Harald Hardråde var ifølge tradisjonen et viljesterkt råskinn. Han var norsk konge fra 1046 til han ble drept i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Mord og bestikkelser var antakelig del av grunnlaget for makten hans. Han omga seg gjerne med andre av samme kaliber og vel så det. Denne historien finner du i Morkinnskinna, som ble skrevet rundt 1220:

Islendingen Halldórr Snorresson var en av de tøffeste mennene i kongens hær, en trofast veteran fra Bysants med liv på samvittigheten. Åttende dag jul skulle soldatene få lønn i form av kongens sølvmynter. Men på denne tida var myntene allerede i ferd med å få en svært stor andel kobber.

Halldórr holdt myntene i en flik av kappen sin. Sølvet så slett ikke rent ut. Han slo foraktfullt pengene med den andre hånden så alt falt ned i halmen og sa:

«Hvorfor skal jeg tjene ham lenger når jeg ikke får betalingen min ublandet?»

Halldórr ville ikke ha kongens mynt. Han ville ha skikkelig sølv, og det hjalp ikke at andre av kongens folk godtok myntene som betaling. Halldór lot seg heller ikke påvirke av advarslene om at kongen ville se det som en fornærmelse om veteranen ikke godtok myntene.

«Jeg mener jeg aldri har vært så svikefull når jeg har fulgt ham, som han var da han betalte meg», sa Halldórr til Bård, kongens utsending.

Bård tok med seg dette til kong Harald og ba om at Halldór måtte få betaling i form av «godt sølv». Kongen mente først at dette var urimelig, men Bård spurte da om ikke Halldórs mot, deres lange vennskap og kongens storsinn var grunner gode nok til å gjøre et unntak. Samtidig minnet han kongen om Halldórs strie sinnelag, noe som antakelig betydde noe ganske annet på den tiden enn det vanligvis gjør nå.

«Gi ham sølvet», sa Harald Hardråde.

Halldórr fikk som han forlangte av en av Norges-historiens sterkeste herskere. Men hvorfor protesterte han så sterkt, kanskje med livet som innsats? Stolte han ikke på kongen og hans mynt?

• Les også: Mynter viser hvordan Romerrikets makt spredte seg

Tillit og makt er nødvendig

– Halldórr var islending. Han skulle hjem igjen til Island, konstaterer forsker Jon Anders Risvaag ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Risvaag er museets myntekspert og mener å vite noe om grunnen til vikingens motvilje mot kongens urene mynter. For penger har alltid vært avhengig av to ting.

– Du må ha tillit til betalingsmiddelet og et sentralt maktapparat som kan garantere for det, sier Risvaag.

En mynts verdi hadde tidlig stor sammenheng med innholdet av edelt metall i den. Utenlandske, skikkelige sølvmynter var i bruk i Norge lenge før vi selv begynte å lage dem i 995, og sølvinnholdet var gjerne over 90 prosent.

Men myntene inneholdt stadig mindre sølv under Harald Hardråde, gjerne ned mot 30 prosent. Dette var en måte å både spare og tjene penger på for kongen og hans administrasjon. Samtidig skulle sentralmakten garantere for at disse myntene var like mye verdt som før.

Kongens ord var kanskje godt nok i Norge, og pengene kunne greit brukes som betalingsmiddel her. Kongen selv gikk god for at myntene var helt i orden å bruke, tross sølvinnholdet, og maktapparatet hans sørget for at kongens ord ble fulgt. Det var nok ikke lurt å protestere for mye heller.

Men hjemme på Island nyttet det ikke for Halldórr å komme med mynter med lite edelt metall i. Der var det sølvvekta som betydde noe, ikke kongen og hans folk langt der borte på fastlandet.

Så hva betyr dette for oss i dag? Ganske mye. For tillit og makt er fremdeles grunnlaget for pengers verdi.

• Les også: Slik var gården Stavanger før den ble by

Vipps og urene mynter

Når du selger lodd for skolekorpset og aksepterer en Vipps-overføring som betaling, har du egentlig gjort den samme vurderingen som Halldórr gjorde. Men din konklusjon ble tydeligvis motsatt av Halldórrs. Du stoler på at alt er i orden. Noe det som regel også er.

Norske myndigheter har bestemt at norske kroner er lovlig betalingsmiddel i Norge. Her til lands stoler du til og med på banken som er mellomledd, og banker går bare ikke dukken i Norge lenger. Lov er støttet opp av statsmakt og garantier.

Men de fysiske pengene er i stor grad borte, erstattet av tall på kontoene våre.

– Mister vi noe om vi bare bruker Vipps?

– Nei, jeg tror egentlig ikke det. For det vi kunne miste, har vi i så fall mistet allerede. Dette er bare en videreføring av en frakobling fra fysiske betalingsmidler. Det er en naturlig utvikling, mener Risvaag.

Mynter og sedler er i stor grad på vei ut. Det finnes ikke i nærheten så mange fysiske betalingsmidler som det finnes penger i verden.

Selv har mynteksperten knapt nok kontanter på seg lenger.

– Det er nesten flaut, men jeg betaler selv småting med bankkort, medgir han.

Sånn er det for mange av oss her til lands. Men det er ikke lenge siden alt var annerledes.

• Les også: Jernalder-eliten bodde på Jæren

Symboliserer alltid noe annet

Faren til Risvaag vokste opp i Finnmark. Han var tenåring i 1930-årene og dro over fjellet med saueskinn for å betale regningen fra kjøpmannen. Eldre folk husker så klart den tida fremdeles.

Men vi finner ikke mange her til lands som gjør slikt lenger. Penger gjør at vi slipper.

– Penger og mynt er jo også en abstraksjon, sier Risvaag.

Penger har egentlig aldri hatt noen særlig egenverdi. De har alltid vært symboler på noe annet, som fisk, en drektig sau eller verdien av et arbeid.

Vi drar ikke kua og kalven med oss til markedet for å bytte til oss noen griser lenger. Isteden har vi penger.

– Noen av de tidligste myntene hadde bilder av dyrene de symboliserte verdien for, forklarer Risvaag.

De første myntene vi kjenner til dukket opp i Tyrkia, Hellas, India og Kina rundt 600–700 år før kristus. og var en videreføring av blant annet metallbarrer, skjell, knivpenger og andre betalingsmidler som også var symboler på verdien av noe håndfast.

Penger grunnlaget for byer – og omvendt

Denne abstraheringen er igjen en del av grunnlaget for avanserte sivilisasjoner. For egentlig har penger og utviklingen av byer gått hånd i hånd.

Kan du se for deg moderne millionbyer der innbyggerne sleper rundt på husdyr, pelsverk og fisk for å bytte til seg grønnsaker, vevde stoffer eller en ny mobiltelefon? Bittelitt upraktisk, kanskje?

Samtidig kan du altså se det motsatt. At fremveksten av større, mer kompliserte samfunn krevde at innbyggerne fant andre muligheter for å betale enn ved å bytte varer.

• Les også: Vikingene brukte undertøy av lin

Kontantene forsvinner ikke ennå

Tidlig brukte vi mynter, deretter også sedler. Helt til omtrent 1980 mottok mange i Norge lønn i form av kontanter i en pose. Deretter sto vi i kø foran minibanken for å ta ut kontanter vi kunne bruke i butikken, før vi endelig kunne bruke kortet i butikken og i taxien.

Utviklingen fra byttehandel til Vipps har tatt flere steg. Vi har for lengst tatt abstraksjonen ett steg lenger enn kontanter og redusert verdier til tall som vi flytter rundt på.

– Norge er ekstremt langt fremme på dette området. Selv i Sverige er det langt flere kontanter i omløp, sier Risvaag.

Men han ser likevel ikke for seg noen snarlig død for mynter og sedler. I hvert fall ikke på alle områder og i alle samfunn. De trengs fremdeles, av flere grunner.

I Tyskland bruker et stort flertall fremdeles kontanter når de skal kjøpe noe på butikken, opp mot 80 prosent. Dette er rekord i Europa, noe som antakelig delvis skyldes Tysklands spesielle historie. De har ikke bare gode erfaringer med en sterk stat.

– Tyskere flest vil ikke bli overvåket, konstaterer Risvaag.

For når du drar et bankkort, er det alltid noen som får en mulighet for å finne ut noe om deg. Litt det samme har du når du bruker en mobiltelefon.

Skepsis til betalingsformer, myndigheter og makt finnes fremdeles, akkurat som den gjorde hos Halldórr. Men vi protesterer sjelden like sterkt lenger.