Kvinnen som ble begravd i Oseberghaugen i 834 må ha vært både rik og mektig, for hun ble lagt i graven sammen med både en tjenestekvinne, et helt skip og en rekke praktgjenstander.

Men hvem var det som dristet seg til å bryte seg inn i haugen som var både en grav og et monument som markerte makten i området?

– Det er mange som har gravd i Oseberghaugen opp gjennom årene, men vi kjenner bare til ett innbrudd hvor gravrøverne kom helt inn til gravkammeret, forteller professor Jan Bill ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Det har hittil vært vanskelig å tidfeste innbruddet: Noen har ment at det skjedde nokså umiddelbart etter gravleggingen, mens andre teorier går ut på at innbruddet skjedde mye senere, kanskje et godt stykke opp i middelalderen. Nå kan professor Bill fastslå at innbruddet skjedde i vikingtiden.

– Innbruddet må ha skjedd etter 953, men formodentlig før 970. Dette er en helt ny opplysning, som samtidig kaster nytt lys over maktforholdene i Vestfold i vikingtiden, forteller Bill.

Guds gave til arkeologene

Den nye dateringen er basert på analyser av seks spader og fire bærebrett fra Oseberghaugen, som ble funnet etterlatt inne i innbruddsgangen.

Gjenstander lagd av treverk kan i prinsippet aldersbestemmes ved å studere årringene (se faktaboks om dendrokronologi).

Men spadene og bærebrettene i Oseberghaugen er lagd av eik som vokser svært langsomt. Årringene ligger derfor svært tett, med avstander ned mot en halv millimeter, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre med det blotte øye.

– Det tradisjonelle studiet av årringer forutsetter dessuten at man sager over gjenstanden eller tar ut en borekjerne, og i begge tilfeller blir gjenstanden delvis ødelagt. Dendrokronologi er “Guds gave til arkeologene”, men teknikken har en høy pris, kommenterer Bill.

Datering med CT-scanner

De nye dateringene er gjort ved hjelp av en CT-scanner ved Norges Geotekniske Institutt (NGI). CT-scannere er ellers mye brukt til medisinsk diagnostikk, og kan blant annet danne bilder av kroppsvev i flere plan.

Arkeologen Jan Bill og geoteknikeren Øistein Johnsen ved NGI brukte isteden scanneren til å undersøke trespadene og bærebrettene fra Oseberghaugen.

CT-scanneren gir opphav til tredimensjonale “røntgenbilder” av gjenstandene, med årringer og margstråler tydelig synlige, og det viste seg at NGIs scanner fint klarte å skille tettvokste årringer fra hverandre.

Dateringen av årringene ble deretter utført av Aoife Daily ved Dendro.dk og Universitetet i Roskilde, og viser at innbruddet sannsynligvis må ha skjedd før 970.

– Vi har til sammen 13 gjenstander som ble funnet i innbruddsgangen. Når vi har analysert alle sammen, vil vi kunne tidfeste innbruddet enda mer presist. Men denne dateringen er allerede et stort fremskritt, for dette er første gang vi har kunnet fastslå at innbruddet ikke kan ha skjedd i middelalderen.

– Vi snakker om et innbrudd som må ha skjedd i løpet av vikingtiden, men først en tid etter haugfestingen, oppsummerer Bill.

Maktskifte i vikingtidens Vestfold

Dermed har den nye dateringen bidratt til ny kunnskap om vikingtiden i Vestfold.

– Denne gravplyndringen handlet antakelig ikke bare om å hente rikdommer som fantes i haugen. Vi skal huske på at gravhauger var monumenter over tidens makthavere, og samtidig monumenter som skulle tjene til å legitimere etterkommernes fortsatte makt.

Hvis noen ville overta makten var det logisk å rasere monumentet, og vi kan sammenlikne åpningen av Oseberghaugen med det som skjedde da amerikanerne og deres støttespillere veltet statuer av Saddam Hussein i Irak.

– Denne nye dateringen er derfor med på å fortelle en viktig politisk historie om når makten skiftet i Vestfold, antyder Jan Bill.

Han tilføyer at det må ha tatt flere dager å grave seg helt inn til gravkammeret. Det betyr at innbruddet må ha skjedd i full offentlighet, enten fordi inntrengerne var i overmakt, eller fordi de opptrådte i samforstand med tidens makthavere.

Men – hvorfor ble spadene liggende igjen i innbruddsgangen? Det kan tenkes mange forskjellige grunner.

– Kanskje arbeidet med å lage spader ikke hadde særlig stor verdi. Man kan også forestille seg at nye makthavere tvang lokale vikinger til å åpne haugen, og at de undertrykte ikke ville beholde redskapene de hadde brukt til å åpne sin egen herskergrav.

– En tredje grunn kan være at gravrøverne hadde hendene fulle med å bære med seg gjenstandene de fant i haugen, og da var det ikke interessant å drasse med seg spader og redskap i tillegg, svarer Bill.

Viser når treet vokste

Dateringen av årringer forteller ikke direkte når innbruddet i Oseberghaugen skjedde, men årringene gir en pekepinn om fellingstidspunktet for det treet som innbruddsverktøyene ble laget av.

– En av spadene ble datert til etter 921, en annen spade til etter 936, og fire spader ga dateringer på 800-tallet. Det beste resultatet var at spadene gjorde det mulig å datere fire bærebrett som var scannet for noen måneder siden, og som alle gir dateringer på 900-tallet.

– Bærebrettene er alle lavet av samme tre, og ett av dem viser at det må være felt etter 953, forklarer Bill.

Antakelsen om at innbruddet har funnet sted før 970 bygger på at seks av de daterte gjenstandene har den tidligste mulige dateringen mellom 921 og 953.

– Da kan ikke den faktiske dateringen ligge så langt unna. Vikingene brukte helst ferskt treverk når de skulle lage saker av eik, fordi det ellers ble veldig hardt å arbeide med, tilføyer han.

Metodeutvikling

CT-scanningen er resultat av et utviklingsprosjekt som har fått støtte fra Nordisk Kulturfond, og som ble gjennomført i samarbeid med blant annet Roskilde Universitetssenter og Universitetet i Ås.

Jan Bill hadde tidligere forsøkt å analysere tregjenstander fra Oseberg i medisinske scannere, men det viste seg at røntgenstrålene beregnet for kroppsvev ikke egnet seg like godt til analyser av treverk.

NGI har derimot en industriell skanner med mer intense og fokuserte røntgenstråler, fordi den er beregnet på steinprøver og andre faste materialer.

– Dette prosjektet har gitt oss både ny metodeutvikling og nye kulturhistoriske funn. Det er veldig spennende at det har kommet en slik skanner i Norge, for det har ikke tidligere vært mulig å aldersbestemme arkeologiske gjenstander på denne måten i Norden.

– Vi har allerede lært at CT-scanning gir veldig gode resultater når vi analyserer vikingskipsfunn som ikke er konservert men bare tørket. Slike gjenstander består nemlig av bare luft og tre, og dette gir god kontrast i scanneren, oppsummerer Bill.

– Vi har også prøvd å analysere gjenstander som var nylig utgravd og lå i vann. Der kunne vi slett ikke se årringer, fordi kontrasten mellom vann og tre er svært liten. Vi har også prøvd med arkeologiske trebiter som var konservert med polyetylenglykol, og det gikk sånn noenlunde de første gangene vi forsøkte.

– Men vi håper at det skal lykkes å utvikle metoder som kan gjøre CT-scanning anvendelig også på slike materialer, tilføyer han.

Geologisk og geofysisk

NGIs CT-scanner ble egentlig innkjøpt med tanke på geologiske og geofysiske undersøkelser for offshoreindustrien og er den eneste i sitt slag i Norge.

Den er blant annet blitt brukt til å analysere skiferprøver, som delstudie i forbindelse med et forskningsprogram om skiferens egnethet som forseglende takbergart i et fremtidig undersjøisk CO2-deponi.

– Det er veldig artig at scanneren også kan brukes til arkeologiske undersøkelser. Vi har hatt stor glede av samarbeidet med Jan Bill, og dette prosjektet har virkelig vist spennvidden i hva en slik CT-maskin kan brukes til, sier geoteknikeren Øistein Johnsen ved NGI.