– Bedre samarbeid på tvers av administrative grenser må til for at vi i Norge skal kunne forvalte hjortestammen på en bedre måte, sier forsker Erling Meisingset ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

Antall hjortevilt i Norge øker. Enkelte steder kan dette føre til skader på skog og avlinger i jordbruket. Samtidig utgjør bestandene i dag en viktig kilde til inntekt for grunneiere gjennom salg av kjøtt og jakt.

Hvert år blir flere tusen hjort, elg og rådyr påkjørt. Dyra følger nemlig trekkrutene etter beite, selv om de må krysse veier. Resultatene fra forskningen viser at hjortens atferd påvirkes lite av veier. Hjorten krysser veier daglig, og veiene er til lite hinder.

Vinter og fart

Risikoen for påkjørsler øker med fartsgrensen og om vinteren. Særlig er det høy risiko der beitearealer på innmark ligger langs veiene og dyra må krysse veien for å oppsøke disse.

– Rydding langs veiskuldra har vist seg å redusere antallet påkjørsler. Om vinteren har en enkelte steder halvert antall påkjørsler med å rydde skog langs veien, sier Meisingset.

Han disputerer denne uka for doktorgraden med avhandlingen Hjortens arealbruk og dets implikasjoner for forvaltningen.

Store skader

I tillegg til materielle skader fører påkjørsler hvert år til skade på personer og dyr. I 2013 og 2014 ble til sammen 3618 rådyr og 689 hjort påkjørt i trafikken, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. 

– Å få ned dette tallet vil spare samfunnet for mye, sier Meisingset.

Løsningene ligger både lokalt og sentralt, mener han.

– Min forskning viser at tiltak som skogrydding og lavere fartsgrenser vil redusere antall viltulykker på utsatte strekninger.

Forvaltning må tilpasse seg hjorten

– Det er et misforhold mellom hjortens arealbruk og størrelsen på forvaltningsenhetene. Det gir flere utfordringer til forvaltningen, sier Meisingset.

– Gjennom GPS-merket hjort har vi fått mye kunnskap om hvor den flytter seg og hvordan den bruker arealene. Vi har sett på hvor stor andel av hjortene har sesongtrekk mellom vinter- og sommerområder, når de trekker og hvordan de bruker landskapet gjennom året.

Forskerne har også sett på hvilke miljøfaktorer som er avgjørende for dyrenes trekk- og arealbruk.

– Denne kunnskapen bør legge grunnlaget for forvaltninga av stammene, mener Meisingset.

Mystiske «hopp»

Forskningen til Meisingset viser at andelen hjort som trekker til separate sommerområder, er avhengig av topografi og bestandens tetthet. 

– De dyra som trekker får en lengre periode med tilgang på ferske planter enn de som blir «hjemme». Vårtrekket går raskt fra en plass til en annen.

Ved hjelp av satellitter ser forskerne at dyra faktisk er på plass før plantene spirer. Vårtrekket kan derfor karakteriseres som et raskt hopp fra dyras vinterområde til sommerområdet. Hva som setter i gang dette «hoppet» er foreløpig et mysterium.

Jaktkvotene viktig for regulering

Misforholdet mellom hjortens arealbruk og størrelsen på forvaltningsenhetene gir flere utfordringer til forvaltningen. Forskningen til Meisingset viser at kunnskap om individenes forflytninger er viktig for å avgrense bestander.

– Ved tildeling av kvoter bør kunnskap om dyras trekk og arealbruk tas i betraktning for å redusere konsekvensene av tette bestander og for å kunne ha et riktig jaktuttak av bestandene.

– Samarbeid på tvers av administrative grenser vil i framtida være avgjørende for hvordan vi lykkes med en bærekraftig forvaltning av hjortedyra, mener Meisingset.

Det viser seg også at risikoen for at et dyr skal bli skutt på innmark endres gjennom jaktsesongen, men at jaktkvotene er viktigere for avskytningen enn jegernes preferanser og atferd.

Referanse:

Erling L. Meisingset: Hjortens arealbruk og dets implikasjoner for forvaltningen, doktorgradsavhandling, Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, 2015. Meisingset, som er forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), disputerer 25. august.