Før fikk barna i større grad utforske naturen på egen hånd. De siste tiårene har barnas introduksjon til friluftslivet i større grad blitt organisert av foreldre, barnehageansatte eller andre profesjonelle. Truer dette barnas spontane forhold til naturen?

Jostein Rønning Sanderud har vært turleder for DNT flere ganger, og la merke til at barna ofte ville gjøre noe annet enn det han hadde planlagt. Han er til daglig høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet.

• Les også: Kontrollert lek gir mindre kreative barn

– Det kunne være mer attraktivt å leke i bekken eller i snøen på veien mot toppen av fjellet enn å komme seg på selve toppen som planlagt, sier han.

Dette ga ham idéen til å forske på hvordan barn ter seg i naturen når de får frie tøyler og kan utforske naturen på egne premisser.

Observerte barn i felt

Sanderud gjorde forskningen sin sommeren 2010 i løpet av en ukes familieleir arrangert av Barnas Turlag, (DNT) i et gammelt stølslandskap, hvor DNT har arrangert leirer i 15 år.

Seksti barn og 48 voksne deltok, og av disse samtykket foreldrene til førtisyv barn om å delta i studien.

Sanderud observerte hva de gjorde både under organiserte aktiviteter, når de ventet på tur og når de fikk leke fritt.

• Les også: Derfor må barn leke i naturen

Alle barna bidro, men syv gutter mellom seks og ti år pekte seg ut ved å være spesielt viktige informanter.

Studien var utfordrende, forteller Sanderud.

– Vi som forskere kan ikke sette oss helt inn i barnas perspektiv, innrømmer han.

Barna tok bilder av inntrykk

Ti av barna fikk derfor utdelt kameraer til å ta bilder med, slik at forskeren kunne se hva som var betydningsfullt for barna.

– Vi ba dem om å ta bilder av det de selv syns var viktig, som vi analyserte etterpå, sier han.

Barna tok i alt 600 bilder i løpet av en uke, altså i snitt 60 hver. Noen av bildene dannet også utgangspunkt for samtaler med tre av barna om motivene.

• Les også: Elever ble mer engasjerte etter en time i naturen

– Dermed fikk vi førstepersons innblikk i lekens handlinger, intensjoner og mening, uten at vi selv påvirket barnas lek på merkbare måter, forteller Sanderud.

De tok bilder av andre barn, utsikt, solnedgang, spesielle skyer, og turisthytta i nærheten med en isbre i bakgrunnen. Motivene var ikke tilfeldige. I samtaler med barna etterpå, forklarte barna at motivene var vakre, kule eller at himmelen så ut som is.

Noen var også tullebilder.

Detaljer som bær og sommerfugler

I tillegg til å ta bilder av aktivitetene og oversiktsbilder av naturen, tok de også nærbilder av detaljer i naturen, som maur, sauer og bæsj, sommerfugler og bær. Det forundret forskeren litt.

En bildeserie så ut som nærbilder av gress. Men da forskeren zoomet inn på bildene, så han en liten oransje flekk som viste seg å være en sommerfugl.

– Dette kan tolkes som at barn også fascineres av detaljer som flora og fauna i naturen, og ikke bare action-pregede opplevelser, sier Sanderud.

Variert spenning og uforutsigbarhet

Sanderud fokuserte på et par aktiviteter fra barnas lek denne uken. Han ville undersøke om leken må være fysisk farlig eller forbundet med risiko, for å fange barns oppmerksomhet.

Han fant ikke belegg for det.

– Jeg ble overrasket over at barna så muligheter for å leke forskjellige leker nesten overalt, på steder og med materialer som jeg ikke hadde tenkt på som interessante, sier Sanderud.

Det er ikke nødvendigvis fysisk fare barna søker når de klatrer eller vasser i bekken, slik begrepet risikabel lek legger vekt på, mener han.

Det ser heller ut til å være uforutsigbarheten, spenningen og de sitrende forventningene rundt hva som kan skje, som er drivkraften.

Ikke dumdristige

Barns frie lek i naturen kan forstås som en nysgjerrig utforskning av seg selv og sin plass i omgivelsene, mener forskeren.

Gjennom leken søker barna svar på hva som skjuler seg i omgivelsene, hvordan ting smaker, hvordan det kjennes ut. Og hva skjer hvis jeg gjør slik og slik? Kan jeg greie det?

Barna er ikke spesielt dumdristige, mener han.

– Vi fant at barnas lek ikke først og fremst handler om å utsette seg for fysisk fare, men om å utfordre seg selv og prøve å forstå mer, sier han.

Barna vil undersøke om de mestrer situasjonen og om kroppen deres er i stand til å mestre en utfordring, der hendelsesforløpet og utfallet er åpent.

– Et slikt nysgjerrig perspektiv står delvis i kontrast til, men utfyller også dels det dominerende perspektivet risikolek, som vektlegger at fysisk fare er en drivkraft i barnas lek, ifølge forskeren.

• Les også denne kronikken fra Høgskolen i Sørøst-Norge: Innetid og sittelekeplasser hemmer barnas utvikling

Klatring i stup

Klatring i tau som ble hengt opp i et stup, var en av de organiserte aktivitetene på turen. Turlederne sikret deltakerne som klatret forskriftsmessig, med klatreseler og hjelmer. Her er Tronds beskrivelse av opplevelsen:

«Det ble lett etter hvert, men det var jo vanskelig på starten da, fordi da hadde jeg jo ikke klatret der før.»

Et av barna lånte et kamera, men bare halvparten av bildene han tok denne dagen var relatert til klatringen. Resten var bilder av bær, andre barn og ham selv.

– Det viser at andre aktiviteter var minst like engasjerende og meningsfulle, sett fra barnas perspektiv, sier forskeren.

Klatring i tynn bjørk

Her får vi innblikk i hvordan det gikk da en annen gutt, Stian, begynte å klatre i ei tynn bjørk mens han ventet på tur til å klatre i stupet, utenfor de voksnes styring og kontroll.

«Greinene er så tynne at de bøyer seg mens han klatrer i treet. Etter hvert som han nærmer seg toppen, svaier bjørka og legger seg sakte over til siden. Stian slipper treet når han er rett over bakken og lander støtt og elegant på beina.»

– Han hadde god kroppsbeherskelse og kontroll over bjørkas seighet, fleksibilitet, tyngdekraften og sin egen kropp, og utfordret treet og seg selv i langsomt og utforskende tempo, kommenterer forskeren.

Gutten hadde tydeligvis tro på egne ferdigheter og tiltro til at dette ville gå bra.

– For Stian er ikke treet lenger bare et tre, men også et bevegelig klatre- og svaiestativ, tolker forskeren.

På lignende måte kan en stein bli en hammer, eller en foss bli en dusj, og en bekk kan bli en båtkanal.

• Les også: Personlighet «smitter» mellom barn

Selvdrevne

Mange forskere er bekymret for at foreldre organiserer barns lek for mye.

– Mener du som forsker at mange foreldre organiserer for mye når vi er i naturen med barna?

– Dette varierer fra familie til familie. Noen barn er veldig selvdrevne i naturen og finner på ting å gjøre og leke med på egen hånd.

– Er foreldre overdrevent engstelige for at de skal skade seg? Bør vi la barna legge ut på ekspedisjoner i naturen uten å vokte dem hele tiden?

– Omfanget av ekspedisjonen kommer jo selvfølgelig an på barnas alder og erfaringsnivå, men generelt tror jeg foreldre bør tørre å la barna dra på egne oppdagelsesferder, mener Sanderud.

Samtidig bør foreldre selvfølgelig ha litt oversikt over miljøet barna reiser inn i – en kan samtidig ikke lukke øynene for at feks elver og høye skrenter jo kanvære farlig for mindre barn, tilføyer han

Referanse:

J. R. Sanderud og K. P. Gurholt: Barns nysgjerrige lek i natur. Sammendrag. Nordic Studies in Education. Nr. 1, 2014.

Her kan du høre første del av Spør en forsker-podcasten vår om hvordan vi skal oppdra barna våre. Du finner den også på iTunes og andre steder der du lytter til podcastene dine.