- Bergen er den ideelle byen å være forsker i sier professor og dr.med. ved Institutt for farmakologi, Helga Refsum. Hun nikker mot vinduet hvor det vannrette Bergensregnet pisker mot glasset. - Det er jo så mye regn her ? flott! Og med tanke på hennes egen forskerkarriere, kan vi knapt være uenige med henne i den saken.

Refsum er en av Norges tre såkalte eliteforskere som har fått støtte av Forskningsrådets toppforskningsprogram for styrking av medisinsk forskning. Bare 31 år gammel var hun professor i medisin, og dermed Norges yngste kvinnelig professor noensinne. Det var i 1994. Karrieren hennes startet lenge før det. I 1985 utviklet hun en metode for å påvise et spesielt molekyl i blodet (homocystein) som kan avgjøre risikoen for hjerte- og karsykdommer. Hun har også studert dannelsen av dette molekylet og hvordan homo- cystein er knyttet til utvikling av hjertesykdommer og B-vitaminmangel.

Men Helga Refsum er også kjent for sine lange arbeidsuker, høye mål og en nokså kritisk holdning til den norske likhetskulturen. Vi kapret et par timer av hennes ellers hektiske hverdag på Haukeland sykehus en bergensk vårdag i april.

Ikke forbilde

Refsum blir ofte presentert som et forbilde for unge kvinnelige akademikere, og får høre at hun må være forsiktig med hva hun sier om arbeidet og arbeidstiden sin. Det liker hun dårlig.

- Jeg får ofte beskjed om at jeg må gjøre forskningen mer tiltrekkende for kvinner. At det er en oppgave for meg. Jeg må aldri finne på å si hvor mye jeg faktisk arbeider. Da virker det uoppnåelig. Selv om jeg har hatt god hjelp, så har jeg også arbeidet hardt og det har tatt all min tid. Å undertrykke det og si at, “nei dette hadde jeg klart like enkelt med mann og tre barn”, er å underslå virkeligheten både i laboratoriet, og i barnefamilien

-Poenget er at kvinner må være bevisste på at hvis de velger karriere så velger de bort noe annet, og for mange kvinner er det et valg som ikke er akseptabelt, sier Refsum. Hun vil ikke ubetinget anbefale kvinner å følge hennes fotspor. Problemet med få kvinner på toppen skyldes hverken familie eller det berømmelige glasstaket, ifølge Refsum. Hun tror flere kvinner må bli bevisst på hva de vil.

- Jeg ble en gang spurt på en forelesning for 200 kvinner om når mannsbastionen på Universitetet i Bergen skulle falle. Jeg spurte dem hvor mange som hadde tenkt å ta en doktorgrad. Det var en eller to prosent. Da sa jeg at mannsbastionen på Universitetet i Bergen faller aldri - og skylden er deres. Faktum er at mange kvinner har store ambisjoner om at man skal få flere kvinner inn, ambisjoner på vegne av andre - ikke på vegne av seg selv.

Når feil blir funn

Som forsker skal man tørre å være uenig med eksisterende kunnskap, sier Refsum. Man skal også kunne se at de mest deprimerende funnene kan gi størst fremskritt. Da hun arbeidet med metoden for å måle homocystein, hadde hun et par års strev bak seg uten gode resultater. Men så, på basis av en feil, utført en sen natt, løste problemet seg. Det åpnet for at man i stedet for å gjennomføre 20-30 analyser daglig, kunne avansere til oppimot 100 blodprøver hver dag. Dette har igjen åpnet for store befolkningsstudier som har gitt viktige funn, bl.a. at en sunn livsstil kan medføre lave homocysteinnivåer og kanskje dermed bedre helse.

To viktige pasientstudier har gjort spesielt inntrykk på Refsum. Den ene er en studie, hvor man fant at homocysteinnivået hos hjertepasienter er sterkt knyttet til risiko for død. Den andre studien er et samarbeidsprosjekt med Oxford hvor man fant at homocystein og B-vitamin er knyttet til Alzheimers sykdom. Disse to studiene har fått stor oppmerksomhet både innen forskningsmiljøene og pressen.

- Homocysteinfeltet er et eksempel på at resultatene av forskningen ofte kan få en helt annen betydning enn det en i første omgang så. Det er spesielt å jobbe i et felt hvor det du gjør ikke bare angår din egen nysgjerrighet, men faktisk har betydning for personers liv og helse, sier Refsum.

- Den genuine forsker har hypoteser, men er mer opptatt av å se hva som kommer frem av resultater, enn av at hypotesen stemmer. Det øyeblikket man er altfor opptatt av å finne kun en løsning ligger det en barriere for utvikling, og man forkaster det fantastiske med forskningen - nettopp det å bli overrasket.

Negativ likhetskultur

I Norge er det fortsatt ingen kultur for forskning, mener Refsum. En del av grunnen er likhetstankegangen som har preget Norge gjennom hele etterkrigstiden.

- Likhetskulturen er et norsk særfenomen som gjelder i høyeste grad. Det er generelt liten trivsel i å se på at noen stikker seg fram, misunnelsen er sterk og man blir ofte uglesett hvis man satser utover det som er akseptable rammer.

En annen faktor som ifølge Refsum gjør seg gjeldende i likhetskulturen, er desentraliseringspolitikken.

- Vi er en nasjon med fire millioner, og den eneste måten vi kan lykkes på er å satse på nisjeområder og spisskompetanse innen begrensede områder. Vi satser på altfor mange felter, altfor mange personer, og altfor mange miljøer og institusjoner. Det er uheldig at vitenskapen på den ene siden og myndighetene på den andre siden ikke når hverandre bedre kommunikasjonsmessig. Forskningsbevilgningene bør ikke være distriktspolitikk, men politikk for fremtiden.

- Etter min mening er det uansvarlig av våre politikere å ikke satse på forskning. Forskning er vår fremtidige ytring i en meget kompleks verden ? kunnskapssamfunnet. Det er også såkornet for fremtiden. De magre forskningsårene vi har nå vil ha skadelige effekter både for det norske samfunn og norsk næringsliv i løpet av få år.

- Forskning som ikke er topp kvalitet er ikke bortkastet, men vil ofte ikke ha noen som helst verdi bortsett fra for forskeren selv, og det er for kostbart.

Eliteforskere frem

Likhetskulturen er imidlertid i forandring, og Toppforskningsprogrammet er kun ett eksempel på at også forskningen går nye veier, sier Refsum. Hun mener allikevel at offisiell norsk forskningspolitikk er rettet mot forskning med forutsigbare resultater.

-Det er så magre bevilgninger, at man ikke tør satse på det ukjente. Derfor er toppforskningen fin. Den gir muligheten til å starte prosjekter som ellers ville bli regnet som risikoprosjekt og ikke verdig støtte, men som kan gi spennende resultater med store konsekvenser. Støtten fra Toppforskningen gir meg også mer tid til å forske, sier Refsum. - Men det vil nok ta tid før man i Norge fullstendig anerkjenner toppforskere, legger hun til.

- Mange er negative og kanskje litt misunnelige på eliteforskerne. En del tar med rette opp at medisinsk forskning ikke er en enmannsbedrift, og at satsningen på individet fremfor gruppen er uheldig. Det er selvfølgelig avhengig av gruppen hvordan de oppfatter å få en toppforsker i teamet. Noen vil se med stolthet på at gruppen er verdt en toppforsker, andre vil nok føle at toppforskeren stjeler oppmerksomhet fra fellesskapet.

Refsum legger ikke skjul på hva slags gruppe hun tilhører, og avslutter med at det viktigste toppforskningsstøtten har gjort for henne er at hun endelig har midler som kan benyttes til å skape en spennende og utfordrende arbeidsplass for forskningsgruppen.

- Nøkkelen til genuin forskning ligger dessuten i å gjøre veien til målet. Mange fokuserer kun på det de skal oppnå og ikke på det de gjør her og nå. Det kunne jeg aldri gjort. Det gjelder ikke bare for forskningen, men hele livet, avslutter Helga Refsum.