Samfunnet har barrierer som i større og mindre grad er til hinder for folk med ulike behov.

Det kan for eksempel være at man ikke kan ta en kaffe på nabokafeen fordi man må opp to trappetrinn, at en skoleelev ikke har tilgang til skolebygningen sin, eller at man ikke får en jobb man er kvalifisert til fordi arbeidsgiveren tillegger deg egenskaper du ikke har.

Ideen bak universell utforming er at samfunnet skal legge til rette for menneskelig mangfold, og tre år er nå gått siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft for å styrke individets rettigheter.

- Universell utforming er en ny strategi som det er lite forskningsbasert kunnskap om, og det er fare for at enkelte grupper kan ha dårligere utbytte av strategien, som for eksempel eldre og synshemmede.

- Dessuten er det fare for at samfunnet bruker mye ressurser uten egentlig å oppnå en forbedring av tilgjengeligheten helhetlig sett.

Det sier teolog og forsker Inger Marie Lid ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om etiske problemstillinger knyttet til universell utforming, og setter spørsmålstegn ved i hvilken grad alle er inkludert.

Må følge opp lovverket

Utfordringen er hvordan man skal klare å utforme samfunnet og omgivelsene slik at det tas hensyn til alle menneskers behov, fra småbarn, eldre, folk som bruker rullestol, svaksynte og blinde.

En synshemmet er for eksempel avhengig av tydelige skiller mellom fortau og vei for å orientere seg, mens en rullestolbruker ønsker minst mulig skille mellom fortau og vei.

- Konkrete tiltak for å øke tilgjengeligheten kan være bra for noen, men uheldige for andre, sier Lid.

Dermed kan enkelte grupper som har behov det er lett å tilrettelegge for, bli favorisert på bekostning av andre. I noen tilfeller kan det også være vanskelig å påvise at diskriminering faktisk har skjedd.

- I dag er det ikke satt inn store ressurser på å føre tilsyn med lovverket, noe som også gir en svakere beskyttelse mot diskriminering, understreker hun.

- Kommunene bør derfor ha fagfolk som kan følge opp lovverket for å redusere og hindre diskriminering. Det er fare for at myndighetene lover mer enn de kan holde, ved å inkludere universell utforming i lovgivningen før denne strategien er tilstrekkelig definert og etterprøvd.

Lid påpeker at både myndigheter og fagmiljø må anerkjenne universell utforming som et kunnskapsfelt, og hun mener at det norske lovverket mangler denne bevisstheten.

Handler om etikk

HiOA-forskeren har intervjuet fotgjengere i Oslo, med og uten funksjonsnedsettelser, om opplevd tilgjengelighet, og hindringer i gater og byrom.

Hun mener universell utforming kan føre til viktige endringer ved å bekrefte den enkeltes verdighet gjennom mer inkluderende politikk og arkitektur.

- Den fysiske utformingen viser hvem som er tenkt å kunne være på steder, og bruke bygg og kollektivtransportsystem.

- Jeg ser ikke på universell utforming først og fremst som teknikk, men som etikk. Det handler om å anerkjenne mennesker som likeverdige borgere, mener Lid.

Gjennom å ha nedsenkede fortauskanter, fotgjengeroverganger og fortau som gir trygghet, viser samfunnet at vi ønsker mennesker med ulike funksjonsevner i byen.

- Vi må trekke inn variasjoner i funksjonsevne og kroppslig sårbarhet som en tydelig del av menneskelig mangfold. Først da vil vi forstå universell utforming som et hensyn til fellesskapets beste.

Regjeringens visjon er at Norge skal være universelt utformet innen 2025.

Bakgrunn:

Inger Marie Lid disputerte 20. april ved Universitetet i Oslo med doktorgradsavhandlingen “Likeverdig tilgjengelighet? En drøfting av menneskesyn og funksjonshemming med vekt på etiske problemstillinger knyttet til universell utforming, mangfold og deltakelse”.

Hun har i doktorgradsperioden vært ansatt ved Fakultet for helsefag ved HiOA.