– Jeg synes det er vanskelig å tenke seg et arbeid jeg ikke ser samfunnsnytten i. Det er kanskje derfor jeg passer på et institutt for anvendt forskning. Vårt arbeid er alltid knyttet opp til konkrete problemer på en eller annen måte, forteller Ingun Grimstad Klepp, forskningsleder ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Klepp er etnolog. Magistergraden tok hun på hytteliv og doktorgraden på kulturminnevern og friluftsliv. I dag jobber hun med klesforskning. Hun leder en tverrfaglig avdeling, har stor produksjon, uttaler seg ofte i mediene, har skrevet bok og er sterkt dyslektisk.

– Det er mange som er flinke, men jeg er ikke det! Ikke i vanlig forstand. Jeg hadde ikke karakterer til å komme inn på gymnas. Hadde det ikke vært for forsøksgym, hadde jeg ikke fått artium. Min start på å bli forsker var litt kronglete i og med at høyere utdannelse slett ikke var noen selvfølge for meg.

Men forsker ble hun, takket være nysgjerrighet og hardt arbeid.

– Jeg er en arbeidshest. Det måtte jeg være hvis jeg i det hele tatt skulle lære noe, fordi jeg er så ord- og tallblind.

– Forskning er et arbeid som krever selvdisiplin. Du må fortsette selv om det er mye arbeid, det går langsomt og du har rotet deg inn i et blindspor som gjør at du må begynne på nytt. Og så har jeg evnen til å kombinere og til å se overraskende sammenhenger på kryss og tvers der man ikke venter å finne dem.

– Jeg må jobbe hardt for mange ting. Men jeg må ikke jobbe for de gode ideene. De kommer som perler på en snor.

Nye problemer krever tverrfaglighet

Klepp er en meget samfunnsengasjert forsker. Hun mener nye problemer krever nye løsninger.

– Tverrfaglighet er ikke bare noe Forskningsrådet er opptatt av. Det er simpelthen i skjæringspunktet mellom ulike disipliner at store deler av den faglige utviklingen finner sted.

– Det kan hende jeg ser dette tydelig fordi jeg er en tverrfaglig forsker og er leder for en tverrfaglig avdeling på et tverrfaglig forskningsinstitutt. Det er positivt å bryne seg sammen og sette sammen ulike mål, midler, metoder og tradisjoner. Åpenheten kan gi store og svært interessante overraskelser.

– Problemene vi ønsker å løse, er endret. Jeg har jobbet mye innenfor miljøforskning. Dette er et av de feltene som tidligst vendte seg i retning av tverrfaglighet. Miljøet er natur, og de problemene vi skaper, er i aller høyeste grad skapt av vår kultur. Miljøforskning er per definisjon et tverrfaglig felt og kanskje det feltet hvor forskningen også har måttet være tverrfaglig litt over tid.

Tverrfaglighet er også avgjørende i metodevalg, mener Klepp.

– Vi må slutte å tro på ordene og begynne å se mer på hva som faktisk skjer. Næringslivet, myndighetene og forvaltningen er fryktelig glad i spørreundersøkelser. Det er pressen også. «Har du noe tall på det? Har du noe fakta?» spør de. «Nei,» sier jeg, «slettes ikke. Kunne ikke ramle meg inn. Jeg kan ikke telle!» Klepp ler.

– Jeg mener ikke at kvantitative metoder ikke har noe for seg, slett ikke. Men jeg er mer opptatt av det vi faktisk gjør, enn av det vi sier eller tror at vi gjør. Dette tror jeg er et perspektiv både næringslivet og myndighetene kan ha glede av.

Samarbeid på treåringsstadiet

Selv om Klepp ser positive endringer i forsknings-Norge, er samarbeid og felles læring ingen selvfølge.

– I mange prosjekter ser jeg en del parallell-lek, som på treåringsstadiet. I mange såkalte tverrfaglige prosjekter virker det som om forskere fra ulike fagområder sitter ved siden av hverandre, men egentlig ikke snakker sammen. Dette er et problem i forskningsverdenen.

– Personlig er jeg ikke slik. Jeg har en teknisk utdannelse og en humanistisk utdannelse. Den tekniske utdannelsen min, tekstilkjemi, vev, søm, kjole og drakt, setter meg i stand til å diskutere de teknologiske sidene av de problemstillingene jeg er involvert i.

– Og jeg kan samarbeide godt med mine kolleger som har en rent teknisk utdannelse. For meg er samarbeidet selve utgangspunktet for å løse et problem. Jeg er forferdelig glad for alle de kollegene jeg har som er annerledes enn meg. Ikke minst er jeg veldig glad for alle som kan telle og skrive riktig, ler hun.

At forskningslederen har stor omsorg og er begeistret for sine ansatte, er det ingen tvil om.

– De er jo så gresselig flinke! For eksempel Mari, jeg håper hun er her i dag så du får hilst på henne.

Klepp snakker om Mari Bjerck, som tar doktorgrad i prosjektet Uni-Form, et samarbeid med Helly Hansen.

– Det er hun som gjør all jobben. Jeg bare prater, jeg.

Forbruksforskningens nye roller

Klepp trives så godt ved SIFO at hun har vært der i mer enn ti år. Men det var ingen selvfølge at det var der hun skulle havne.

Hun tok magister- og doktorgrad innenfor etnologien og valgte temaer etter hva som ga gode muligheter for samarbeid og faglig utvikling. Hun så på dette som en forskerutdannelse uavhengig av fag. For det var klær hun skulle jobbe med. Det visste hun hele tiden.

– Grunnen til at jeg ikke jobbet med klær tidligere, var at det ikke fantes noen veiledning, undervisning eller noen å spørre. Det som fantes, var innenfor bunad, og det var jeg ikke interessert i. Derfor søkte jeg meg hit til SIFO. Jeg tenkte at klær var et bra emne for forbruksforskning.

Men klærne er ikke det endelige målet med Klepps forskning. De er bare inngangen til å ta fatt på flere typer problemstillinger som angår samfunnet i dag.

− Målet med min forskning kan være løsing av miljøproblemer, bedre integrering eller reduksjon av stress. Men jeg forsker på klær, og det er klær jeg kan mye om. Derfor kan jeg bruke dem som inngang til så mye.

Klepp har møtt motstand mot forskningen sin. Både fra feministiske forskere som mener klær bare er tant og fjas, fra folk som mener hun burde bruke tiden sin på viktigere temaer og fra journalister som behandler klesforskning på en mindre seriøs måte enn for eksempel økonomisk forskning. Men også her aner hun en positiv utvikling.

– Forbruksforskning er blitt anerkjent som et viktig felt i andre forskningskretser. Næringslivet ser på kunnskap om forbruk som vesentlig for en mer brukerdrevet produktutvikling.

– I tillegg ser jeg en politisk endring. Styring gjennom forbud og påbud er blitt politisk problematisk. Derfor blir styring gjennom påvirkning viktigere. Og hva skal vi påvirke? Jo, folks forbruk. I takt med denne utviklingen blir forbruksforskningen også tatt mer alvorlig.

Samarbeid med kommersielle aktører legger ingen demper på Klepps forskning – så lenge resultatene betyr noe for noen. SIFO har blant annet hatt et lengre samarbeid med klesprodusenten Ulvang.

– At sokkene ikke nupper og at trøyene ikke krymper, betyr noe for veldig mange mennesker. Jeg synes ikke temaet er teit bare fordi vi hjelper norsk industri.

– Vi jobber også veldig mye på laben for Forsvaret. At norske vernepliktige ikke fryser når de står på grensen og passer på, syns jeg jo er interessant. Jeg blir så glad når jeg tenker at «Å, nå skal de få disse fine ullunderbuksene her, så blir de gode og varme på stumpene sine». Det er kanskje en liten ting i verden, men jeg er ikke uinteressert av den grunn.

Tidsklemma

Klepp mener hun har dårlig tid. Det blir vanskeligere og vanskeligere å prioritere mellom alt hun ønsker å gjøre. En forskerlederstilling går på bekostning av mye annet. Den engasjerte forbruksforskeren forteller at det er vanskelig å balansere mellom privatliv og jobb.

 – Jeg blir stadig mer glad i å trene. Jeg tror det er viktig for å kunne håndtere en så stor arbeidsmengde som jeg gjør. Jeg er glad i naturen, driver med friluftsliv, og jeg lager klær. Hele tiden. En jevn strøm av klær, mest til meg selv.

– Jeg skulle gjerne laget mer til gutten min. Det er liksom det hyggeligste av alt. Men han er veldig restriktiv, så det får jeg dessverre ikke lov til så ofte, ler hun.

– Verdens søteste gutt. Han er 14 år, forteller Klepp før hun igjen snakker jobb.

– Det er mange prosjekter jeg ikke får tid til å utvikle, men som jeg ser klart for meg. Jeg ville forsket på at kvinner på mannsdominerte arbeidsplasser har gode klær og føler seg verdsatt, at vi tar vare på ullen som blir produsert i Norge, og finner gode erstatninger for bomull, som jo er en miljøkatastrofe.

– Jeg mener ikke at mitt bidrag er kjempestort og utrolig viktig, men jeg gidder ikke jobbe med prosjekter der jeg ikke kan bidra lite grann i positiv retning. Jeg driver ikke med glassperlespill.

Klepp har stor produksjon, både vitenskapelig og populært. Blant annet har hun publisert fire eller fem artikler («Jeg er så dårlig til å telle!») på russisk.

– Jeg skriver mye, og i år kommer jeg med enda mer. Det er kanskje fordi jeg er så ordblind, men jeg har skikkelig barnslig glede og stolthet hver gang jeg ser en ny artikkel på trykk. Særlig når den er på russisk. Da er jeg er akkurat som et barn på bursdagen sin.

Bak begrepene

Samarbeid mellom forskere, næringsliv og forvaltning kan by på utfordringer. Klepp er blant annet opptatt av begrepene som brukes.

– Begreper som innovasjon, design og mote blir jeg helt svimmel av. Hva betyr de? Jeg sendte en gang en utlysning til en kollega og spurte om dette var noe for oss. Han svarte at han hadde et filter på maskinen som silte ut alle utlysninger og seminarer som inneholdt ordet innovasjon.

– Jeg synes den var ganske god! Slik reagerer forskerverdenen på denne massive flommen av de ordene som akkurat nå er riktig innenfor næringslivsverdenen.

Klepp ler lenge. Men så må hun bite latteren i seg. Sammen med Helly Hansen har hun nemlig søkt om midler fra et av Forskningsrådets programmer som er fullest av disse ordene, nemlig Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA).

– Opplevelsen av den søknaden var veldig, veldig spennende. Samarbeidet om å skrive søknaden, mellom meg som forsker og de jeg jobbet sammen med fra Helly Hansen, var veldig godt. De ba meg stille spørsmålene som ikke er stilt – ikke de spørsmålene som ville gi svarene de ønsket å få.

– Det var en opplevelse av aksept for at forskning ikke bare handler om svar, men om å stille de nye og viktige spørsmålene. Jeg var overrasket og glad over at akkurat dét var så viktig i den søknadsprosessen.

– En del oppdrag fra myndigheter og utlysningstekster fra Forskningsrådet kan være forutsigbare, men dette kjentes annerledes. Taket løftet seg litt, og det var veldig moro!

Prosjektet hun snakker om, er det tidligere nevnte Uni-Form. Helly Hansen hadde et behov for mer kunnskap om arbeidsklær for kvinner i manndominerte yrker og tok kontakt med Ingun Klepp etter å ha hørt henne holde et foredrag om klær og miljø.

Etter en lang dag med forelesninger, over en øl i baren, ble Klepp utfordret: Hva ville du gjort for å finne ut mer om klær til kvinner i mannsdominerte yrker?, lød spørsmålet.

– Akkurat da kom det godt med at jeg er ganske kvikk på nye ideer. Men dette handler ikke bare om at det var en god klaff med mennesker, og at Helly Hansen hadde ressurser til å løfte blikket utover en isolert problemstilling.

– Jeg tror at det mest spennende innenfor faglig utvikling ikke nødvendigvis skjer innenfor det enkelte faget, i grunnforskningen eller det fagspesifikke, men der hvor vi får til å bryte grenser mellom forskjellige fag og tradisjoner.

– Det handler om å være i kontakt med hverandre og se hverandre. Se at vi er forskjellige, men også at det andre driver med, er spennende. Vi blir kjent, vi ser hvordan andre jobber, hvordan de tenker, og hvem de er. Det handler om å møte hverandre, se hverandre, dele en latter eller kanskje en øl. Det handler om tillit.

Lenker: Forskningsrådets program Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og Bladet Forskning