Stipendiat Marjan Nadim venter på at klokka skal bli kvart over ti, en høstdag ved Universitetet i Oslo (UiO).

Da skal fire års arbeid kulminere i to timers akademisk akrobatikk foran kritiske fagfolk, kolleger, familie og venner, avrundet med noen fraser på latin; en fullført doktorgrad.

– Jeg er jo spent, sier sosiologen, ler litt.

– Dette er kronen på verket etter å ha jobbet i fire år. Nå skal jeg vise det fram for offentligheten.

En god diskusjon

Et ydmykelsesritual, kalte en doktorgradsstipendiat en gang disputasen.

Det skal godt gjøres å stryke når man har kommet så langt, for avhandlingen er allerede godkjent. Men kandidaten skal prøves gjennom kritiske tilbakemeldinger.

– Jeg har vært i disputaser som har vært vonde å se på. Jeg håper dette blir en god diskusjon, sier Nadim.

Stadig flere gjør som henne, og investerer tre-fire – eller flere – år på å oppnå forskerkompetanse. De siste ti årene har det vært en dobling av antallet doktorer. Det er det ikke alle som applauderer.

Noen mener det ikke bare er disputasen som er nærmest umulig å stryke på, også avhandlingen er blitt barnemat.

– Universitetene som fabrikker

Et stykke unna på Blindern sitter Kristian Gundersen. Han synes det har blitt lettere å ta doktorgraden, kanskje for lett.

– Jeg er bekymret for kvaliteten. Doktorgraden i dag dreier seg mer om antall enn kvalitet, hevder biologiprofessoren, som også sitter i universitetsstyret ved UiO.

På hans eget Matematisk-naturvitenskapelig fakultet har antallet doktorer økt fra 72 i 2004 til 148 i 2014.

Det speiler trenden for hele landet. Mens 723 tok en doktorgrad i et eller annet fag i 2003, var de 1524 i 2013. Det er blitt mange flere kvinner, i fjor var de for første gang i flertall.

Gundersen mener universiteter og høgskoler nå produserer doktorgrader etter fabrikkmetoden.

– De er opptatt av at flest mulig skal gjennomføre på kort tid, hevder han.

Ledelsen ved UiO er ikke enig med Gundersen. Les svaret til prorektor Ragnhild Hennum her:

• – Få som stryker på doktorgraden

For dum befolkning?

At samfunnet trenger flere doktorer, har vært nærmest et mantra de siste årene. Myndighetene har tatt til orde for en kraftig opptrapping. Det trengs 350 flere stipendiater i året for å dekke behovet, særlig innenfor teknologi- og realfag, konkluderte en arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet i 2012. Siden økte antallet doktorer. Men i fjor gikk det ned med fem prosent.

Gundersen likte ikke at innholdet i doktorgraden ble endret da den ble gjort om til PhD for noen år siden. Varigheten ble kortere, og det ble flere kurs. Han savner mer fordypning. Allerede i 2008 uttrykte han sin bekymring, i studentavisa Universitas.

Også selve antallet doktorkandidater bidrar til lavere kvalitet, tror han.

– Vi har ikke kapasitet til å veilede alle skikkelig, for antallet faste vitenskapelige stillinger har ikke økt i samme tempo, sier professoren.

– Dessuten er det ikke sikkert den intellektuelle kapasiteten i befolkningen er stor nok til at 1500 skal ta doktorgrad i året.

– Det er heller ikke alle som tar doktorgrad i dag som har en oppriktig interesse og tilstrekkelig motivasjon for forskning, hevder Gundersen.

Møter motbør

Johan Frederik Storm, professor ved samme universitet, er også bekymret. Hans eget fagområde, medisin, er blant fagfeltene som har opplevd størst økning i antallet som tar doktorgraden.

– Jeg og flere av mine kolleger har inntrykk av at det kan være i ferd med å gå inflasjon i doktorgrader, sier han.

De to professorene møter motbør fra fagforeningen ved samme universitet. Hos Forskerforbundet, som representerer de ansatte i akademia.

– Vi har ikke fått noen signaler om at kvaliteten på doktorgradene generelt har blitt lavere ved Universitetet i Oslo, sier Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO.

Forbundet arrangerte et møte om temaet i forfjor, etter at Gundersen og Dag Einar Thorsen, med erfaring fra UiOs forening for stipendiater, hadde gått ut i media og stilt spørsmål om nettopp kvalitetssenking.

Men Mollestad kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen fra Storm og Gundersen.

– Jeg er ikke bekymret for at antallet skal gå ut over kvaliteten, og jeg vil tro at flere ville ropt høyt om dette dersom det var et reelt problem, sier han.

– Elitistisk tankegang

Det er ikke snakk om at den intellektuelle kapasiteten i befolkningen skulle være for dårlig til at 1500 personer årlig kan ta en doktorgrad av god kvalitet, mener Mollestad.

– Det er en elitistisk tankegang. Noen ønsker at universitetet skal være for de få, de utvalgte. Hvis 95 prosent av befolkningen skulle ta doktorgraden, er det klart at det ville senke nivået. Men det er tross alt fortsatt relativt få som tar en doktorgrad.

Dessuten, påpeker Mollestad, er om lag halvparten av dem som tar doktorgrad innen Gundersens eget fagområde, matematisk-naturvitenskapelige fag, utenlandske. Det gjelder en av tre innen alle fagområder.

Ingen tegn på lavere kvalitet

Gundersen og Storm innrømmer at de ikke kjenner til undersøkelser som kan bekrefte mistanken om at kvaliteten på doktorgradene er blitt lavere, og heller ikke at det skulle være antallet forskerspirer som har skylden.

Men noen har allerede søkt svar på spørsmålet. Det er ingen grunn til å tro at antallet stipendiater har gått ut over kvaliteten, mener Taran Mari Thune, forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO. Hun jobber også ved Norsk institutt for forskning om forskning og utdanning (NIFU), der hun gjorde en evaluering av doktorgradsutdanningen i 2012.

NIFU-undersøkelsen spurte alle utenlandske komitémedlemmer som vurderte doktorgrader ved norske læresteder i 2010 om hva de synes om kvaliteten. Medlemmene mente den var god, sett i forhold til det de oppfatter er kvaliteten på doktorgrader i deres hjemland. En tilsvarende undersøkelse ble gjennomført i 2002, med noenlunde samme resultat.

– Det er derfor ikke forskningsmessig belegg for å hevde at kvaliteten på norske doktorgrader har gått ned eller at det er lettere å få graden i dag, sier Thune.

Jobber utenfor universitetet

– Men arbeidsoppgavene er annerledes enn før, kandidatene tar flere kurs, skal lære flere ting og får kanskje mindre tid til spesialisering. De får til gjengjeld bredere kompetanse, noe som er viktig fordi ganske mange finner jobb utenfor universitetssektoren.

Det er ikke bare unge mennesker som tar doktorgraden, forklarer Thune. Det er også en god del kandidater som skal bruke graden i jobben de allerede har – ikke minst i helsevesenet. En betydelig del av veksten i antall doktorgrader de siste årene har vært innenfor helsefag.

Thune sier at det er svært vanskelig å måle kvaliteten på doktorgraden objektivt.

– Målet vi brukte var subjektivt, men det blir det ofte når man skal vurdere kvalitet.

– Dårlig i hele Europa

Det holder ikke å sammenligne med doktorgrader i andre land, mener Gundersen.

– Jeg tror det har skjedd en kvalitetssenking i hele Europa. Vi bør heller måle kvaliteten i forhold til et forskningsfelt. Det er selvsagt vanskelig å finne absolutt forskningskvalitet, men vi kan for eksempel spørre om doktorandens bidrag er epokegjørende, om det er blant de ti prosent beste innen vitenskapelig produksjon.

Heller ikke medisinprofessor Storm blir overbevist av undersøkelsen.

­– Selv om det ikke nødvendigvis er verre i Norge enn andre steder, betyr ikke det at det er godt nok, sier han.

­– Er det ikke nødvendig at den medisinske doktorgraden endrer seg, i takt med at behovet for denne typen kompetanse øker i samfunnet?

– Man bør spørre seg om hvor ofte doktorgrad er en egnet utdanning for dem som ikke skal jobbe i akademia. En doktorgrad gir prestisje, men gir liten mening dersom kvaliteten uthules. Da vil jo også anseelsen svekkes etterhvert.

Alt var bedre før

Det er ikke mange doktorer som ville sluppet gjennom nåløyet dersom Gundersen fikk bestemme.

– Forskning er så utfordrende at bare de best motiverte og de aller flinkeste burde drive med det, sier han.

– Trenger vi ikke mer forskning i et kunnskapssamfunn?

– Jo, men ikke mer forskning av dårlig kvalitet.

Mollestad tror samfunnet tjener på å utdanne flere folk på doktorgradsnivå.

– Det kan tvert imot bli bedre forskning når forskningsmiljøene blir større. På et punkt bikker det kanskje over, og utdanningen blir vannet ut. Hvor den grensen går, er vanskelig å si. Men vi kan i hvert fall ikke si at kvantitet automatisk skulle gå ut over kvalitet, sier han.

Med overgangen fra den gamle doktorgraden til PhD har stipendiatene kanskje fått mindre tid til fordypning. Men Mollestad mener den nye utdanningen har andre kvaliteter, som mer etikk og formidling, og at det er bra at innholdet blir tilpasset behovene i samfunnet.

Professorer senker kravene

Konsekvensene av et høyere antall doktorander er at folk som ham selv senker kravene til doktorene, hevder professor Kristian Gundersen.

– Jeg opplever et press ovenfra om at de skal gjennomføre på normert tid nesten uansett. Vi vet at vi taper penger om de ikke består, sier han.

Derfor gir han dem lettere prosjekter å jobbe med.

– Kandidatene er i mindre grad ordentlige forskere, de kan bli en slags turister, sier biologen.

– Sier du at en doktorgrad i dag ikke er ordentlig forskning?

– Det er å dra det langt. Men doktorgraden er blitt mer forskning for utdanningens skyld, en slags elevøvelse.

– Avhandlingene er magre

Også Storm opplever et press om at doktorandene skal gjennomføre innenfor normert tid.

– Derfor kan det være fristende å gi kandidaten en problemstilling som man nærmest kan forutsi svaret på. Men da blir doktorgraden mer en svenneprøve i laboratoriearbeid enn reell, nyskapende utforskning av et problem, sier han.

– Jeg har inntrykk av at noen av avhandlingene er nokså magre. Nyskapende, solid forskning i eksperimentelle fag blir vanskelig å klare på tre år, særlig når kandidatene også skal gjøre stadig mer av annet enn å forske.

– Doktorgraden er vanskelig

Flere tar doktorgraden, men det er også en del som aldri fullfører løpet de begynte på. Marjan Nadims fagområde, samfunnsfag, har lavest gjennomføring. Etter åtte år, flere år seinere enn de skulle vært ferdige, har færre enn sju av ti levert.

Men sosiologen har kommet seg helskinnet ut på den andre siden av disputasen. På Blindern er klokka ett, og det hele overstått. Nå smiler hun bredt, mens venner, familie og kolleger står i kø for å omfavne henne.

– Det var veldig vanskelige spørsmål, om de store og grunnleggende temaene i sosiologien. Men jeg synes det gikk bra, sier Nadim.

– Det er likevel godt at jeg er ferdig nå.

– Hvor vanskelig har det vært å ta en doktorgrad?

– Det har selvfølgelig vært vanskelig. Men det har vært fine år.

En fast jobb venter på henne ved et forskningsinstitutt. Det er ikke alle doktorander forunt.

– Vi bør tenke på veien videre for dem som utdannes. Det er ikke plass til alle i akademia, sier Nadim.

Hun synes likevel ikke det er gått inflasjon i doktorgraden.

– Det er mange flinke folk der ute. Hvis de har gitt tilgang til flere uten å lempe på kravene, blir det ikke dårligere kvalitet av den grunn.

Nadim unner mange andre fire år på forskerskole:

– Jeg er stolt av meg selv, og det er bare fint om flere også tar doktorgraden.