– Svalbard er en polar ørken. Her er ingen ekle, grønne greier som dekker over alt det fine. Det er stein overalt. Støvet virvler bort med vinden. Fjellet slites stadig ned. Det er nettopp dette som gjør Svalbard til en lekegrind for oss fossiljegere, sier Jørn Hurum til Apollon. 

Apollon besøkte ekspedisjonen i sommer. Selv etter ti somre med utgravninger er det fremdeles mye å ta av i området øglegraverne jobber. 

– Denne fjellsiden er det rikeste stedet i verden på marine reptiler. I lagene fra juratiden er det så mange av dem at det aldri er mer enn et steinkast mellom skjelettene. Og da snakker vi om fem til sju meter lange skjeletter.

Hurum er professor på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og ble for noen år siden verdenskjent for apefossilet Ida og for å ha funnet en tretten meter lang, glupsk monsterøgle. Nå har han trofast kommet tilbake til Svalbard i ti somre for å grave frem marine øgler fra jordas middeltid.

Middeltiden er den over 180 millioner år lange perioden på jorda etter tidenes verste masseutryddelse for 252 millioner år siden, da mellom 92 og 97 prosent av alle artene i verden døde ut på kort tid. Middeltiden, som varte gjennom periodene som heter trias, jura og kritt, fikk et brått endelikt for 65 millioner år siden da dinosaurene ble sopt vekk fra jordas overflate.

Noen tror katastrofene skyldtes formidable asteroidenedslag. Andre forfekter teorier om drepende gasser fra enorme vulkanutbrudd.

Mens mange leter etter den nifse historien om hvorfor livet på jorda nesten forsvant, er Jørn Hurum og øglegravergjengen hans langt mer interessert i å forstå hvordan livet blomstret opp igjen etter bare noen få millioner år.

– De forhistoriske, marine monsterøglene på Svalbard gir et innblikk i hvordan dyrelivet så ut i havet for flere hundre millioner år siden og er en bit i det store puslespillet om livets historie, sier Jørn Hurum.

Han har allerede funnet en bråte gamle øgler. Mange av dem er helt nye for vitenskapen.

De første sporene av marine reptiler på Svalbard ble funnet for over 150 år siden. Og i 1931 snublet amerikanske forkjølelsesforskere over bakparten av en svaneøgle på Janusfjellet, noen mil nord for Longyearbyen. Så skjedde nesten ingenting før Jørn Hurum dro med seg professor Hans Arne Nakrem og startet tidenes største paleontologiske utgravninger på Svalbard. Siden den gang har forskergruppen gravd ut over 40 øgler.

Forblåst skiferhaug

Apollon møter en ubarbert Hurum på feltlivets tredje dag på Svalbard. Sammen med resten av teamet skal han være der i to uker. Feltleiren ligger på en forblåst steinhaug 200 meter over havet, tretti nautiske mil med speedbåt fra Longyearbyen og deretter tre kilometers gange, først over et myrlendt område, der fotavtrykkene blir hengende igjen i sumpen, og så svakt opp en bar fjellside til de fossilrike skiferlagene fra trias, den tidligste perioden i middeltiden.

I dag regjerer pattedyrene på jorda. Avgnagde skjeletter av svalbardrein ligger strødd i terrenget. Polarreven har fortært det meste. Bare ryggradene og hodeskallene ligger igjen. Noen få ganger ser vi for- og bakbeina ligge henstrødd noen titalls meter unna.

I middeltiden regjerte de marine øglene i havet. Skjelettene deres ble begravd i mudder. Etter hvert havnet de under flere tusen meter med sand og leire.

– Da ble de ganske flatklemte.

Fossilmekka

De første åtte årene lette Jørn Hurum etter fortidsuhyrene i gamle steinlag fra juratiden.

Juratiden er den midtre delen av jordas mellomalder og startet da det verdensomspennende kontinentet Pangea begynte å dele seg. Under juratiden delte Pangea seg først opp i to kjempekontinenter. For 150 millioner år siden, altså på slutten av juratiden, hadde de to kjempekontinentene begynt å dele seg opp i enda mindre landområder, til noe som ble begynnelsen på dagens verdensdeler.

Et belte av havavsetninger fra juratiden går tvers igjennom Svalbard, fra utgravningsfeltet nord for Longyearbyen og sju mil sørover mot Sveagruven og over til Agardhfjellet på østsiden av Svalbard.

– Her ligger det tusenvis av øgler, mer enn nok for mange kommende generasjoner med forskere.

Hurum er i årenes løp blitt pepret med øgletips, men ettersom det naturlig nok ikke er praktisk mulig å grave opp hele Svalbard, bestemte han seg for systematisk å lete etter øgler i bare en liten del av dette laget.

Det var her han fant den berømte svaneøglen som gjorde ham viden kjent. En pressemelding, der han livaktig beskrev svaneøglen med tenner så store som slangeagurker, gikk verden rundt. Hurum ble nedringt av journalister et helt år.

Svære elver fra Ural

Gjennom mesteparten av middeltiden lå Svalbard 100 og 200 meter under havet og var en del av Barentshavet. Den gjørmedekte havbunnen var relativt flat. Fra Uralfjellene rant svære elver ut i Barentshavet. Elvene dro med seg sand og slam og gravde ned de døde dyrene.

For femti til seksti millioner år siden steg Svalbard opp fra havet. Den ene forklaringen er at Nord-Atlanteren prøvde å presse seg frem mellom Grønland i vest og kontinentalplaten i øst, som Skandinavia og deler av Russland er en del av. Da ble Svalbard klemt sammen og dyttet oppover.

Den andre forklaringen er mer finurlig. Etter at Grønland hadde klemt Svalbard, skilte kontinentene seg. Nordpolen bevegde seg bort fra Svalbard, og havområdene rundt Svalbard ble strukket ut.

– Havbunn er tynnere enn kontinenter. Da er det kortere vei til den gloheite og flytende steinmassen i jordas indre. Havbunnen, nær der Svalbard lå, utvidet seg i volum og var med på å løfte Svalbard opp av havet, forklarer professor Alvar Braathen på Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.

Det betyr at det området der øglene ble begravd flere hundre meter under havflaten, nå ligger lett tilgjengelig for oss tobeinte landkrabber.

Pepret med knokler

De siste to årene har øglejegerne lett etter fossiler fra trias, som altså er den tidligste perioden i middeltiden.

– Her kan vi fortelle historien om hvordan økosystemene bygger seg opp igjen etter den store utrydningskatastrofen. Funnene våre er de eneste som kan fortelle historien på nordsiden av Pangea. De kan sammenlignes med funn fra Kina, som den gang lå på sørsiden av Pangea, forteller Jørn Hurum mens han går nedover fra feltleiren, som ligger på toppen av en gedigen skrent bundet sammen av permafrosten, og som kan rase sammen den dagen den globale oppvarmingen tiner opp det hele.

Her har han fordelt fire utgravningsteam på 200 høydemetre. Det er tretten millioner år mellom det øverste og nederste laget.

– Skråningen er pepret med knokler. Ingen vet hvorfor alle var samlet på samme sted, forteller stipendiat Lene Liebe Delsett.

I det øverste og yngste laget fra triastiden har øglejegerne funnet sju «passe søte» fiskeøgler på halvannen meter, men de finner få hele skjeletter. Ett av lagene er fullt av knokler fra forskjellige dyr.

– Vi kan spa opp femti ryggvirvler og mange tenner og kjever i slengen, og da snakker vi om alt fra fisk til øgler og amfibier. Det er et enormt materiale å gå igjennom. Vi samler nå inn så mye materiale at jeg ikke rekker å gå igjennom alt før jeg dør. Forskere kan ha glede av dette i flere hundre år fremover, sier Jørn Hurum.

Gravemaskiner fores med tørrmat

Noen ganger må de bore gjennom fire meter permafrost for å komme frem til skjelettene.

– Hva slags utstyr bruker dere da?

Jørn Hurum ler:

– Jeg har med meg tolv gravemaskiner. De går på frysetørret mat.

I begynnelsen av august troppet han opp med de tolv gravemaskinene. De fleste av dem var forskere, stipendiater og masterstudenter. Noen var frivillige ildsjeler. De mest garvete har vært med i ti sesonger.

Maten er ikke akkurat av typen gourmet. Stekt mat? Glem det! Isbjørnen lokkes av matos. Graverne lever derfor av godteri, 800 pakker tørrfor, som blandes med varmtvann, og avsindige mengder med Coca Cola og energidrikker.

Den arktiske sommeren kan være hard. Noen dager er det snø og isende vind. Tåken ligger tett den dagen Apollon er på besøk. De seks soveteltene står tett i tett. Matteltet er leirens kommandosentral. Alt må lagres i kasser. Det kan blåse veggimellom.

– Sist natt glemte vi å sette inn to vanndunker. I dag tidlig fant vi dem nede i dalen.

Vannet i bekken kan inneholde dødelige parasitter fra polarreven. På tidligere ekspedisjoner hadde ekspedisjonen med seks tonn utstyr. Ett tonn var drikkevann. Nå renser de drikkevannet selv.

I år holdt det med 2,5 tonn utstyr til fjells, deriblant 200 kilo gips, som blir brukt til å støpe inn de beste fossilene, strømaggregat og en rådyr satellitttelefon som forvrenger stemmen til det ugjenkjennelige. Fire runder med helikopter gjorde jobben.

– Vi har bilder og video av helikopterturene. Helikopterporno, kaller vi det, ler Jørn Hurum.

Isbjørnvarsel

Leiren er beskyttet med militære snublebluss mot isbjørnangrep. Da får fossiljegerne noen sekunders varsel. De har også med signalpistol, kasteknall, revolver og rifler.

– Den ene kalles dassrifla. Når den er borte, er det opptatt på do.

Doen ligger hundre meter unna, diskret plassert i terrenget, med dosete og det hele. Her sitter fossiljegerne i ‘ensom majestet’ med svært begrenset utsikt til en fjellknaus. Bak doen er det derimot åpent helt opp til høyfjellet.

– Helt ufarlig. Isbjørnen kommer vanligvis nedenfra, beroliger Stig Larsen, som har vært med som frivillig siden 2004.

Så langt har øglejegerne ikke vært plaget av isbjørn. Den nærmeste var en kilometer unna. Dokulden er derimot verre. For å slippe å dra ned hele buksa i den bitende kulden, kan de, med et enkelt glidelåstriks i de spesialsydde buksene, trekke ned en liten lapp bak på buksene.

– Det er ingen muligheter til å vaske seg de to ukene vi er der. Antibac gjør nytten. Vi har gips og støv over hele oss. Når vi kommer tilbake til sivilisasjonen, lurer folk på om vi er uteliggere, så ta med neseklype, advarte førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå leende til Apollon noen dager tidligere i Longyearbyen.

Hurum driver ingen hvileleir. Fossiljegerne jobber tolv til fjorten timer dagen, sju dager i uken. For å hindre at deltakerne irriterer seg for mye over hverandre, bytter han stadig på hvem som skal være sammen med hvem i arbeidslagene.

– Når man er dødssliten, kan selv monoton smatting og andre ulyder skape irritasjon, forteller han.

Fossilberegneren

Den dagen Apollon er på besøk, har øglejegerne så vidt startet utgravningene i det øverste feltet. Uinteressante stein kastes utfor skrenten. Bare de viktige blir beholdt. De pakkes inn i folie og tas med til museet i Oslo.

På det øverste nivået graver Achim Reisdorf fra Naturhistorisk museum i Bern i Sveits. Han er ekspert på hvordan knoklene til øglene spredte seg på havbunnen. Uten kunnskapen hans vet de ikke i hvilken retning de bør grave.

Døde øgler hadde så mye gass i magen at de lå og fløt i vannet. Når de hadde råtnet så mye at gassen slapp ut, sank de mot havbunnen. Åtseleterne spiste kjøttet. Beinrestene, som ofte ble spredt, ble etter hvert, gjennom millioner av år, langsomt dekket til av mudder og gjørme, presset sammen og fylt med mineraler fra grunnvannet. Det er nettopp denne spredningen av beinrestene Achim Reisdorf klarer å forstå.

Her sitter han ved fossile av en svær fiskeøgle, muligens en Cymbospondylus, som ifølge BBC blir regnet som en av verdens seks farligste havdyr i jordas historie.

Stammer fra landjorda

Det eldste utgravningslaget er kanskje det aller mest spennende.

– Vi ser allerede at de store historiene fra triastiden kan bli enda større enn dem vi fortalte fra juratiden. Vi håper å finne ‘den hellige gral’. Vi ønsker å finne fiskeøgler med bein, sier Jørn Hurum.

Fiskeøglene hadde forfedrene sine på land. Mellomformene er de fiskeøglene som levde delvis på land og delvis i vann.

– Dette var ekstremt primitive fiskeøgler. Drømmen er å finne en fiskeøgle som viser overgangen fra land til vann. Ingen har tidligere funnet dem. Vi leter i steinlag med den rette alderen, påpeker stipendiat Aubrey Jane Roberts ved Naturhistorisk museum.

Fiskeøgler dominerte i triastiden og så ut som delfiner. Halen var kraftig. Men selv om de lignet på delfiner, svømte de på en annen måte. Mens delfiner sender halen opp og ned, bevegde fiskeøglene halen til siden, akkurat som fisk. De mest primitive svømte som en ål. Etter hvert svømte de mer som tunfisk. Forlemmene og baklemmene utviklet seg til luffer.

De svømte fort og kunne følge etter byttedyr over lang tid.

– Vi tror at de for det meste spiste blekksprut. Andre steder i verden er det funnet blekkspruter i magen til fiskeøgler, sier Hurum.

De største fiskeøglene kunne være 23 meter lange. Senere, i juratiden, var de fleste mellom to og fire meter. Den fem og en halv meter store fiskeøglen som øglegraverne fant for seks år siden, er nå utstilt på museet. Den må ha veid rundt tre tonn.

– Dette er det vakreste fossilet fra Svalbard noen gang, humrer Hurum.

Med unntak av den ytterste delen av halen var hele skjelettet intakt. Prepareringen av øglen tok et helt år. Det var en møysommelig jobb.

– Jeg skal aldri mer klage over hvor vanskelig det er å presse blomster, ler ekspedisjonens eneste botaniker, Charlotte Sletten Bjorå, som til daglig er herbariesjefen på Naturhistorisk museum.

Knokler i museumskjelleren

De marine øglene blir preparert av May-Liss Knudsen Funke i kjelleren på Geologisk museum. Hun er nå i gang med å preparere enda en fiskeøgle.

– Vær forsiktig! Dette er verdens eneste eksemplar av dette dyret. Den er uerstattelig og kan ikke prises med penger. Hvis øglen skal stilles ut, bruker jeg ett år på å preparere hodet. Ellers er det ikke nødvendig å pusse så pent, men jeg må gjøre jobben så bra at knoklene kan sammenlignes med andre eksemplarer.

– Det er en livsstil å jobbe med dette. Så det er mer hobby enn jobb, forteller May-Liss Knudsen Funke.

Finsliper fiskeøgleknokler

Stipendiat Lene Liebe Delsett har den klassiske jobben i paleontologien. I doktorgraden sin skal hun beskrive utseendet og størrelsen til hver eneste knokkel i sju fiskeøgler, og hvordan knoklene hang sammen.

– Fiskeøglene har ingen nålevende slektninger. Vi kunne aldri ha forestilt oss hvordan de så ut om vi ikke hadde hatt fossiler. Dette er en kul historie å fortelle, forteller Lene Liebe Delsett.

Hun er biolog. Ja, halvparten av paleontologene er faktisk biologer, mens resten er geologer. Delsett skal sammenligne knoklene med funn fra andre steder i verden for å forstå evolusjonen, anatomien og slektskapet til fiskeøgler.

Den ene fiskeøglen blir preparert nå.

– Hodet er brukket tvers over ved øyet. Tennene ligger hulter til bulter. Snuten må ha hatt et kraftig krasj med havbunnen mens dyret var i halvråtten tilstand.

For å finne ut om en fiskeøgle tilhører en bestemt slekt, må den score på en visse mengde av 60 mulige kriterier.

– Vi legger alle analysene inn i et svært dataprogram og får da frem et slektskapstre i den andre enden. Jeg tror vi etter hvert kan slå fast at minst to av de sju fiskeøglene jeg jobber med, er helt nye arter. Det som er ekstra spennende, er at vi tidligere har trodd at dette var en dyregruppe som det gikk dårligere og dårligere med. Nå vet vi at det var et stort mangfold. Vi er derfor i ferd med å skrive om historien.

– Vi vil gjerne forstå hvordan livet på jorda utviklet seg. Mine sju fiskeøgler vil ikke gi svar på dette, men det er alle de gåtene vi paleontologer over hele verden løser, som til sammen vil kunne fortelle denne historien, sier Lene Liebe Delsett.

For å løse oppgaven må hun også besøke andre museumssamlinger i verden og sammenligne funnene. Når fossiljegerne finner et helt skjelett, kan Delsett si mer om hvordan individet døde og hva som var det siste måltidet. Når de finner flere individer av samme art, kan de skille unge og gamle individer fra hverandre.

Lene Liebe Delsett har også studert de indre strukturene i knoklene hos svaneøgler. Det gjorde hun ved å kutte opp knoklene i tynne skiver og studere dem i mikroskop.

Svaneøglene

Mens fiskeøglene hadde storhetstiden sin i trias, dominerte svaneøglene i juratiden. De døde ut samtidig som dinosaurene.

– Svaneøglene ligner ikke på noen nålevende dyr, men noen har sammenlignet dem med en slange trukket igjennom et skilpaddeskall, forteller Jørn Hurum.

Noen av dem hadde kort hals og enorme hoder. Det er disse øglene som har «tenner så store som slangeagurker». Andre hadde ekstremt lang hals med lite hode. Det fantes et utall mellomformer.

– Ingen vet hvor svaneøglene stammer fra og hvordan overgangen var fra land til vann. Vi håper å finne ursvaneøglene, forteller Aubrey Jane Roberts, som i doktoravhandlingen sin har gransket slektskapet til to svaneøgler. Med den merkelige kroppen kunne de neppe ha vært superkjappe. De hadde fire luffer. Fagmiljøet diskuterer fortsatt hvordan de svømte.

– Vi vet ikke hvordan de klarte å svømme. Nakken hadde brukket om de måtte svømme fort, sier Hurum.

Overraskelser

I 2006 fant øglegraverne to delvise skjeletter av den store, korthalsete svaneøglen Pliosaurus. I utgravningene av det ene skjelettet i 2007 fant de en tre meter lang framluffe, som betyr at øglen kan ha vært opptil tretten meter lang.

En av svaneøglene, Spitrasaurus wensaasi, er oppkalt etter reisebyrået Spitsbergen Travel, som siden 2007 har sponset flybillettene og hotelloppholdet for alle deltakerne og båttransporten ut til felt.

Øglen var særdeles vanskelig å grave ut. Den var sju meter lang. Foruten de to meter lange luffene, var også ryggen og halen bevart. Øglen hadde ikke mindre enn 44 nakkevirvler. Pattedyr har bare sju.

– Vi hadde funnet kroppen, men måtte bruke bormaskin for å få den ut. Da vi hadde fjernet 40 tonn stein, fulgte vi nakken innover. Men vi fant ikke hodet. Heldigvis fant vi en like stor svaneøgle 2012. Helt innerst fant vi skallen, røper Hurum.

De hadde forventet at skallen skulle være dobbelt så stor.

– Selv om øglen var fem og en halv meter lang, var ikke hjernen større enn enden på tommeltotten din, ler stipendiat Aubrey Jane Roberts, som ga øglen kallenavnet Britney etter Britney Spears.

Må lage nytt slektstre

Det mest komplette eksemplaret deres, med skalle og det hele, kommer fra overgangen mellom periodene jura og kritt.

– Det er morsomt. Det er ikke funnet så mange slike svaneøgler fra denne geologiske overgangen.

Aubrey Jane Roberts har limt sammen og preparert øglene. Oppgaven hennes er å sammenligne øglene med svaneøgler fra andre steder i verden. Hun har allerede reist på turné i Storbritannia, Tyskland og Argentina og tatt fem tusen bilder av svaneøgleknokler.

– For å skille artene fra hverandre, er det spesielt viktig å studere ryggvirvler og hvordan de ser ut i nakken, kroppen og halen. Luffene er også veldig viktige. Jeg har ikke kommet kjempelangt, men har støtt på en del problemer med svaneøglefamilien til de langhalsete eksemplarene fra Svalbard.

– Mange av de svaneøglene som er funnet i Storbritannia, ble beskrevet ut ifra et fåtall knokler for over hundre år siden. Disse beskrivelsene er vanskelige å bruke i dag. Det er noe som ikke stemmer. Selv om svaneøglene tradisjonelt er delt inn i de to gruppene korthalsete og langhalsete, er denne inndelingen kunstig, ettersom visse langhalsete arter er mer i slekt med korthalsene enn andre langhalsete. Jeg må derfor gjennomgå alt på ny og lage et helt nytt slektstre for denne svaneøglefamilien, forteller Aubrey Jane Roberts.

Millimeterpresisjon

For å finne alle øglene har Jørn Hurum lent seg på fremragende gode geologiske kart fra Norsk Polarinstitutt.

– Polarinstituttet har detaljerte, geologiske kart over alle øyene og fjellene på Svalbard. Mye av denne kartleggingen kan vi takke den kalde krigen for. Geologer er ofte de første som blir sendt ut for at myndighetene skal vise interesse for et område. Vi kommer sånn sett til et dekket bord når vi ønsker å vite hvor gamle bergartene er og hvor de finnes, forteller Jørn Hurum.

Men selv om de geologiske kartene er gode, må de likevel finkjemme området for å finne det de er ute etter.

– Fossilene er forskjellige og bergartenes utvikling er ulik fra sted til sted, så hver gang vi kommer til et nytt sted, må vi lære oss området på ny. I de åtte årene vi jobbet med juratiden, ble vi så godt kjent med geologien at vi på lang avstand kunne si hvor skjelettene var. Vi kunne nesten finne dem i blinde. Da vi byttet til triasperioden i fjor, måtte vi lære alt på ny. De tre første dagene fant vi ikke et eneste fossil. Så knekte vi koden.

Men det er likevel ikke nok. De geologiske kartene gir bare et omtrentlig bilde. For å kunne tidfeste de geologiske lagene med millimeterpresisjon, var professor Hans Arne Nakrem og førsteamanuensis Øyvind Hammer på Naturhistorisk museum med på feltarbeidet i fjor. Hemmeligheten deres er å studere encellete fossiler og en gruppe utdødde og meget viktige blekkspruter kalt ammonitter. De hadde en meget rask evolusjon.

– Mine to kollegaer har stålkontroll på hvor lagene ligger i fjellet. I tidligere utgravninger til svenske forskere for hundre år siden, var de ikke så nøye med tidsangivelsen. Ingen visste nøyaktig hvor gamle lagene var. Vi vet på millimeteren hvor lagene ligger. Denne jobben synes ikke så godt i media, men er det vitenskapelige fundamentet for arbeidet vårt, poengterer Hurum.

Millimeterpresisjonen fra de første åtte årene med utgravninger fra juratiden blir publisert i høst.

– Vi gir her detaljert alder og beskrivelser av alle skjelettene vi har gravd ut, og da snakker vi om alt fra éncellete organismer til store øgler.

Paleontologene prøver også å finne alderen på de geologiske lagene ved å analysere isotopene av ulike grunnstoffer i skiferen der fossilene ligger. Isotoper er utgaver av grunnstoff som endrer seg over tid og med en viss fart.

Hvis du har flere typer isotoper av samme grunnstoff, og vet hvordan de ulike isotopene endrer seg, kan du regne deg tilbake til det stadiet da avsetningene ble dannet, men metoden er uheldigvis både kostbar og vanskelig å gjennomføre på så gamle fossiler.

Fant mye forskersnadder

Feltsesongen ble avsluttet i midten av august. Øglegraverne tok med seg hjem en stor fiskeøgle i seks gipskapper, tre små gipskapper med rester av en Omphalosaurus, som er kjent for sine mange og uryddig plasserte, kuleformete tenner, seks delvise skjeletter av en fiskeøgle, kalt Phalarodon, og 300 kilo med små knokler og tenner fra andre arter.

Hurum lover at ingen skal kunne se et eneste spor etter årets utgravning.

– Når vi drar, raker vi hele området og fjerner fotsporene våre, forteller Hurum, og slår fast at paleontologer, tross alle strabaser, har det mye enklere enn mange andre vitenskapsgrener:

– Det som er så deilig med paleontologi, er at faget vårt er så håndfast. I motsetning til partikkeleksperimentet i CERN og store statistiske beregninger i supercomputere, er det lett for vanlige folk å følge tankerekkene til oss paleontologer. Du kan slå med en hammer og havne i lærebøkene for alltid, ler Jørn Hurum – og lover at han også skal tilbake til Svalbard neste sommer for å grave etter enda mer.