Mørket er totalt. Trykket er som i en høytrykksspyler, minst. Temperaturene varierer mellom fire og 400 plussgrader. Normale planter finnes ikke. Vi er på de store havdyp - store i enhver forstand:

To tredeler av jordkloden er dekket av hav med en dybde på 200 meter eller mer. Halve kloden er faktisk dekket av havområder som er dypere enn 3 000 meter. Inntil tidlig på 1950-tallet var disse dyphavene så godt som ukjent territorium.

Ingen trodde særlig på muligheten for et variert dyreliv der nede. Men nærkontakten, og dermed kunnskapen, har økt i takt med utviklingen av moderne undervannsfarkoster. Nå vet vi at selv slike ekstremsoner har avanserte økologiske systemer. Som når muslingen AceB skal ha nylagte egg til frokost.

På tokt til 700 meters dyp

På havdypene under 250 meter, der ikke et glimt av sol finner veien, duger ingen fotosyntese. Primærprodusentene, som her er bakterier, nytter energirike, kjemiske forbindelser i en prosess vi kaller kjemosyntese.

De kjemiske forbindelsene kan være ammoniakk, hydrogensulfid, toverdige jernforbindelser, metan og molekylært hydrogen. Enkelte steder i dyphavet velter det opp slike forbindelser i store mengder. Mineralstrømmene kan være varme utløp med temperaturer opptil hele 400 grader celsius, eller de kan være såkalte kalde kilder.

Doktorgradsstudent Johanna Järnegren ved Trondhjem Biologiske Stasjon fikk være med en amerikansk ekspedisjon i Mexicogulfen, ned til eksotiske dyresamfunn ved en kald kilde på 700 meters dyp.

Ekspedisjonens hovedformål var å kartlegge liv og reproduksjon hos store ansamlinger med rørmarker (Lamellibrachia luymesi). Det som imidlertid fanget Järnegrens interesse på dypet, var en musling, Acesta bullisi (AceB), og hvordan den innretter seg i kampen for tilværelsen.

Underlig posisjon

På 700 meters dyp er trykket 70 ganger trykket ved overflaten. Det er omtrent som å ha vekten av et piano på stortåa. Altså ikke noe særlig til oppholdssted for en forsker.

Men en dypvannsmusling tåler fint transporten den andre veien, og kan plasseres i et akvarium. Den har verken svømmeblære eller andre gassfylte hulrom. Det innvendige trykket er lik det utvendige, og så langt forskerne hittil har observert, tar de ikke skade av store trykkforandringer.

Faktisk er alle organismer på dyphavet nokså «løse i fisken», slik at de ikke trenger stivt vern mot det enorme trykket - noe som ville krevd en vanvittig sterk pansring. I prøvene som forskerne brakte opp fra dypet, var det mange eksemplarer av muslingen AceB blant rørmarkene. Muslingene satt faktisk svøpt rundt den øvre enden av rørmarkene. Hvorfor i all verden gjorde de nå det?

To meter lang mark

AceB lever ved seks-åtte grader på 500-700 m dyp, og blir ca. 11 cm lang. Som de fleste muslinger filtrerer den nødvendig næring (smådyr og organiske partikler) fra vannmassene.

Eller det har man i hvert fall trodd. Rørmarken er den dominante organismen i dette dyphavssamfunnet. Den er fingertykk, og kan bli hele to meter lang og over 200 år gammel. Gjeller som sitter ved åpningen av kroppen, skaffer oksygen og karbondioksid, men marken har verken mage, munn eller endetarmsåpning.

Gjennom et kjemosymbiotisk samarbeid med sin innebygde bakterieflora får den nytte av de energirike sulfidforbindelsene fra den kalde kilden.

Avansert forautomat

Reproduksjonen foregår ved at hanner og hunner sender små, næringsrike kjønnsceller - spermier og egg - ut av enden på kroppstuben.

På slike dyp er det ingen årstidsvariasjon, slik at gytingen foregår jevnt gjennom hele året. Järnegrens hypotese var at hun rett og slett hadde oppdaget en avansert fôrautomat. Rørmarkeggene måtte være ypperlig mat for lille AceB.

Når muslingen plasserer seg strategisk øverst på hunnmarken, med filtreringsorganet rundt markens eggrør, har den bokstavelig talt magen rundt matfatet. Siden eggene har en lett oppdrift, driver de rett inn i muslingen.

Tilleggskost

For å teste denne dietthypotesen helte Järnegren rørmarkegg oppi akvariet med muslingene.

Resultatet var ikke overraskende: Nesten alle eggene havnet i muslingmagene. Videre fant hun sammenfall i «signaturen» for en del isotoper på rørmarkeggene og AceBs mageinnhold. Næringsberegninger viste at rørmarkeggene dekket minst halvparten av næringsbehovet for AceB.

Ung vitenskap

Som tilleggskost nytter AceB det nedbrutte organiske materialet - dyre- og bakterierester- som alltid svever fritt i vannmassene. Før muslingene er store nok til å få plassert magen rundt rørmarkens fôrautomat, er det bare dette de spiser.

At denne artens økologi ennå var ukjent, viser hvor ung dypvannsbiologien er som vitenskap. En slik spesialisert tilpasning, hvor beiteren har tilpasset sin kroppsform for å spise av nygytte egg - er ikke funnet annet sted i marin fauna.