Havets grønne enger

Forskere har funnet store mengder av det truede ålegraset utenfor kysten av Troms. Planten er viktig både for oppvoksende fisk og beitende fugl.

Publisert
Forskerne ved Framsenteret tror arealene med ålegras er viktige oppvekstområder for kysttorskyngel. Det betyr at hvis man kan bevare de ålegrasengene vi har, vil dette kunne bidra til å sikre gode vilkår for oppvekst og overlevelse for kysttorskestammene.
Forskerne ved Framsenteret tror arealene med ålegras er viktige oppvekstområder for kysttorskyngel. Det betyr at hvis man kan bevare de ålegrasengene vi har, vil dette kunne bidra til å sikre gode vilkår for oppvekst og overlevelse for kysttorskestammene.

Ålegras (Zostera marina)

Ålegraset er en flerårig plante.

Bladlengden hos vanlig ålegras (Zostera marina) kan variere mellom noen få desimeter og opp til over én meter (maks to meter). Bladene er mellom tre og ti millimeter brede.

Ålegraset sprer seg både ved rotskudd vegetativt (aseksuelt) og ved frøspredning (kjønnet formering).

Ålegras kan vokse i tidevannssonen, men mest vanlig er det å finne ålegrasenger på 0,5-1 meters dyp og dypere. Nedre voksegrense er avhengig av hvor mye lys som slipper gjennom, men på Vestlandet er ålegras registrert ned til ca. 10 meter.

Ålegras finnes langs hele kysten av Norge.

Optimal temperatur for vekst er mellom 5 og 20 grader.

Kilde: Framsenteret

Johannes Musæus Norman

Johannes Musæus Norman (1823 – 1903) var en norsk botaniker. Hans felt var nordnorsk plantegeografi.

Normans hovedverk, «Norges arktiske flora», utkom i flere bind 1894-1901, med i alt 2134 boksider.

Verket omfatter bare den spesielle del; en generell del, med sammenfattende opplysninger, ble ikke ferdig, på grunn av sykdom.

Om prosjektet

«Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkosystemer i nord» bidrar til å utvide kunnskapen om naturtyper i de nordligste fylkene, herunder naturtypen ålegrasenger.

Sommeren 2011 har forskere fra Akvaplan-niva, NIVA, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Groningen samlet inn ålegras flere steder i Troms (Salangen, Sør-Lenangen, Ramfjorden og Balsfjord).

I løpet av høsten utføres DNA-analyser blant annet for å se på om det er samme art ålegras i fjæresonen og lenger ned sjøen.

Dette bildet er ikke tatt på ei varm slette i Sørøst-Asia, men under vann i subarktiske Balsfjord. Ålegras heter planten, og ålegrasenger er en viktig naturtype som blant annet er gjemmested og oppvekstområde for yngel av kysttorsk og andre arter.

Ålegras er noe så spesielt som en karplante som danner grønne enger på ugjestmilde mudder- og leirbunner i havet.

Den gror langs hele kysten, men jo lenger nord man kommer jo mindre blir det av den. Trodde man.

– Vi ble overrasket over å finne så store mengder ålegras så langt nord, sier marinbiolog Nina Mari Jørgensen ved Akvaplan-niva om funnene på fem meters dyp i Sørkjosen i Balsfjord – rett utenfor Storsteinnes.

– Vi befinner oss tross alt på nesten 70 grader nord. Og det er ikke bare snakk om et begrenset område.

Sammen med kolleger fra NIVA og Havforskningsinstituttet har Jørgensen blant annet undersøkt den fem mil lange Balsfjorden på leiting etter havets grønne enger, som de selv ynder å kalle dem.

– Under kartlegginga av ålegrasengene i Troms i 2009 ble det funnet 53 forekomster. Mange av disse regnes for å være viktige nasjonale forekomster. Dette er mer enn vi hadde ventet, noe som understreker hvor viktig ei slik kartlegging er, forteller Jørgensen.

Globalt problem

Reduksjonen i ålegras er regnet som et globalt problem. Årsaken er at disse områdene er regnet som oppvekstområder for fiskeyngel og viktige beiteområder blant annet for fugl (for eksempel ender og svaner).

Disse tilfører i sin tur havbunnen næring i form av gjødsel.

– Men kanskje enda viktigere er det at vi tror arealene med ålegras er viktige oppvekstområder for kysttorskyngel.

– Det betyr at hvis vi kan bevare de ålegrasengene vi har, vil dette kunne bidra til å sikre gode vilkår for oppvekst og overlevelse for kysttorskestammene og øvrige fiskearter med gytefelt i tilknytning til ålegrasengene, sier Jørgensen.

Menneskelig påvirkning

Allerede før forrige århundreskifte, for mer enn 100 år siden, ble det funnet ålegras i Balsfjord.

Mellom 1878 og 1900 gjorde Johannes Musæus Norman et vitenskapelig arbeid som gjør at Jørgensen og hennes team med sikkerhet kan fastslå at det er mindre ålegras i dag.

Forskerne mener dette skyldes menneskelig påvirkning. 

– Utfyllinger, bygging av veier, kaier og marinaer, legging av rørledninger og utbygging av kunstige sandstrender er de største truslene mot ålegras, konstaterer Jørgensen.

Ålegraset krever mye lys, minst 15 prosent av overflatelyset. Den nedre voksegrensen er avhengig av siktedypet, altså hvor langt ned i vannet lyset rekker for tilstrekkelig fotosyntese for opprettholdelse av vekst og overlevelse.

Reduserte lysforhold fører til at nedre voksegrense til ålegraset reduseres, mens kraftig begroing av alger kan føre til at hele forekomster av ålegras blir borte.

Truet av slimsopp og klima

Også sykdommer kan være skadelig for ålegraset. En parasittisk slimsopp har tidligere påført ålegrasenger i Nord-Europa store skader ved utbrudd. Denne slimsoppen finnes flere steder og når den blusser opp, tar den næring fra ålegraset og hindrer fotosyntese.

Klimaendringer vil blant annet øke temperaturen i havet og det vil trolig ha en negativ innvirkning på ålegras langs deler av norskekysten.

– Vi vet at det er toleranseforskjeller mellom genetiske varianter av ålegras, men en mulig effekt av varmere vann kan være økt aktivitet av sykdomsfremkallende organismer, som for eksempel slimsoppen, avslutter Jørgensen.