Hun ble opptatt av seniorpolitikk som prodekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Nå er 62-åringen tilbake til stillingen som professor i psykologi, og selv i målgruppen for denne politikken. 

Seniorpolitikk er et nytt ord ved universitetene. Noen av dem som nå blir kalt inn til personlige samtaler om hva de vil bruke sine siste arbeidsår til, har knapt nok hatt en personalsamtale tidligere.

Haavind tror mange er skeptiske: Er det for å vise dem anerkjennelse og respekt etter mange års jobbing, eller er det snarere for å bli kvitt dem?

– Det er viktig og nødvendig at universitetene engasjerer seg i hva de eldste akademikerne holder på med, og hvordan de kan ta ut sitt fulle potensial, sier hun.

Fornyelse, ikke reproduksjon

Men det er ikke nok å se på hvordan den enkelte kan få en god arbeidssituasjon, mener Haavind. Det er først og fremst planlegging og gjennomføring av selve generasjonsoverføringen som er institusjonenes ansvar.

– Et stort antall nye folk skal rekrutteres inn i universitetsstillinger, og de skal også få realisert sine forskerambisjoner. De yngre forskerne som kommer inn, må få faglig innflytelse og ansvar.

– Formålet er å skape en tidsmessig fagprofil og gode forskermiljøer, ikke bare å bytte ut én og én forsker, sier Haavind.

Virtuelle arbeidsplasser

Kan jeg få beholde kontoret mitt? spør mange akademikere når de når pensjonsalderen. Den uformelle løsningen har vært å la dem som ber om det, få lov til det.

Haavind mener at med den forestående aldersavgangen akademia nå står overfor, vil ikke det være mulig lenger.

– Det må skapes andre og mer tidmessige løsninger. Denne gruppen trenger ikke et stort antall rom til sine gamle tidsskriftbokser.

– De trenger moderne, virtuelle arbeidsplasser med nettilgang til tidsskrifter og baser, utveksling med andre forskere og oppdaterte analyseverktøy. Universitetet kan stille med service og oppfølging på IT-utstyret.

Slike avtaler vil være til fordel for alle parter, mener Haavind.

– De enkelte institutter kan inngå avtaler med forskere som formelt ikke lenger er tilsatt. Har de sine bærbare PC-er med nettilgang i sekken og mobiltelefonen i lommen, kan de også komme til felles arbeidsstasjoner og treffe sine kolleger ansikt til ansikt.

De som fortsatt publiserer, trenger forankring i en institusjon. For institusjonene er dette en styrking av den samlede forskningsaktiviteten, også kvalitetsmessig. De eldre vil kunne inspirere de yngre – og ikke velte byrder over på dem.

Ikke særordninger

For forskere er ikke noen flere fridager i året så viktig når de nærmer seg pensjonsalderen, mener Haavind.

– Forskere er vant med å organisere sitt eget arbeid. De disponerer både tid og sted. De fleste vil ha fullt kjør fremover også.

Men noen flere vil kanskje trappe ned før fylte 70, slik vi ser tendenser til i andre yrkesgrupper. Da passer ordningen med hel eller delvis pensjonering før den endelige aldersgrensen, mener Haavind.

– Universitetene må slett ikke lage sine egne ordninger som gir de eldste fritak fra de viktige arbeidsoppgavene. Vil noen slippe undervisning, kan de enten få andre oppgaver, eller de kan redusere stillingsvolumet, slik at deres bidrag til fellesoppgavene kan bli tilsvarende redusert.