– De hadde tidlig utviklet en prestasjonsbasert selvfølelse, sier psykolog og forsker Mette Lyberg Rasmussen.

Tidligere er det gjort mange kvantitative og såkalte diagnostisk orienterte studier om selvmord. Rasmussens prosjektet er en kvalitativ studie, basert på dybdeintervjuer med mange etterlatte rundt hvert selvmord. Det har gitt forskerne ny kunnskap om hvorfor unge tilsynelatende velfungerende menn tar livet sitt. Mennene var mellom 18 og 30 år.

– De etterlatte peker ikke på psykiske lidelser som hovedgrunnen til at disse mennene tok livet sitt. Og i likhet med de fleste unge menn som tar livet sitt, hadde ingen av de ungene mennene vært i kontakt med eller søkt hjelp fra helsevesenet i forkant av selvmordet. Det betyr at forebygging av selvmord, som i dag stor grad er rettet mot psykisk helsevern, ikke treffer denne gruppen, sier forskeren.

Lyn fra klar himmel

I gjennomsnitt tar seks unge menn i Norge livet sitt hver måned. Totalt er det rundt 550 selvmord i året her til lands, et tall som har holdt seg nokså stabilt fra 1995 og fram til i dag.

– Det er mange, og flere av dem har aldri vært i kontakt med psykisk helsevern før de tar livet sitt. Spesielt selvmord utenfor psykisk helsevern oppleves ofte å komme som lyn fra klar himmel, sier Rasmussen.

Nederlag og skam

Hovedfunnet i forskningen til Rasmussen og kollegene hennes er at selvmordene til de unge mennene er knyttet til en særlig sårbarhet for å oppleve seg som avvist og mislykket når de ikke når målene sine i arbeid og utdanning.

– Den prestasjonsbasert selvfølelsen de har utviklet innebærer at de opplever selv små feiltrinn som store nederlag. Nederlaget er også forbundet med en sterk følelse av skam for ikke å leve opp til idealet av hvem de skal være og hvordan de har sett for seg at livet skal se ut, sier Rasmussen.

I studien inngikk kun unge menn som ikke hadde vært i kontakt med psykisk helsevern og som ikke tidligere hadde gjort selvmordsforsøk. Rasmussen dybdeintervjuet mor, far, søsken, kjærester og venner. Dessuten gikk hun gjennom avdødes avskjedsbrev.

Få tegn til psykisk lidelse

Mennene ble beskrevet som flinke og prestasjonsorienterte i jobb og studier. Flere ble beskrevet som perfeksjonister. Studien avdekker at mennene var sårbare når de ikke lyktes i å leve opp til idealbildet av seg selv.

Informantene la liten vekt på psykiske lidelser i sine fortellinger om hva som var sentralt for avdødes selvmord. Få hadde sett tegn på psykisk lidelse. Mange uttrykte eksplisitt at avdøde ikke hadde vært deprimert i forkant av selvmordet.

Dette står i skarp kontrast til tidligere studier som ofte har studert kliniske populasjoner og tatt utgangspunkt i psykiatriske forklaringsmodeller. Naturlig nok viser disse at nesten alle som har tatt livet sitt, har én eller flere psykiske lidelser. Funnene i Rasmussens studie utfordrer derfor den etablerte oppfatningen om at selvmord primært er symptom på psykisk lidelse og at forebygging er et hovedanliggende for psykiatrien.

– Trenger ikke flere risikofaktorstudier

– Slutningen fra tidligere forskning om at 90 prosent av alle som tar livet sitt skyldes psykiske lidelser, holder ikke mål. Tvert imot viser nye studier at tallet er langt lavere. Vi mener ikke at våre funn motbeviser at det er en sammenheng mellom psykisk lidelse og selvmord. Poenget er bare at hvis vi skal bli bedre på å forebygge, må vi først og fremst forstå hva suicidaliteten handler om, uavhengig av om det foreligger en psykisk lidelse eller ei. Forskningen vår viser at forebygging må foregå også på andre arenaer enn innen psykisk helsevern, sier Rasmussen.

Hun mener at det nå er gjennomført mange nok kvantitative risikofaktorstudier.

– Utfordringene med disse studiene er at de i stor grad finner det samme som vi allerede vet om risikofaktorer. Vi vet en masse om risikofaktorer, men spørsmålet er om vi har blitt bedre på å forebygge selvmord etter 20 år og tusenvis av risikofaktorstudier. Nå trenger vi forståelse av hvorfor mennesker tar livet sitt. Da må vi gjøre flere kvalitative studier, mener Rasmussen.

Fornøyd med media

Rasmussen og kollegene hennes har fått stor medieoppmerksomhet om forskningen sin.

Forskeren mener det er all grunn til å skryte av hvordan norske medier har formidlet forskningen om selvmord blant unge, tilsynelatende vellykkede menn.

– Jeg opplever at media forstår viktigheten av å formidle kunnskap om selvmord på en seriøs måte. Men vi er alltid usikre på hvilken effekt oppslag om selvmord kan ha på mennesker som er i faresonen. Alle forskere vil ha kontroll på forskningen sin og forsøke å gjøre alt de kan for at den blir etterrettelig framstilt. Men på dette feltet må man være ekstra observant. Det er et sensitivt område, og jeg uttaler meg bare til media hvis jeg tror det kan ha en forebyggende effekt, sier Rasmussen.

Artikkelen er oppdatert med nytt illustrasjonsbilde 05.11.18.