Meiser kan skille mellom ulike fiender og justere oppførselen deretter. Her er en kjøttmeis på brettet. (Foto: Nina Tveter, NTNU)
Småfugler ser an fiendene sine
Meisefugler kan ikke bare se at en annen fugl er farlig. De kan også se forskjell på ulike arter, vurdere hvor farlige de er og justere måten de reagerer på.
NTNU
SteinarBrandsletjournalist i Gemini.no
Om vinteren er det viktigste for småfugler her nord å unngå å sulte i hjel. Dagene er korte, og de lyse timene brukes nesten i sin helhet til å skaffe mat.
Samtidig må de være oppmerksomme på den alltid tilstedeværende trusselen fra rovfugler og andre fiender.
Det gjelder også for småfuglene å spare energi. Derfor er det viktig å ikke flykte unødig. De må kunne forskjellen på farlige fugler og de som ikke er noe å være redd for.
Granmeis kan ikke sløse med energien. De kan ikke rømme unødig. (Foto: Nina Tveter, NTNU)
Brukte utstoppede fugler
Professor Olav Hogstad er tilknyttet Institutt for naturhistorie ved NTNU. Han har undersøkt småfuglers reaksjoner på forskjellige andre fugler. Han testet blåmeis, kjøttmeis og granmeis for å se om de kunne se forskjell på farlige og harmløse objekter.
Olav Hogstad i felten. (Foto: Tor Hogstad)
Hogstad eksponerte småfugler på fuglebrettet for utstoppede eksemplarer av spurvehauk, lavskrike og tretåspett. Både spurvehauk og lavskrike ser på småfugler som byttedyr, mens tretåspetten er helt ufarlig for dem. Spurvehauken var en hann, som er mye mindre enn hunnen. De tre fuglene var derfor jevnstore.
Ikke uventet reagerte ikke småfuglene stort på tretåspetten. Men de reagerte ulikt på de to fiendene.
Småfugler som oppdager en rovfugl, kan sende varselsignal til andre fugler av samme art for å kalle dem til seg. De kan deretter samarbeide om å gjøre rovfuglen klar over at den er oppdaget og like godt kan forflytte seg til et annet sted. De flyr rundt den farlige fienden mens de holder et svare leven. Dette kalles mobbeatferd.
Spurvehauken utløste mer mobbeatferd enn lavskrika gjorde. Samtidig brukte småfuglene også mye lenger tid på å komme tilbake til fuglebrettet straks Hogstad hadde fjernet den potensielle trusselen.
– Helt åpenbart kan meisene se forskjell på de ulike fiendene, og de tar avgjørelser basert på oppfatningen av trusselnivået, sier professoren.
Meisene ser ut til å se spurvehauken som en større trussel enn lavskrika, til tross for at lavskrika også kan drepe dem. Men lavskrika kan også spise noe annet enn kjøtt om forholdene ligger til rette for det, mens spurvehauken er en ren kjøtteter.
Den lille blåmeisen var for øvrig tidligere tilbake på fuglebrettet etter å ha blitt utsatt for lavskrika enn den større kjøttmeisen var.
Annonse
Blåmeisen ser faktisk ut til å akseptere et høyere trusselnivå enn det kjøttmeisen gjør. Du kan på sett og vis si at den er modigere, den bruker mer tid på å spise enn på å forsikre seg om at faren virkelig er over, men samtidig kan den kanskje også være mer utsatt for å bli spist.
Spurvehauken er den farligste av fiendene. Det gjenspeiler seg i småfuglenes oppførsel. (Foto: Olav Hogstad, NTNU)
Beskytter makene sine
Meisene lever i små flokker om vinteren. De dominerende hannene var tidligere tilbake på fuglebrettet enn de underordnede hunnfuglene, der hannene ofte først brukte tid på å se etter fiender. Dette kan være for å beskytte makene sine.
Men fuglene med lavere rang begynte å spise tidligere enn de dominerende. Dette kan være fordi de i utgangspunktet er mer sultne og må ta høyere risiko for ikke å sulte i hjel.
– De dominerende fuglene spiser i utgangspunktet bedre, og har råd til å bruke mer tid på å speide etter fiender og vurdere trusselen før de tar seg til rette i matfatet, mener Hogstad.
Alt i alt ser det ut til at meisene er dyktige til å vurdere og gradere trusler.
