Pankreassyke rammer ofte fisken i løpet av det første året i sjøvann og fører i verste fall til at den dør. Sykdommen er forholdsvis vanlig og er en av sykdommene som oppdrettsnæringen har størst problemer med. 

De siste årene har det vært en økning i antall tilfeller med pankreassyke i Norge. Viruset som forårsaker sykdommen heter Salmonid alphavirus (SAV) og består av flere undervarianter. De fleste av de 137 utbruddene i fjor var forårsaket av virustypen SAV3, mens det i Midt-Norge stort sett var SAV2 som forårsaket sykdommen.

– Nye resultater viser at laksesmolt er ekstra utsatt for virusangrep rett etter at den er overført til sjøvann, sier forsker Sonal Patel ved Havforskningsinstituttet.

Størrelsen på ungfisken og hvor lang tid som har gått siden den ble overført til sjøvann, ser ut til å ha betydning for hvor robust laksen er når den må kjempe mot viruset.

Smitter bare laksefisk

Hos oppdrettslaks kommer de fleste utbruddene av pankreassyke i løpet av det første året etter at de er overført til sjøvann, men laksen kan være smittet i lang tid før selve utbruddet. Viruset er også svært smittsomt og overføres lett mellom fisk via vann og andre smittede overflater.

Det smitter laks og regnbueørret, mens mottakelighet hos andre laksefisk som sjøørret og brunørret ikke er godt nok undersøkt.

• Les også: Smolt – historien om en dramatisk ungdomstid

Tegn både på pankreassyke og en del andre virussykdommer er at fiskene begynner å svømme unormalt, mister matlysten og de har en tendens til å samles nær overflaten. Syk fisk får kroniske skader i bukspyttkjertelen (pankreas). Dermed blir produksjonen av enkelte fordøyelsesenzymer lavere og fisken vokser dårligere.

I tillegg har syk fisk ofte store muskelskader som påvirker hjerte, muskler og spiserøret slik at også blodsirkulasjon og svømmeatferden blir rammet.

Det varierer hvor mange fisk som blir kronisk syke eller dør etter et utbrudd. Muskelskadene kan gi dårlig kvalitet på fisken, som igjen betyr dårligere økonomisk avkastning for oppdretterne.

Overgang fra ferskvann til saltvann

De fleste fiskeartene lever enten i ferskvann eller i saltvann. Bare noen skifter leveområde slik som laks. Den første delen av livet lever laksen i elven der foreldrene gytte. Den er dermed tilpasset et miljø der det er rikelig tilgang på ferskvann og mindre tilgang på salter. Det betyr at kroppen jobber mer for å ta opp salter enn ferskvann.

Når den senere svømmer ut i sjøen, blir situasjonen omvendt. Her er det rikelig tilgang på salter og mindre tilgang på ferskvann. Dermed må kroppen endre «innstillinger» for å klare å leve i saltvann.

Dette kalles smoltifisering, og i fasen der denne tilvenningen skjer, kalles fisken smolt. Vill laksesmolt styrer selv hvor lang tid den vil bruke på overgangen fra ferskvann til sjøvann. Dersom oppdrettssmolt blir overført til sjøvann for tidlig, kan den i verste fall dø.

Nå viser resultatene at lengden på tilvenningen også har effekt på immunsystemet og evnen til å stå imot virusangrep.

– Resultatene våre viser at smolten har bedre sjanse til å motstå viruset som fører til pankreassyke dersom de ikke blir utsatt for det umiddelbart etter overføring til sjøvann.

– Kombinasjonen av god smoltkvalitet og at fisken har fått lengre tilvenningstid til saltvann, utgjør en stor forskjell når det gjelder å motstå viruset, forteller Patel.

Referanse:

Jarungsriapisit mfl: Atlantic salmon (Salmo salar L.) post-smolts challenged two or nine weeks after seawater-transfer show differences in their susceptibility to salmonid alphavirus subtype 3 (SAV3). Virology Journal, april 2016, doi: 10.1186/s12985-016-0520-8.