I 1991 skjedde en merkelig ting i Tanzanias nasjonalpark Serengeti. De afrikanske villhundene forsvant.

Året etter kom en britisk forsker ved navn Roger Burrows opp med en kontroversiell hypotese: Det var forskere selv som hadde ført til forsvinningen.

Burrows foreslo at villhundene ble stresset da forskerne satte radiokrager på dem.

Stresset svekket immunforsvaret og gjorde villhundene mer utsatt for rabiesvirus, som de allerede hadde i blodet. Hypotesen rystet forskerne som hadde brukt radiokrager på dyr som de ønsket å spore.

Debatten har rast helt siden Burrows offentliggjorde sin kontroversielle hypotese.

Serengeti står på verdensarvlista. Nasjonalparken har et spektakulært utvalg av rovdyr, fra løver til geparder. Over 1,5 millioner sebraer, gnuer og antiloper foretar årlige vandringer gjennom parken, så her er det rikelig med mat for rovdyrene.

I 1964 begynte forskere å telle bestanden av et av parkens mindre kjente rovdyr, den afrikanske villhunden. Gjennom årene så de at antallet gikk ned. I 1991 forsvant hundene ganske enkelt fra Serengeti-slettene, og en stor vitenskapelig debatt begynte.

Hvorfor ble villhundene i parken plutselig utryddet?

Forskernes feil?

– Følgene av denne hypotesen strekker seg ut over villhundene i Serengeti, sier Craig Jackson, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Jackson er en av forskerne bak en ny vitenskapelig artikkel som avviser Burrows-hypotesen. Han forteller at hypotesen blant annet førte til forbud mot å bedøve ville dyr i noen land. Og begrepet «forskerindusert utryddelse» ble tatt i bruk i den vitenskapelige litteraturen, et nytt begrep som forklarte at forskere har skyld i utryddelse.

Jackson studerte villhunder i det større Serengeti-Mara-økosystemet som en del av sin doktorgrad ved NTNU. Sammen med andre norske forskere og Tanzania Wildlife Research Institute (TAWIRI) gikk han gjennom argumentene til Burrows for å se etter nye tilnærminger.

Og det viser seg at villhundene i Serengeti ikke var ofre for velmenende forskere. Sannsynligvis forlot de parken av en helt annen grunn: Løver.

Borte, men ikke utryddet

Selv om en rekke andre studier har forsøkt å finne beviser mot Burrows-argumentet, har tilhengere av hypotesen avvist disse studiene fordi de ble utført i andre økosystemer, ikke i Serengeti.

Burrows-hypotesen sier at en viktig årsak til at villhundene forsvant var at leveforholdene i parken førte dem i kontakt med rabies og valpesyke. Jackson hevder at dette er en feilslutning.

Les også

Nasjonalparken Serengeti kan forsvinne

– Selv om mye av den vitenskapelige litteraturen refererte til at populasjonen av villhunder ble utryddet i nasjonalparken Serengeti, ble den aldri utryddet om du ser på det større området under ett, sier Jackson.

Han forklarer at villhundpopulasjonen faktisk overlevde i den østlige delen av det større Serengeti-Mara-økosystemet. Denne populasjonen er blitt studert og overvåket siden 2005.

Noen av disse villhundene hadde til og med GPS-krager, som viste at dyrene noen ganger besøkte parken. Dette viser at villhundene hadde tilgang til parken. Og hvis de hadde tilgang til parken, kunne de ha valgt å bosette seg der – i teorien i det minste.

Men hundene bosatte seg ikke i parken. Med det fikk forskerne en perfekt mulighet til å gå gjennom alle argumenter fra Burrows-tilhengerne, revurdere dem, og deretter vise hvorfor de tar feil.

Mye rabies og valpesyke

Villhunder som bor utenfor nasjonalparken, i naturvernområdet Ngorongoro og i vernede Loliondo, blir utsatt for rabies og valpesyke i minst like stor grad som villhundene i parken ble utsatt for da de forsvant, heter det i den nye studien.

Det betyr at villhundene Jackson og hans forskergruppe så på, hadde lignende, om ikke verre, sykdomseksponering som villhundene Burrows og hans kollegaer sier ble utryddet av forskerne.

Så hvis håndtering forårsaket nok stress i villhundene i disse to andre områdene til å redusere immunforsvaret og gjøre dem utsatt for rabies eller valpesyke, var det altså nok av sykdomskilder til å infisere dem.

Radiokrager og flyttestress

For tiden er det rundt 120 dyr i regionen fordelt på ti flokker, de fleste av dem i Loliondo. Disse dyrene er blitt studert av TAWIRI-forskere siden 2005, inkludert ved bruk av radiokrage.

Mellom 2006 og 2016 ble 121 villhunder fra denne regionen bedøvet og håndtert av forskere. 45 av dem fikk radiokrage.

Burrows-gruppen hevdet at villhunder som var blitt håndtert av forskere hadde betydelig mindre sjanse for å overleve de første 12 månedene etter den første håndteringen. Jackson og hans forskergruppe så derfor på hvor godt de 121 villhundene utenfor nasjonalparken overlevde det første året etter at de ble håndtert.

Det viste seg at 87,6 prosent av de 121 hundene, eller 106 dyr, overlevde minst 12 måneder etter at de ble håndtert. De så også på overlevelsen til 67 villhunder fra seks flokker som ble flyttet til Serengeti mellom 2012 og 2016.

Vanligvis når dyr flyttes blir de overvåket i innhegninger i en periode før de slippes ut.

I dette tilfellet ble hundene holdt i gjennomsnitt 313 dager. Hele 95,5 prosent overlevde 12 måneder eller mer etter håndteringen. Da forskerne så på en annen gruppe av 54 villhunder fra samme region som var blitt bedøvet, men ikke fanget og flyttet, fant de faktisk en lavere overlevelsesrate på 77,8 prosent.

– Langvarig stressende inngripen fremkalte derfor ikke sykdomsutbrudd. Den høye overlevelsesraten støtter ikke hypotesen til Burrows, sier Jackson.

Rikelig med byttedyr og god plass

Mer enn to tiår etter at de forsvant, er det fortsatt ingen villhunder på slettene i nasjonalparken Serengeti, selv om det finnes rikelig med byttedyr og god plass. Hvorfor ikke?

Roel May fra NINA, en av forskerne i prosjektet, mener at svaret på dette spørsmålet også forklarer hvorfor villhundene i parken forsvant i utgangspunktet – løver og hyener.

– Villhundenes bevegelsesadferd og bruken av leveområdet deres tyder på at de må veie tilgjengeligheten på mat opp mot tilgangen på et terreng som gir dem tilfluktssteder. Det betyr at disse er avgjørende forhold for villhundens forekomst i Serengeti, sier May.

Villhunder er riktig nok rovdyr, men de kan også bli plaget og drept av større rovdyr, som løver og hyener. Spesielt løver og hyener er gode til å skremme villhundene bort fra maten, slik at de selv kan spise den, et fenomen som kalles kleptoparasittisme.

Serengeti er så rik og full av byttedyr av en grunn. Det er et høykvalitetshabitat og for det meste flatt. Løver og hyener står på toppen av næringskjeden, og har førstevalget på leveområde. Rovdyr lengre ned på rangstigen, som villhunder, flytter derfor til habitat med lavere kvalitet. Det gjelder for eksempel områder i den østlige delen av parken, som er kupert. Det kuperte habitatet gir også beskyttelse for villhundene når de er i hiene og tar seg av ungene, sier Jackson.

– Da Serengetis villhundpopulasjon gikk tilbake, økte bestanden av flekkhyener i parken fra 2200 til 5500, og det var en tilsvarende stor økning i løvepopulasjoner, sier Jackson.

– Når hyener skremmer villhunder unna byttedyrene de har drept, får ikke villhundene i seg nok kalorier til å reprodusere seg.

Viktig å finne balanse

De nye bevisene er veldig tydelige: Økende konkurranse fra løver og hyener, kombinert med et utbrudd av sykdom, er mest sannsynlig det som til sist tok knekken på Serengetis villhunder i 1991. Ikke forskerutløste dødsfall.

– I stedet for en lokal utryddelse var forsvinningen av villhunder fra Serengeti-slettene mer sannsynlig en innsnevring av leveområdet som svar på økt konkurranse med de store kjøtteterne, sier May.

Radiohalsbånd og andre verktøy som brukes for å forstå dyr som villhunder, bidrar også til å beskytte arten.

– Selv om noen få dyreforsøk skyldes håndtering, er den generelle fordelen for arten positiv, sier professor Eivin Røskaft, biolog fra NTNU og koordinator for prosjektet.

Røskaft mener at de som forskere må finne en balanse mellom forstyrrelser og det å skaffe viktig kunnskap om hvordan store rovdyr kan bevares, spesielt i en verden der alle store rovdyrpopulasjoner raskt går nedover.

– Mens dyrevelferd og etiske hensyn fortsatt bør avgjøre, vil mye informasjon som er relevant for forvaltning og bevaring av truede arter være umulig å oppnå om vi ikke bruker radiotelemetri og andre teknikker som krever forskerintervensjon, sier Craig Jackson.

Referanse:

Jackson CR, Masenga EH, Mjingo EE mfl: No evidence of handling‐induced mortality in Serengeti’s African wild dog population. Ecology and Evolution. 2018.