Halvparten av naturgassen Russland produserer, lekker ut på veien fra anlegg, via rørledninger til tanker og forbrukere, eller kunne vært spart gjennom mer effektiv bruk.

Når den endelig skal brennes til forskjellige formål gjøres det ofte på en ineffektiv måte. Det er tap i alle ledd, og mulighetene for innsparing er store.

– Russland taper hvert år like mye energi som hele Frankrike forbruker, sier seniorforsker ved NUPI, Indra Øverland, som understreker at tallene ble hentet inn for noen år tilbake.

Han forklarer at det i Russland er tradisjon for at staten garanterer for gassleveransene til befolkningen.

– Gassprisene ble holdt kunstig lave over lang tid, og mange har heller ikke midler til å takle en økning. Dermed er incentivene til å skjerpe seg fraværende, sier Russland-eksperten.

Under Sovjet-tida ble gassprisene ansett å være et sosialt gode som staten skulle garantere borgerne. Det var del av den sosiale kontrakten. Fordi russerne er vant til billig energi, er det vanskelig for myndighetene å heve prisene.

Verdifull gass

Russland er størst i verden på energisubsidier. Men halvparten av Russlands energi går årlig tapt gjennom produksjon, transport og ineffektivt forbruk. Grunnen er i hovedsak de store subsidiene gjør at sløsing ikke «koster» stort, og det er liten grunn til å spare.

Men den tapte gassen har en stor verdi på det internasjonale markedet. Regjeringen har flere ganger lovt å redusere subsidiene, men ettersom både befolkningen og bedriftene er vant til billig energi, frykter myndighetene konsekvensene av å gjennomføre forsettet.

Forsøk på å få gassprisene opp på internasjonalt nivå har vist at mange russere har ikke råd til økte priser.

I husholdningene brukes gass til oppvarming, elektrisitet og matlaging. Dessuten vil mange som jobber i industrisektoren rammes av økte priser.

Fordi mye av gassen forbrukes indirekte, for eksempel i form av elektrisitet til husholdninger eller til industribedrifter hvor folk jobber, er det vanskelig å spå hva følgene vil bli for befolkningen.

Prisøkning kan trigge kjempeopprør

Putins regjering framstilles ofte som en brutal gjeng eks-KGB-spioner som notorisk bryter menneskerettigheter og forfølger sine motstandere, og som ikke er spesielt opptatt av befolkningens sosioøkonomiske situasjon.

Forsiktigheten i forhold til økning av gassprisene viser imidlertid at den russiske staten er svært opptatt av sosioøkonomisk trivsel blant befolkningen.

Til nå har det ikke vært de store demonstrasjonene over energiprisene. Men en kraftig og rask økning i gassprisene kan potensielt endre dette. Selv om dette ikke er gitt, kan muligheten for stor misnøye bidra til å påvirke regjeringens politikk.

– Muligheten for opptøyer kan faktisk påvirke beslutningstakerne mer enn de demonstrasjonene som faktisk finner sted i dag, sier Øverland.

Han mener myndighetene akter seg vel for å framstå som påvirkelige når folk først tar til gatene. Når det først skjer gjelder det heller å vise at man ikke bøyer av.

– Kanskje de tror det ville bli sett på som et tegn på svakhet dersom de lot seg rikke på bakgrunn av demonstrasjoner, sier NUPI-forskeren.

Han mener at myndighetene kan frykte at å gi etter for ett opprørskrav kan utløse et skred av nye demonstrasjoner.

Bøyer ikke av

Øverland mener myndighetene er klar over hvordan hardhet og urokkelighet går ut over deres popularitet i befolkningen. Russiske myndigheter har et hardt image i hjemlig så vel som i internasjonal opinion. De bøyer ikke av for populært press.

– Men å tro at myndighetene ikke tar inn over seg den uroen som finnes i befolkningen, er i beste fall overforenkling, sier han. 

Referanse:

Øverland & Kutschera (2012). “Subsidised Energy and Hesitant Elites in Russia”, i John-Andrew McNeish og Owen Logan (red.) Flammable societies: studies on the Socio-economics of Oil and Gas.