I 1980 kantret boligplattformen Alexander L. Kielland. 123 mann omkom. Et statlig utvalg fastslo at det var en feil fra det franske verftet som hadde bygget plattformen, som var eneste årsak bak ulykken. (Foto: Norsk oljemuseum / Wikimedia commons CC BY 3.0)
Norske myndigheter underslo fakta om landets største industriulykke
Forsker sammenlignet norske myndigheters gransking av Kielland-ulykken med andre land som har opplevd lignende ulykker. Graden av hemmelighold har vært større i Norge enn andre steder, konstaterer hun.
Norge var en gryende oljenasjon da Alexander L. Kielland, en borerigg som var bygd om til boligplattform, kantret på Ekofisk-feltet i Nordsjøen i mars 1980 og 123 mann omkom.
Et stag knakk og ett av de fem beina ble revet av på den halvt nedsenkbare plattformen, som tippet rundt i løpet av 20 minutter. Det viste granskningskommisjonens rapport, som ble lagt fram året etter.
Det statlige utvalget slo fast at ulykken hadde én årsak, og at feilen lå hos det franske verftet som hadde bygget plattformen. Det fantes andre årsaksforklaringer, men de nådde i liten grad fram til den norske offentligheten.
I likhet med sine forskerkolleger godtok Marie Smith-Solbakken utvalgets forklaring.
I årene som fulgte intervjuet hun mer enn 250 mennesker som direkte eller indirekte var berørt av Kielland-ulykken. Hun skrev artikler og bøker og gikk gjennom dokumentasjon som hun fant i arkiver.
Smith-Solbakken registrerte at mange dokumenter var unndratt offentligheten, selv om de ikke inneholdt sensitive personopplysninger eller forretningshemmeligheter.
Og det viste seg at årsaken bak ulykken var mer sammensatt enn det som kom fram i utvalgets forklaring.
Da riggen hadde kantret, var det bare de runde oppdriftselementene som vistes. (Foto: Norsk oljemuseum / Wikimedia commons CC BY 3.0)
Åpne høringer
To år etter Kielland-ulykken kantret den amerikanske oljeplattformen Ocean Ranger i kanadisk farvann utenfor Newfoundland. Alle de 84 som var om bord, omkom.
Seks år etter dette skjedde den største ulykken i oljeindustriens historie i Nordsjøen, denne gang på britisk sektor. En gasslekkasje på produksjons- og boligplattformen Piper Alpha førte til en eksplosjonsartet brann som tok livet av 167 mennesker.
Kielland var ikke lenger den eneste storulykken i sitt slag, og forskeren kunne sammenligne granskingen i Norge med reaksjonen i andre land.
– Canada og Storbritannia hadde åpne høringer og dokumentasjonen bak rapportene var åpent tilgjengelig. I Norge var både prosessen og dokumentene lukket, sier Smith-Solbakken.
I de åpne høringene fikk vitner forklare seg med presse til stede. Dette mener professoren bidro til en felles oppfatning av hendelsesforløpet og årsakene til ulykkene.
Mens den norske granskingen konsentrerte seg om den tekniske årsaken til at plattformbeinet brakk, satte britene og kanadierne også søkelys på arbeidskultur og arbeidsprosesser om bord. I tillegg ble ansvarsforhold påpekt, noe som ikke skjedde i den norske granskingen.
En eller flere årsaker?
Fagfolk som arbeider med sikkerhet, er samstemte om at store ulykker sjelden har bare én årsak. Beredskapen må som regel svikte i flere ledd for at et ulykke skal utvikle seg til å gi store skader på mennesker, miljø eller materiell.
I Frankrike ble det nedsatt en offentlig ekspertkommisjon som også gransket Kielland-ulykken. Den hadde tilgang til politiavhørene som var foretatt i Norge og den øvrige dokumentasjonen som den norske kommisjonen hadde samlet inn.
Ifølge det franske verftet hadde plattformen blitt brukt feil: Den var bygd for boring, ikke bolig, og boligmodulene som var montert på dekk ga feil vektfordeling og dermed dårligere stabilitet. De mente også at plattformen hadde blitt påført store belastninger ved feil oppankring og forhaling. Dessuten måtte den ha vært utsatt for en kollisjon eller en annen ytre belastning for at beinet skulle falle av.
Den franske rapporten ble ikke oversatt til norsk, og i den grad den var kjent blant fagfolk, ble den avfeid som et partsinnlegg rettet mot Norge, forteller Smith-Solbakken.
Hun tegner en skisse av Kielland-ulykken på papiret foran seg. Først streker hun opp en kurve som viser at plattformen krenget 30 grader etter at beinet falt av.
– Dette er ulykken, forklarer hun. At foten datt av.
Så stipler hun en kurve på 150 grader, som strekker seg fra krengningen til at Kielland tippet rundt.
– Dette er katastrofen. At havariet skjedde, sier hun.
Ifølge henne konsentrerte det statlige, norske granskningsutvalget seg om de første 30 gradene, mens de så bort fra de resterende 150. Altså andre forhold som medvirket til at plattformen gikk rundt etter bare 20 minutter.
Stabil nok med fire bein
I 2016 fant Marie Smith-Solbakken en rapport i Riksarkivet som drøftet stabiliteten på Kielland-plattformen. Den inngikk i granskningskommisjonens arbeid, men var ikke tatt inn i sluttrapporten. I tillegg var den klausulert – altså stemplet hemmelig – i 60 år.
Forfatteren av rapporten, professor Emil Aall Dahle ved NTNU, viste at plattformen var bygget slik at den kunne holde seg flytende og oppreist med fire bein. Altså måtte det ha vært en medvirkende årsak til at den tippet rundt etter kort tid. En viktig faktor var at dører og skott stod åpne slik at vann trengte inn og vektfordelingen ble feil.
– Dette er forskning som burde vært kjent for allmennheten for 30 år siden, sier Smith-Solbakken.
– Det er udemokratisk og helt i strid med norske verdier at denne rapporten er klausulert.
Etter at hun ble kjent med innholdet i den hemmeligstemplede rapporten, har Smith-Solbakken i samarbeid med Emil Aall Dahle revidert artikkelen om Kielland-ulykken på Store norske leksikon, et nettbasert oppslagsverk skrevet av fagfolk.
Annonse
Denne artikkelen er ifølge forskeren den mest oppdaterte framstillingen av hendelsesforløpet og årsakene til ulykken og blir i gjennomsnitt lest mer enn 200 ganger per dag.
Selv om den offisielle granskningsrapporten slo fast at det var én grunn til at plattformen havarerte, ble hele sikkerhetsregimet på norsk sokkel lagt om etter Kielland-ulykken. I praksis ble det endret som om den hadde en sammensatt årsak, mener professoren.
En rekke tiltak ble gjennomført for å bedre sikkerheten. Mens det tidligere var ni ulike myndighetsorganer som skulle holde oppsyn med olje- og gassindustrien, ble det nå samlet hos ett: I Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling, som i 2004 ble skilt ut og fikk navnet Petroleumstilsynet.
– Det var fantastisk, alt som ble gjort etterpå. Men det som pekte mot sammensatte årsaker til ulykken ble underslått, sier Marie Smith-Solbakken.
Ifølge professoren er det grunn til å stille spørsmål om hensikten med hemmeligholdet var å beskytte omdømmet til norsk oljeindustri og måten sikkerheten ble ivaretatt på. Siden ulykken var andres feil, kunne Norge opprettholde sin anseelse som oljenasjon.
I likhet med flere politikere, myndighetspersoner og andre som var involvert i petroleumsnæringen da ulykken skjedde, tar Smith-Solbakken til orde for en ny granskning.
– Det er viktig med åpenhet, og at alle kan få innsikt i det som er Norges største industriulykke, sier hun.
Referanser:
Smith-Solbakken, Marie; Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). «Alexander L. Kielland-ulykken 1980: Fortielsen og forbitrelsen», Arbeiderhistorie. Universitetsforlaget. (til publisering)
Kongsnes, Ellen; Smith-Solbakken, Marie (2016): Årsaksforklaringene og kampen om opinionen. I: Alexander L. Kielland - ulykken : hendelsen, etterspillet, hemmelighetene. Hertervig Akademisk. ISBN 9788282172301. s. 222-279.
