Annonse
Tevgulløye Cunctochrysa albolineata. (Foto: Ole Fogh Nielsen, Lisens CC BY 4.0)

Møt Norges mindre kjente insekter

Fra tid til annen treffer man på merkverdigheter fra insektverdenen som får en til å stusse. Da er sjansen stor for at du har kommet over en representant for en av våre små og mer eiendommelige insektordener.

Publisert

Insektene er den mest artsrike og varierte dyregruppen i Norge, med over 18 000 kjente arter fordelt på 23 såkalte ordener.

Noen av disse, som biller, sommerfugler, tovinger eller veps, er store ordener med mange arter som er så allestedsnærværende i sommerhalvåret at vi føler vi kjenner dem – på godt og vondt.

Det finnes imidlertid andre insekter – arter få har hørt om og langt mindre sett. De er ikke nødvendigvis sjeldne, men de har et liv eller levesteder som gjør at de er skjult for oss det meste av tiden. Når slike arter en sjelden gang krysser vår vei kan de oppleves som gåtefulle rariteter – på grunn av hvordan de ser ut, eller hva de gjør.

Et godt eksempel på dette er artene i de to små, besynderlige ordenene kamelhalsfluer og nettvinger.

Kamelhalsfluene beveger den lange halsen på en måte som minner om slangebevegelser. Det latinske navnet på insektet er Phaeostigma notata. ( Foto: Ole Fogh Nielsen, Lisens CC BY 4.0)

Kamelhalsflue – klar for hogg

Vil du vite mer om kamelhalsfluer og nettvinger?

Ordenene kamelhalsfluer, nettvinger og mudderfluer kan du nå møte i Arter på nett hos Artsdatabanken, der du finner utfyllende tekster om hver art, samt bilder og kart.

Informasjonen er tilrettelagt for Artsdatabanken av Kjell Magne Olsen i BioFokus og Kaare Aagaard ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Kamelhalsfluene er rovdyr, og effektive jegere med finslepen jaktteknikk. De har store fasettøyne og et utmerket syn. Sammen med den lange, bevegelige halsen er dette deres viktigste våpen når de jakter på mindre insekter og andre småkryp langs greiner og i bladverket på trær og busker.

– På engelsk kalles disse insektene snakeflies, og det er kanskje vel så beskrivende som det norske navnet. Kamelhalsfluene kan nemlig bevege den lange halsen på en måte som minner om slangebevegelser. Dette forteller zoolog Kjell Magne Olsen i BioFokus, som er ekspert på kamelhalsfluer og nettvinger.

– Teknikken når de jakter, har også noe slangeaktig over seg. De nærmer seg byttet forsiktig, trekker hals og hode litt tilbake og avslutter med et lynraskt hogg mot offeret. Kamelhalsfluer er ytterst eiendommelige dyr, som ikke kan forveksles med noen andre norske insekter.

Navnet til tross, kamelhalsfluene er ikke fluer, men en egen liten insektgruppe som er representert med bare fire arter i Norge. De lever i skogen, men holder seg ganske skjult og gjerne høyt oppe i trærne. Det er derfor ikke mange som har sett en kamelhalsflue, selv om de vanligste artene slett ikke er sjeldne.

Maurløver – berømt og beryktet «alien»

Det er én begivenhet i naturen som alltid har vekket oppmerksomhet og fylt folk med undring – og gjerne også en porsjon gru. Vi snakker om maurløvelarvenes over gjennomsnittet lumske metode for å fange maur og andre insekter og edderkoppdyr.

Her ser vi trakter, eller fangstgroper, av strandmaurløve. (Foto: Kjell Magne Olsen, BioFokus, CC BY 4.0)

Maurløvene er en familie i den lille ordenen nettvinger. Larvene til disse artene er en relativt store skapning med bred bakkropp. Mest imponerende er likevel de lange, kraftige, sigdformede kjevene, som de bruker for å fange byttet med.

Maurløvelarvene graver en traktformet felle i sanden, som i toppen kan være hele fem centimeter i diameter. Nede i bunnen av trakten ligger larven skjult og venter på at byttene skal skli ned. Når dette skjer sitter offeret bokstavelig talt i saksa. Det utspiller seg et drama der nede i fellen, for mauren gjør gjerne sitt ytterste for å slippe unna sin ublide skjebne.

Skulle mauren mot formodning komme seg løs og opp, har maurløvelarven enda et kort oppi ermet. Den kaster kaskader av sand mot byttet, slik at det igjen mister fotfestet og faller ned.

– Det hele er rimelig spektakulært, og ganske gruvekkende, som en scene klippet ut av en skrekkfilm, forteller Olsen.

– Derfor har da også maurløvelarvenes jakt fått mye oppmerksomhet i naturfilmer opp gjennom årene. Dette har gjort dem berømt og beryktet, selv om de færreste noen gang har sett en maurløvelarve, sier Olsen.

Om få har sett maurløvelarver i virkeligheten, er det enda færre som har sett en voksen maurløve. Ja selv de fleste entomologer (insekteksperter) har aldri sett en voksen maurløve. De voksne dyrene er lange, tynne insekter med store vinger, som lett kan forveksles med vannymfer. De er nattaktive og gjemmer seg bort om dagen.

– Voksne maurløver jakter også mindre insekter, men med mer «vanlige» og mindre oppsiktsvekkende teknikker. Sånt blir det jo ikke publisitet av, sier Olsen.

Og om du skulle være i tvil, maurløver har vi også i Norge. To arter faktisk. Dette er den sterkt truete strandmaurløve, som finnes på sandstrender og sanddyneområder langs kysten av Oslofjorden, og skogmaurløve, som trives i tørre, sandete furuskoger i Sør-Norge til og med Møre og Romsdal.

Slik ser en voksen strandmaurløve ut, Myrmeleon bore. (Foto: Ole Fogh Nielsen, Lisens CC BY 4.0)
Larver av maurløver kjennetegnes først og fremst ved de kraftige kjevene og den store ovale bakkroppen. (Foto: Anders Endrestøl, Norsk institutt for naturforskning, CC BY-SA 4.0)

Gulløyer – grasiøse feer synger duett

De elegante artene i gulløyefamilien er kanskje de eneste nettvingene mange har et forhold til. Og det er ikke så rart. Med sin ofte intense grønne farge, gullglinsende øyne og grasiøse ellipseformede blondevinger er de usedvanlig vakre og fascinerende vesener.

Legg til at de har en flagrende flukt og er mest aktive i skumringen, så er det lett å tenke seg at de i tidligere tider kan ha inspirerte folk til å tro på feer og andre mytologiske eksistenser.

– En annen årsak til at mange har møtt gulløyer er at den vanligste arten i Norge, nordvintergulløye, trekker til frostfrie steder for å overvintre når det blir kjølig i været. Dermed er det mange gulløyer som ender opp på loft og i uthus senhøstes, der vi mennesker gjerne finner dem, forteller Olsen, og fortsetter:

– Nettvingene har fått navnet sitt på grunn av det intrikate nettet av ribber i vingene. Variasjon i oppbyggingen av dette nettet fra art til art er en viktig faktor når man skal skille de ulike artene fra hverandre. Av gulløyer er det så langt funnet 19 arter i Norge, men det er grunn til å tro at vi har enda noen flere.

Tevgulløye Cunctochrysa albolineata. (Foto: Ole Fogh Nielsen, Lisens CC BY 4.0)

En annen måte å skille vintergulløyene fra hverandre på er ved hjelp av sangen. Hos artene i denne slekten synger nemlig hannen og hunnen sammen i duett når det er tid for paring. Og hver art har sin helt spesielle sang. «Sangen» lager de for øvrig ved å vibrere bakkroppen mot underlaget.

Om gulløyene er feer, så er de i så fall gode feer – for oss mennesker. Larvene til disse insektene er nemlig effektive rovdyr som lever av bladlus og andre små insekter vi anser som skadedyr. Derfor brukes de også mye i biologisk bekjempelse av skadedyr i landbruket. Så finner du gulløyer i hagen din, vit at du har fått besøk av en venn.

Powered by Labrador CMS