Ideen om å utvikle fjordene til matfabrikker tar utgangspunkt i at de til dels er svært dype, og at elvene innerst i fjordarmene tilfører en kontinuerlig strøm av ferskvann. Fjordene som borer seg langt inn i den norske vestkysten, ble i sin tid gravd ut av isbreer og kan være over 1000 meter dype.

Både i verdenshavene og i fjordene produseres det enorme mengder avfallsstoffer - en “gjødselproduksjon” som gjør hav og fjorder til et nærmest utømmelig reservoar av næring. Problemet er at det aller meste av denne næringen går til spille, fordi den synker ned og forsvinner til et dyp hvor den ikke produserer annet enn forråtnelsesgasser. Nedenfor lyssonen, som strekker seg ca. 50 meter ned i vannet, er både verdenshavene og de norske fjordene en bekmørk oseanisk ørken.

Bare noen svært begrensede deler av havene - langs kystene og på de grunne fiskebankene - står for nesten all produksjon av fisk og annen marin næring vi mennesker kan benytte oss av.

Enkel og billig

Det var professor Arne Foldvik ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen, som fikk ideen om å utnytte de enorme næringsmengdene som normalt bare blir til bunnslam i de dype fjordene. Hvis de to siste metrene av elvefallet legges i rør isteden for å renne rett ut i fjorden, kan elvevannet ledes et stykke ned mot fjordbunnen. Dermed oppstår det en sirkulasjon i havvannet, som bringer de store mengdene med næringsstoffer opp fra dypet og inn i lyssonen.

De samme strømningene vil bidra til å bringe nytt og næringsrikt saltvann inn i fjorden fra havet utenfor. Ferskvannsstrømmen blir rett og slett motoren i en prosess der de nytilførte næringsstoffene først blir gjødselstoffer for en oppblomstring av planteplankton i fjordene. Planteplanktonet spises deretter av dyreplankton, som igjen spises av fisk eller skjell - som til sist kan spises av mennesker.

Professor Jarle Berntsen ved Institutt for anvendt matematikk i Bergen påtok seg jobben med å formulere professor Foldviks idé som et stort regnestykke. Berntsen forstod fort at han trengte mye og tung datakraft for å beregne og kvantifisere effekten av vannstrømmen i samspill med saltvann, næringssalter og andre biologiske variabler. Dermed matet han regnestykket sitt inn i UiBs superdatamaskin av typen Cray Origin 2000, som kan utføre hele 50 milliarder beregninger per sekund. Til tross for den enorme kapasiteten, brukte Cray-maskinen et par døgn på å tygge seg gjennom regnestykket. Men til sist var svaret klart: De norske fjordene er i stand til å omdanne enorme mengder ubenyttede næringsstoffer til et veritabelt marint matfat.

Første forsøk

Forskerne i Bergen har fått grønt lys for å prøve om det hele virker i praksis, i en fjord nær byen. Forsøkene kan gi svar på om for eksempel store mengder sjøørret kan leve av all den nye næringen. En annen mulighet er at produksjonen av skjell i de lange fjordene kan bli fem til åtte ganger større enn i dag.

Professor Berntsen understreker at det ikke dreier seg om å tilføre havet kunstig næring utenfra, som ved vanlig fiskeoppdrett. Isteden er det snakk om å bruke eksisterende næringsstoffer til en genuint ny matproduksjon. På papiret ser denne produksjonen ut til å ha atskillig større potensial enn lakseoppdretten, som er Norges nest viktigste eksportprodukt etter oljen.

Superdatamaskinen i Bergen har vist at prosjektet er teoretisk mulig. Snart vet vi om det fungerer i praksis.