Småordene gjør en god jobb. De kan for eksempel signalisere om man er sikker eller usikker, positiv eller negativ til det som ytres. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)
Småordene gjør en god jobb. De kan for eksempel signalisere om man er sikker eller usikker, positiv eller negativ til det som ytres. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)

«Da» og «liksom»: Disse småordene betyr mer enn vi tror

De gjør kommunikasjonen mellom oss mer effektiv, lissom.

Publisert

Mange har fordommer mot småord og synes de er temmelig innholdsløse. Språkforsker Kaja Borthen mener at de både er viktige og beriker språket.

– En samtale uten småord vil virke pussig. Selv om man ikke alltid er i stand til å forklare ordenes innhold, betyr ikke det at de er meningsløse, sier Borthen.

Hun sammenligner det med andre menneskelige egenskaper; vi kan å gå, men har vansker med å forklare hvordan.

Mer enn ord

I språkvitenskapen er semantikk læren om hva ord, fraser og setninger betyr. Pragmatikk handler om hvordan sammenhengen bidrar til meningsinnholdet.

Ord som «da», «jo», «visst», «altså», «ass», «liksom», «vel», «nok» og «ikke sant» kalles pragmatiske partikler når de ikke har en klar referanse. Småordene er mer vanlig i bruk i samtale enn skriftlig.

– Men hva gjør småordene?

– De kan signalisere om jeg er sikker eller usikker, positiv eller negativ til det som ytres. Småord kan fortelle om mine antagelser om tilhørerens kunnskap om innholdet i setningen.

– De kan dempe eller forsterke, binde sammen innhold og påvirke om ytringen skal tolkes som en ordre, en påstand eller et spørsmål. Og de kan signalisere identitet. Småordene fargelegger, de påvirker hvordan innholdet i resten av setningen framstilles, forklarer Borthen.

– Men brukes de ikke altfor ofte?

– Småordene har som regel en veldig generell betydning, som gjør at de i prinsippet kan opptre i mange setninger. Og brukes de for ofte, vil effekten blekes, som ved inflasjon, sier Borten.

– Gjentakelser er alltid irriterende, men det betyr ikke at all bruk av småord er overflødig.

Professor Kaja Borthen ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU har tatt for seg små ord som tilsynelatende ikke har noen betydning. (Foto: Svein-Inge Meland)
Professor Kaja Borthen ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU har tatt for seg små ord som tilsynelatende ikke har noen betydning. (Foto: Svein-Inge Meland)

Undersøkte språkbruk i Big Brother

Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo har store digitale databaser som språkforskerne kan boltre seg i. Da Borthens kollega Signe Rix Berthelin skulle studere bruken av småordet «jo», lette hun i Tekstlaboratoriets base av transkribert tekst fra tv-serien «Big Brother».

Ordet «jo» ble brukt mye oftere i realityserien Big Brother enn i aviser.

Der fant hun at deltakerne i realityserien brukte ordet «jo» nesten 700 ganger per 100 000 ord. En sammenligning med tekster fra norske aviser viste 9 «jo» per 100 000 ord, mens lovtekster hadde null.

I tillegg til analyser av tale og tekst, bruker forskerne spørreskjema og eksperimenter der de blant annet måler reaksjonstiden til forsøkspersoner som tolker utsagn.

Nyttig, «sjø»

Trøndere er glad i småordet «sjø», som ikke er en sammentrekning av «skjønner du», men «ser du». Tilsvarende uttrykk finnes mange steder. Østfoldingenes versjon er «se», mens andre områder bruker varianten «ser du».

«Sjø» er nyttig fordi det viser hvordan innholdet i setningen knytter seg til noe som er sagt tidligere.

Uten sjø:

– Vil du være med på tur, Anne?

– Nei, helst ikke. (pause) Æ e så sulten.

Med sjø:

– Vil du være med på tur, Anne?

– Nei, helst ikke. (pause) Æ e så sulten, sjø.

I den første setningen gjør Anne det klart at hun ikke ønsker å gå tur. At hun også er sulten, kan være innledningen til et nytt tema. I setningen med «sjø» kommer en entydig forklaring på hvorfor Anne ikke vil spasere; hun er så sulten.

Med «sjø» antyder Anne dessuten at det at hun er sulten, trolig er ny informasjon for samtalepartneren. «Sjø» markerer i tillegg geografisk tilknytning til Trøndelag – og forskerne fant ordet brukt i parodier av trøndere.

«Da» binder sammen

Ordet «da» kan i mange tilfeller virke betydningsløst, men Borthen er ikke enig.

– Når da kommer i etterkant kan det peke på at det finnes en begrunnelse for det som sies, og antyde at innholdet i setningen står i kontrast til andre synspunkter.

Hun eksemplifiserer:

– Spør du om du å ta et bilde og jeg sier «Javel, da!» kan det lett tolkes som «Jeg sier ja fordi du ber om det, til tross for at jeg egentlig ikke ønsker det». I andre tilfeller kan da gjøre at man forstår at temaet i samtalen fortsetter til tross for en pause eller et brudd. Med andre ord, da skaper sammenheng.

Signaliserer identitet

Ordet «ass» kommer fra «altså», men skiller seg fra originalen i betydning, samtidig som det har en klar sosial signaleffekt.

– Ordet er sterkt aldersbetinget. Det oppfattes som mer ungdommelig og kulere å si Dette er interessant, ass, enn Dette er interessant, altså. En kollega av meg publiserte et bilde på Facebook med bøtter som bugnet av bær og sopp og teksten: skogen, ass! Teksten skogen, altså! eller bare skogen! ville ikke formidlet det samme, sier professoren.

Særnorsk fordobling

En av de rareste konstruksjonene i norsk språk er repetisjon av et pronomen helt til slutt i setningen, eller pronominal høredislokering som språkforskerne kaller det. Dårlig språk, synes noen, og fenomenet er uvanlig i andre språk.

Kaja Borthen mener det har en funksjon.

– Når én person midt i møtet letter på rompa og sier: jeg må gå, jeg, er det ikke helt det samme som å si: jeg må gå. Det blir litt mindre brått og mer høflig når pronomenet gjentas til slutt, sier Borthen.

Hun mener at det viktigste med pronomengjentagelsen er å signalisere et brudd, en diskontinuitet eller en kontrast. I dette tilfellet er det snakk om en kontrast mellom forventningen om at alle skal være der så lenge møtet varer, og at en person likevel forlater rommet.

Manipulerende «jo»

I setningene «du har da vært der før» og «du har jo vært der før» oppfattes da og jo som forsterkende. Begge småordene presenterer innholdet i setningen som noe tilhøreren har grunn til å tro er sant.

Men helt like er de ikke.

Ifølge språkforsker Rix Berthelin ligger forskjellen på da og jo blant annet i tidspunktet for når tilhøreren ble kjent med innholdet i setningen. Da forteller at tilhøreren har tilgang på «bevis» for at påstanden er korrekt, mens jo sier at dette er noe tilhøreren allerede er kjent med.

– Da er mer åpen for tilhørerens innvendinger. Jo er bedre egnet til å manipulere tilhøreren, mener Kaja Borthen, som synes det er en god idé å være mer bevisst på når jo brukes.

– Sier du: Donald Trump er jo en fantastisk president, antyder du at samtalepartneren er enig med deg. Dette kan gi den andre følelsen av å bli manipulert.

Vrient for utlendinger

I og med at nordmenn ikke er helt bevisst hvordan vi bruker småordene, sier det seg selv at dette er en tøff nøtt for utlendinger som skal lære norsk.

Kaja Borthen mener det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål, både om enkeltord og de universelle egenskapene til småordene. For å skape interesse for temaet og utdanne nye forskere, er professoren og to kollegaer i gang med å skrive en lærebok i pragmatikk.

Det er jo supert, ikke sant?