moskva i 1917. (Foto: Ukjent/Wikimedia Commons. Bildet er falt i det fri.)

Hemmelig foredrag

I foredraget i 1919 belærte Quisling sine militærkolleger om hva som egentlig foregikk der borte i revolusjonens land.

Han mente det var «av den største betydning ogsaa i det mindste å forsøke at klargjøre sig hva bolsjevikrevolutionen er, set som led i begivenhetenes utvikling.»

Avisene på den tida omtalte aldri foredraget til Quisling. Dette var hemmelig informasjon. Tidsskriftet Samtiden ville gjerne trykke foredraget, men da satte Quisling foten ned. Det var militærfolk han snakket til.

«Jeg gaar ut fra at jeg taler for en sluttet forsamling, og at det ikke blir git noget offentlig referat av hvad jeg sier», sa han.

– Beundret bolsjevikene

Quisling gjorde også en fagmanns analyse av den militære situasjonen i Russland.

«Bolsjevikenes syn paa militærvæsen og krig (er) kynisk og logisk», sa Quisling i foredraget. Militærmannen var kanskje fascinert av det brutale styret?

– Min personlige mening er at han i sitt stille sinn beundret bolsjevikene ikke så mye for deres terror og brutalitet som for deres politiske manøvrering. Han sa at bolsjevikene var mestere i politikk, sier Dahl.

– Beundring er et altfor sterkt ord, sier Odd-Bjørn Fure etter å ha lest foredraget til Quisling.

– Han framstår mer som en kjølig, distansert analytiker, sier historikeren.

På den tida syntes Quisling at bolsjevikene hadde fått til mye bra:

«Hvad specielt arbeidere angaar, saa er det ingen grund til at tvile paa at bolsjevikene virkelig har villet arbeiderklassens vel, og de har ogsaa gjort meget for at hjælpe dem med mat, klær, hus, skoler og paa andre maater.»

Samtidig virker han pessimistisk:

«Men det endelige resultat er tragisk netop for Ruslands abeidere. Det kan man ikke komme fra. Arbeiderklassens sunde partiorganisationer er sprængt istykker, den er decineret ved krig og sult, arbeidsløs, tyrannsert og aandelig forgiftet. For en stor del dypt ulykkelige, vildledete og fortvilede mennesker.»

Framsynt militærmann

Allerede i 1919 regnet Quisling med at det kommunistiske styret ville falle.

«saa varig kan det nuværende bolsjevikstyret i Rusland ikke bli, dertil er det for blodplettet, for ødelæggende og for eksklusivt», sa han i foredraget.

Men når og hvordan, var han usikker på. Han hadde likevel noen teorier.

Odd-Bjørn Fure er fascinert over hvor framsynt Quisling var.

For allerede da bolsjevikstyret var ganske ferskt, mente kapteinen at bolsjevikenes organisering kunne bli dets undergang.

– Bolsjevikene etablerte en praksis med å kaste ut de som var uenige med dem. Quisling påpekte at dette hindret dem i å utvikle fora hvor lederne kunne stilles til ansvar for sine handlinger, sier Fure.

Nettopp dette har også forskere seinere tillagt stor betydning, forklarer han.

Vidkun Quisling var militærmann og studerte russisk. Her er han på Gardermoen med offiserskolleger i 1912. (Foto: Riksarkivet)
Vidkun Quisling var militærmann og studerte russisk. Her er han på Gardermoen med offiserskolleger i 1912. (Foto: Riksarkivet)

Hvorfor snudde Quisling?

Det er et langt skritt fra å påpeke svakheter til selv å kjempe innbitt mot styret. Allerede da Quisling dannet Nasjonal Samling i 1933, var det for å demme opp for en tilsvarende revolusjon her i Norge.

Hvorfor skiftet Quisling mening om bolsjevikene? Det er det store spørsmålet, mener historiker Hans Fredrik Dahl.

Blant flere mulige forklaringer er kanskje oppholdet i Sovjetunionen på slutten av 1920-tallet en av de viktigste.

Der så Quisling hvordan Sovjet under den nye lederen Josef Stalin endret seg, med fattigdom, hensynsløs industrialisering og politisk undertrykking.

I et brev hjem til Fridtjof Nansen tegnet han et dystert bilde av Russland.

– Forholdene ble verre og verre, forteller Dahl.

En fastfrosset ideolog

Oppdraget som Quisling hadde fått fra Nansen var å jobbe for å få armenske flyktninger tilbake til landet. Det ble i stadig større grad motarbeidet av myndighetene. Mange av armenerne som allerede var der, ønsket seg dessuten vekk fra elendigheten.

Quisling ble også personlig rammet. Økonomien i landet ble strammet inn og han ble anklaget for misligheter.

Det er likevel fortsatt en gåte hvordan Quisling kunne gå fra saklig kommentator til nazist med innbitte anklager mot enhver Sovjet-venn, mener Dahl.

Odd-Bjørn Fure synes dette er noe av det mest spennende ved foredraget fra 1919. Han har forsket på Quisling som nazist.

– Alt det som kjennetegner ham i 1919, den empiriske orienteringen og de åpne tolkningene, er blåst bort på 1930- og 40-tallet. Da framsto han som en fastfrosset ideolog. Han ble ensporet og viklet seg mer og mer inn i et totalitært tankesett.