Saken er produsert og finansiert av NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning - Les mer
Når ble egentlig Stavanger en by? Nye funn kan tyde på at den gikk fra gård til handelsplass tidligere enn det forskere tidligere har trodd. Kartet er fra 1742 og viser den daværende bebyggelsen i Stavanger.

Slik var gården Stavanger før den ble by

Det er mye som taler for at Stavanger var noe langt mer enn en vanlig gårdsbebyggelse i vikingtid og tidlig middelalder.

11.7 2017 04:00

Hovedoppfatningen blant forskere og arkeologer har vært at Stavanger først ble by etter at bispesetet ble etablert der på 1120-tallet. Det har de funnet ut av gjennom skriftlige kilder som for eksempel kongesagaene. 

Men nå viser arkeologiske undersøkelser i Stavanger sentrum at bebyggelsen før dette kan ha vært både mer omfattende og mer allsidig enn forskere har trodd. At den har hatt funksjoner som ligner på andre byer i Norge på denne tiden.

– Resultatene støtter opp om at det eksisterte en sentralgård på 900- og 1000-tallet, blant annet ved at det er blitt avdekket metallhandverk og muligens også bein- og hornhåndverk i større skala, sier seniorforsker Jan Brendalsmo ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Det betyr altså at gården Stavanger har vært stedet der folk byttet varer og tjenester, en såkalt kaupang eller handelsplass. Dette var før pengesystemet med mynt ble innført, som først kom på plass i middelalderen, altså etter år 1000. Før den tid ble varer og tjenester byttet og fraktet til og fra handelsplassene.

Utgravningene ble gjort av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i samarbeid med Arkeologisk museum Universitetet i Stavanger i perioden 2004–2014. Det var Stan Reed som ledet de arkeologiske undersøkelsene og Brendalsmo og avdelingsleder Knut Paasche som forsket på materialet.

Resultatene presenteres i en artikkel i siste nummer av Historisk tidsskrift.


En kam fra middelalderen ble funnet i Stavanger. Det er trolig laget av reinsdyrgevir. (Foto: NIKU)

Ikke bare skriftlige kilder

Funnene viser at kongesagaene ikke er den beste kilden til kunnskap om steder der folk byttet varer generelt i vikingtiden.

Sagaforfatterne forsøker da heller ikke å presentere et register eller en fortegnelse over økonomiske eller andre typer sentra.

Det de beskriver når det gjelder byttestedene er bare kongenes byetableringer stort sett der disse av økonomiske og politiske årsaker i årene rundt 1000 valgte å opprette sine regionale sentra for administrasjon og handel.

– At Stavanger ikke omtales i sagaene som by før tidlig på 1100-tallet, er derfor ikke et bevis for at det ikke kan ha vært en by der, eller en havn- eller kaupang som har vært mindre kjent, sier Brendalsmo.

Derfor mener forskerne at man må ta utgangspunkt i andre kilder og metoder enn de skriftlige når man skal registrere tidlige kaupanger, i Norge. 

Hadde egen kirkegård


Arkeologene graver og noterer i området ned mot Vågen i Stavanger. (Foto: NIKU)

Eldre og nyere arkeologiske funn viser at gården Stavanger hadde et eget gravfelt i vikingtid, og ei skålvekt blant disse gjenstandene antyder at beboerne selv drev handel.

Det andre viktige argumentet for å heve Stavangers status i tiden før de etablerte bispesetet, er at det med stor sannsynlighet senest i første halvdel av 1100-tallet sto ikke bare én, men to kirker i kanten av gårdstunet og gravfeltet.

– Det gir mening å anta at den ene var en fylkeskirke, og den andre var en av residenskirkene for de vestnorske biskopene og fra 1120-tallet domkirke, sier Brendalsmo.

– Det er altså ikke usannsynlig at vi med det siste tiårets utgravninger har begynt å avdekke en storgård med flere typer funksjoner i Stavanger i vikingtid og tidlig middelalder.

Nytt historisk forløp for Stavanger

De arkeologiske overvåkinger, registreringer og undersøkelser som ble gjennomført i Stavanger sentrum har produsert store mengder datamateriale.

– Gjenstander, kulturlag og konstruksjoner gir, sammen med en lang rekke radiologiske og andre dateringer, grunnlag for å skissere et nytt historisk forløp for Stavanger før 1100-tallet, sier Brendalsmo.

I artikkelen vurderer forskerne enkelte eldre arkeologiske funn og observasjoner på nytt i lys av de nye resultatene. I tillegg setter de Stavangers kirkehistorie inn i en større sammenheng.

Referanse:

Brendalsmo, Jan og Paasche, Knut; Stavanger – Før det ble en by, Historisk tidsskrift, Bind 96, s. 103-123, Universitetsforlaget. DOI: 10.18261/issn.1504-2944-2017-01-02. Sammendrag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Sentralgård

Noen gårder peker seg ut i landskapet. Dette kan være igjennom plasseringen sentralt i dalen eller langs med leia, gjennom muligheten for rike avlinger, igjennom rike gravfunn fra jernalder, i sentrale arkeologiske funn osv.

Gjennom eldre- og yngre jernalder (Vikingtid) kan vi se at enkelte gårder peker seg ut, sentrale høvdingegårder hvor tinget ligger like i nærheten og som etter hvert fostrer de første kongsemnene.

Kaupang

Kaupang er et sted der en byttet eller kjøpte varer. «Ang eller anger» betyr fjord eller bukta innerst i fjorden.

Om prosjektet

Utgravningene ble gjort av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i samarbeid med Arkeologisk museum Universitetet i Stavanger i perioden 2004–2014.

Det var Stan Reed som ledet de arkeologiske undersøkelsene og Brendalsmo og avdelingsleder Knut Paasche som forsket på materialet.

Emneord