Mindre knall og fall med dyr

Kontakt med dyr gir gode øyeblikksopplevelser for eldre med demens. Kanskje kan det også gi færre fallulykker.

Published
Robotselen som brukes i forskningen, ser ut og høres ut som en ekte selunge. (Foto: Nina Jøranson)
Robotselen som brukes i forskningen, ser ut og høres ut som en ekte selunge. (Foto: Nina Jøranson)

Prosjekt: Dyre- og robotassisterte tiltak i helsefremmende arbeid for eldre med demens

Mål: Bruke dyr og dyreliknende roboter for å redusere kjente risikoer for fall blant eldre med demens.

Prosjektansvarlig: Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås.

Prosjektpartnere: Nøtterøy kommune, Høgskolen i Vestfold, Antrozoologisenteret AS, Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmebaserte tjenester i Vestfold.

Varighet: 2012-2015.

Oslofjordfondet og Regionalt forskningsfond Hovedstaden støtter prosjektet med 7,85 millioner kroner.

Nå skal norske forskere se om jevnlig kontakt med firbeinte også gir positive langsiktige helseeffekter. Avanserte bevegelsessensorer står sentralt i prosjektet.

- Fallulykker blant eldre forårsaker skader, uførhet og dødsfall, og vi vet at eldre med demens er mer utsatt enn andre eldre, sier Ingeborg Pedersen.

Hun er postdoktor ved Seksjon for folkehelsevitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og med i et omfattende forskningsprosjekt der målet er å finne ut om jevnlig kontakt med dyr – eller med dyrelignende roboter – kan redusere risikoen for fallulykker.

- At kontakt med dyr gir positive øyeblikksopplevelser, er ikke vanskelig å se. Nå vil vi vite mer om eventuelle langsiktige effekter, sier forskeren.

Dyr motiverer

Eldre med demens er gjerne plaget av søvnproblemer, uro, har høyt medisinforbruk, redusert orienteringsevne, svekket hukommelse og depresjoner – faktorer som er kjent for å øke risikoen for fall.

I tillegg kan apati og mye stillesitting føre til svekket muskelmasse og nedsatt balanse, som igjen gir økt risiko for fallulykker.

- Effektive tiltak for å redusere disse risikoene, kan spare eldre for store lidelser og samfunnet for store utgifter til behandling og rehabilitering, sier Pedersen.

15 sykehjemsavdelinger og 24 senter med dagtilbud for eldre med demens, deltar i prosjektet. På dagsentrene gjør deltakerne fysiske øvelser mens de har besøk av en hund. Dette kalles dyreassistert terapi, der terapeuten bruker hunden som motivator.

- Tidligere forskning viser at det å ha kontakt med dyr kan ha en beroligende effekt, påvirke angst og depresjon og øke sosial kontakt.

- I tillegg kan mange øvelser bli mer lystbetonte når hunden er med, der ser vi blant annet i forbindelse med opptrening av finmotorikk hos slagpasienter. Når repetisjonsutøvelser som i utgangpunktet kan værte kjedelige utformes som børsting av hund eller lignende, stiger motivasjonen. Tanken er at dette også skal gi utslag på aktivitetsnivået, sier Pederse.

Hund, robotsel og kontrollgruppe

Tiltaket på dagsentrene omfatter tre ulike grupper; én som gjør øvelser med hund til stede, én som får besøk av hund uten at det er fysiske øvelser inne i bildet og én såkalt kontrollgruppe som ikke får noen av delene.

På sykehjemmene får deltakerne i prosjektet tilsvarende tilbud. En gruppe har aktivitet med hund; i en annen gruppe er hunden erstattet av robotselen Selma, som er spesialdesignet for formålet.

- Selma er myk og god, ser ut som en selunge, lager lyder som en selunge og inneholder en avansert computer som gjør at den snur seg etter lyder, legger hodet på skakke og ser på deg med store, svarte øyne dersom du snakker til den, forteller Pedersen.

Tidligere forskning viser at kontakt med dyr blant annet kan ha en beroligende effekt. Hunden Qlara gjør sitt beste. (Foto: Antrozoologisenteret)
Tidligere forskning viser at kontakt med dyr blant annet kan ha en beroligende effekt. Hunden Qlara gjør sitt beste. (Foto: Antrozoologisenteret)

Deltakerne møter henholdsvis hund og sel i 30 minutter to ganger i uken, og tiltaket går over en samlet periode på 12 uker.

Siden deltakerne gjerne har vanskelig for å gjøre rede for seg og i mange tilfeller også har mistet språket, er dokumentasjon av langsiktige effekter en utfordring.

Bruker avansert sensor

- Vi bruker mange ulike metoder, blant annet en Aktigraf. Det er en avansert bevegelsessensor som deltakerne har på håndleddet hele døgnet én uke før forsøksperioden, én uke midt i forsøkene og én uke etter at forsøkene er avsluttet, forteller Pedersen.

Aktigrafen forteller blant annet om det generelle aktivitetsnivået går opp eller ned og beregner også om deltakeren i forsøket sover eller er våken. Dette er svært viktig informasjon for forskerne.

- Natteuro og dårlig søvn er et veldig vanlig demenssymptom. Mot dette gis det gjerne sovemedisin, som fører til at man blir sløv om dagen, beveger seg lite og sover dårlig igjen om natten. Det blir rett og slett en ond sirkel.

- Aktigrafen kan fortelle oss om kvaliteten på nattesøvnen endrer seg i løpet av de 12 ukene. Alle tiltak som kan redusere natteuro og behov for medisin, vil være av det gode, mener Pedersen.

Aktigrafen har også en lysmåler som skiller mellom naturlig dagslys og kunstig innelys. Den vil med andre ord kunne fortelle om pasientene er mer ute enn tidligere – noe som er nyttig siden eksponering for dagslys også kan påvirke nattesøvnen.

Økt livskvalitet?

I forsøkene brukes det også skjema som oppsummerer forekomsten av kjente signaler på depresjon, uttrykk for uro og tilløp til aggresjon, som heller ikke er uvanlig blant mennesker med demens.

Skjema som måler livskvalitet og velvære brukes også. Alle skjema fylles ut av kvalifisert helsepersonell.

- Vi måler også balansen til deltakerne og tar dessuten opp video to ganger i løpet av de 12 forsøksukene. Her vil vi kunne se etter atferdsendringer. Ser vi mer samhandling mellom deltakerne etter hvert? Fungerer hunden som en trigger som skaper sosial interaksjon? Er de eldre mer aktive etter 12 uker?

Så langt tyder rapporter fra helsepersonell ved de involverte institusjonene at deltakerne både virker engasjerte og viser glede over kontakten med dyr og robotdyr.

Pedersen bedyrer likevel at det gjenstår mye datainnsamling og analyse før det kan presenteres valide resultater.

- Vi regner med å legge frem endelig rapport i 2015. Da vil vi også ha sett nærmere på hvordan forskningskunnskapen overføres til helsepersonellet – altså hvordan forskningsgenerert kunnskap transformeres til praksis, sier hun.