- Jeg har reist mye i store deler av verden, jeg har deltatt i mange forskningsprosjekt i forbindelse med de globale utfordringene som gjelder mat og bærekraftig utvikling. Noen ganger opplever du noe som setter dype spor, som ”gjør” noe med deg.

- Det skjedde med meg etter et besøk i Bangladesh i forbindelse med prosjektet SEAT, sier den garvede etikkforskeren Matthias Kaiser.

Det globale forbruket av sjømat og tilknyttede handelsvolumer har økt dramatisk de siste tiårene på grunn av økt befolkning, økende velstand og endrede spisevaner. I dag er mer enn halvparten av all sjømat som er i handel, overføringer fra utviklingsland til utviklede land. EU er den største regionale importør og tok over 30 prosent av all internasjonal handlet sjømat i 2008.

Med dette som bakteppe kom Matthias Kaiser til Bangladesh - på oppdrag fra EU. 

- I forbindelse med prosjektet har vi besøkt flere land, men det var opplevelsene i akkurat dette landet som så tydelig viste meg gapet mellom våre - det vil si EUs - forventninger og krav, og hva vi kan forvente at de kan bidra med, uten at det går på etikken løs, sier Kaiser. 

Global krise

Den globale matsituasjon er i krise. Antall mennesker øker, og det er en kjensgjerning at vi trenger mer mat og sikker mat. Kaiser har jobbet med matsikkerhet i flere år, blant annet gjennom organisasjonen EurSafe.

Det han har sett, er at i vår del av verden blir vi stadig flinkere til å produsere sunn mat, sikker mat og bygger opp kontrollsystemer så vi skal ivareta vår egen helse. Men hvis vi ser på hele verdikjeden, som for eksempel de som på landsbygda i Bangladesh lever av å produsere sjømat, tror han at deres framtid blir usikker.

Har de i det hele tatt noen mulighet til å produsere sine produkter i møte med kravene fra de industrielle landene? Fakta er at deres varer er friske og absolutt produsert på en bærekraftig måte. Men de har ikke noen profesjonell måte å drive bedriften på – en regnskapsbok for eksempel fantes ikke. 

Barnearbeid – alltid galt?

Barna i familien med i arbeidet når de ikke er på skole. Vi definerer barnearbeid som galt, men er det alltid det? På landsbygda i Bangladesh drives oppdrett i små enheter. Fisk og reker mates av mat som befolkningen lager selv. De bruker alt hva naturen har, snegler for eksempel – uten noen form for kunstig tilsetning. Og lite sykdom er å finne på produktene.

- Jeg snakket med en eier av en ”pond” som det heter. Han dyrket reker, men har ingen ansatte; naboer og familie hjelper til. Han fryktet mest av alt klima, fortsetter Kaiser.

- Det siste året har det vært tørke og saltinnholdet i vannet har forandret seg. Men truslene om de store markedene ”der ute”, som kanskje krever så mye at produktene hans ikke lenger kan eksporteres, tenkte han ikke på, eller visste han knapt om. Befolkningen tror for det meste at varene blir solgt på torget.

- Det som er ille, slik jeg ser det, er at i dette lille samfunnet, drives en akvakultur som på alle plan oppfyller kravene om bærekraftighet; de bruker naturressurser, produserer ikke avfall og avler ikke sykdom. Men EUs krav til sporbarhet og klimatrusler gjør at framtiden ser heller mørk ut, sier Kaiser.

Lite tilpasset

I vår del av verden har vi politiske og sterke aktører som EU som legger mest vekt på matvaretrygghet ”food safety” for å beskytte sine borgere. Andre aktører som FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) legger mest vekt på “food security”.

-  Våre forestillinger om etisk bærekraftig matvareproduksjon er lite tilpasset forholdene og verdiene i et land som Bangladesh. Da er det jeg i min fortvilelse spør: Kan vi med god samvittighet være tilskuer til at landet går mot en katastrofe?

 - Dette har gått inn på meg. Hadde jeg vært ung i dag , hadde jeg uten tvil kastet meg ut i forskning som kunne bidra positivt for å hindre at slike samfunn går til grunne i kampen for mer mat til oss i den rike del av verden, avslutter Kaiser.