De siste årene er kravene til dokumentasjon på mat økt kraftig. Både forbrukere og bedrifter er interesserte i mer informasjon om opprinnelse, produksjonsprosesser og andre egenskaper på matvarene.

– Motivasjon for å innføre sporbarhet i bedrifter er sterkt knyttet til kostnader og nytten ved bruk av sporbarhet.

– Dersom bedrifter ikke ser nytten, vil de heller ikke gjøre nødvendige investeringer og endringer for å innføre sporbarhet, sier forsker Kine Mari Karlsen i Nofima, som nylig avla doktorgrad om emnet.

Lovfestet

Matvareskandalene på 1990-tallet resulterte i at sporbarhet ble inkludert i matloven. Denne loven krever at bedriftene dokumenterer hvem som er bedriftenes leverandører og hvem som er deres kunder.

Sporbarhetssystemer kan brukes for å dokumentere ulike egenskaper og prosesser ved produksjon av mat, for eksempel kvalitet og optimalisering av produksjon.

Dersom norske sjømatbedrifter kun ønsker å oppfylle lovkravet i matloven, trenger de ikke å gjøre noe, fordi de oppfyller dette lovkravet i dag. Men dersom informasjonen skal brukes til å optimalisere produksjonen internt i bedriften, bør man spore mer av prosessene.

Behovet for sporing

Motivasjon for å innføre sporbarhet i bedrifter er sterkt knyttet til kostnader og nytten. Et scenario kan være som følger:

Et fiskemottak selger fisken sin til en grossist, som igjen selger den videre til et supermarked.

Supermarkedet er svært ivrig på å kunne tilby kundene sine mer detaljert informasjon om fisken for eksempel opprinnelse, og ber grossisten om å ordne dette.

Grossisten må da overbevise fiskemottaket om at de trenger å sende mer informasjon om fisken sin, hvorpå fiskemottaket spør seg selv: Hva får vi igjen for å gjøre dette?

– Nøkkelen er å lage et sporbarhetssystem med ønsket informasjonsmengde basert på brukerens behov, og til en akseptabel pris, sier Karlsen.

– Ikke komplisert

– Å innføre sporbarhet trenger ikke å være komplisert. Det kommer an på hvilken informasjon du har bruk for, og om systemet skal inneholde mye eller lite informasjon, sier Karlsen.

Hvor mye informasjon som skal spores avhenger av hva informasjonen skal brukes til.

– Ikke alle bedrifter trenger å spore hver minste detalj av prosessen, men kan klare seg med det loven krever. Andre steder er det fornuftig å spore mye av det som skjer, for eksempel for å kunne effektivisere driften og få bedre kontroll over produksjonen.

Bakgrunn:

I doktorgradsavhandlingen sin har Kine Mari Karlsen studert hvordan ulike nivåer av sporbarhet påvirker innføring av sporbarhet i sjømatbedrifter. Dette er ikke blitt dokumentert i tidligere studier.

Studiet ble gjennomført ved å kartlegge informasjonstapet i tre ulike verdikjeder for sjømat (klippfisk, fersk fisk og oppdrettslaks), samt å studere kritiske kriterier ved innføring av sporbarhet for fersk fisk.

I tillegg ble ulike sporbarhetsnivåer i en verdikjede for oppdrettslaks studert. Studiet viser at sporbarhetsnivået har en viktig rolle ved innføring av sporbarhet i sjømatbedrifter.

Karlsen disputerte 26. august 2011 med avhandlingen “Granularity and its importance for traceability in seafood supply chains”.

Arbeidet er basert på resultater fra prosjekter finansiert av Innovasjon Norge og Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF).