Når den japanske kjøttmeisen (Parus mino) hører det spesielle slangevarslet, titter den ned på bakken.  (Foto: PNAS)
Når den japanske kjøttmeisen (Parus mino) hører det spesielle slangevarslet, titter den ned på bakken. (Foto: PNAS)

Kjøttmeisen ser for seg det de andre synger om

Det er ikke bare mennesker som ser bilder i hodet når andre snakker, ifølge ny forskning.

Publisert

– Pass deg, en slange!

Når den japanske kjøttmeisen kvitrer, er det mer enn pene triller den plystrer. Tidligere forskning har nemlig vist at meisenes ulike pip og tut betyr forskjellige ting.

Et signal kan for eksempel være et tilkallingsrop, mens et annet betyr at et rovdyr eller en rovfugl er oppdaget. Meisene har dessuten et helt spesielt rop når de får øye på en slange. Dette signalet bruker de bare når en slik trussel dukker opp.

Dersom en annen kjøttmeis hører dette ropet, reagerer de på en helt bestemt måte. Fuglen kikker ned på bakken rundt treet den sitter i, og dersom den befinner seg inne i et reirhull, skynder den seg ut.

Det store spørsmålet er imidlertid: Hva foregår oppe i hodet på meisene når de hører signalet? Ser de for seg slangen, slik vi ville gjort?

Nå har Toshitaka Suzuki ved Kyoto University testet nettopp det.

Pinne i tre

Suzukis ide var som følger:

Dersom fuglen faktisk ser for seg en slange, fungerer dette indre bildet som et søkebilde. Et slikt søkebilde gjør det lettere for fuglen å oppdage slanger. Den er forberedt og forhåndsinnstilt på å finne nettopp denne trusselen.

Da vil også meisen lettere få øye på noe langt og tynt og oppfatte det som en slange.

Suzuki rigget seg til i et område der det bodde ville japanske kjøttmeiser. Han festet en pinne i et langt, tynt snøre, slik at han kunne dra den oppover langs stammen av et tre fra avstand. Så spilte forskeren av ulike meiserop, og sjekket hvordan fuglene reagerte på den klatrende pinnen.

Undersøkte pinnen

Det viste seg at de ulike lydene ga helt forskjellig respons hos fuglene.

Da de hørte det spesielle slangesignalet, reagerte nesten alle fuglene ved å fly nærmere til de var bare en meter unna pinnen. I mange tilfeller kom de enda tettere på trusselen.

Det kan jo virke litt merkelig å fly mot en mulig fare, men det er slett ikke uvanlig at fiender blir undersøkt på denne måten. I mange tilfeller kan fuglene forsøke å gjøre livet surt for slangen ved å gjøre utfall og varsle slik at andre byttedyr i området oppdager sniken.

Hvis fuglene er heldige, får slangen nok og stikker til et annet område.

Da Suzuki spilte et generelt varselrop for kjøttmeisene, reagerte de imidlertid ikke på samme måte. Bare i ett av 12 tilfeller fløy fuglene nærmere enn en meter fra pinneslangen.

Men betydde dette at meisene virkelig så for seg en slange, og dermed lettere oppfattet pinnen som en slik trussel? Eller var det bare slik at slangeropet fikk fuglene til å reagere mer på enhver bevegelse?

Reagerte ikke på dinglende pinne

Suzuki gjorde en ny test, hvor fuglene igjen hørte de to typene alarmer. Nå fikk de enten se en pinne som ble dradd bortover bakken – altså noe man ville forvente av en slange. Eller så kunne meisene se en pinne som på u-slangete vis dinglet fram og tilbake i en busk.

Resultatene viste at fuglene igjen reagerte på synet av noe som kunne være en slange, når de hørte slangealarmen. Men de lot seg ikke merke når det var den generelle alarmen som gikk, eller når de så pinnen i busken.

Dette tyder alt i alt på at fugler faktisk får et bilde av en slange i hodet når de hører det spesielle varselsignalet, mener Suzuki.  

Referanse:

Toshitaka N. Suzuki, Alarm calls evoke a visual search image of a predator in birds, PNAS, januar 2018. Sammendrag.