Gjerdet rundt Sanctuary Mountain Maungatautari er 47 kilometer langt og omkranser et skogområde på 3400 hektar. (Foto: Morten Günther)
Gjerdet rundt Sanctuary Mountain Maungatautari er 47 kilometer langt og omkranser et skogområde på 3400 hektar. (Foto: Morten Günther)

En økologisk øy i jordbrukslandskapet

Mange av New Zealands opprinnelige fuglearter er truet av utryddelse og finnes i dag kun på små øyer og i avsidesliggende fjellområder. Kampen mot innførte skadedyr er krevende, men mange ildsjeler gjør en enorm innsats for å tilbakeføre biologisk mangfold til fastlandet.

Published

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text

Vi befinner oss midt i Waikato på North Island – en av de viktigste regionene for melkeproduksjon på New Zealand. Det er oktober, og vi er omgitt av bølgende, lysegrønt beiteland så langt øyet kan se.

Om lag fem mil sørøst for regionhovedstaden Hamilton ligger Maungatautari – en skogkledt oase i det menneskeskapte kulturlandskapet. Toppen på den gamle vulkanen strekker seg nesten 800 meter over havet. Men det er ikke toppen av fjellet som tiltrekker seg mest oppmerksomhet.

Langs foten av vulkanen strekker det seg nemlig et to meter høyt og nesten fem mil langt sikkerhetsgjerde – et skarpt og tydelig skille mellom den opprinnelige skogen og det omkringliggende jordbrukslandskapet.

Drømmen om et reservat uten skadedyr

– Sanctuary Mountain Maungatautari er et av de største inngjerdede naturreservatene i verden, forteller daglig leder John Simmons. Gjerdet er 47 kilometer langt og omkranser et skogområde på 3400 hektar.

Daglig leder John Simmons demonstrerer sikkerhetsgjerdet ved Sanctuary Mountain Maungatautari. (Foto: Morten Günther)
Daglig leder John Simmons demonstrerer sikkerhetsgjerdet ved Sanctuary Mountain Maungatautari. (Foto: Morten Günther)

Innenfor reservatet finnes et nesten intakt økosystem med bærekraftige bestander av mange av landets mest truede arter – fugler, flaggermus, frosker, reptiler og insekter. I dag er naturen her så nær den opprinnelige naturen på New Zealand det er mulig å komme, men slik var det ikke for noen tiår siden.

Vulkanen Maungatautari har alltid vært viktig for urbefolkningen i området. Allerede i 1912 ble det opprettet et reservat som reddet skogen fra hogst. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å bevare områdets flora og fauna. Utover på 1900-tallet økte antall skadedyr. De opprinnelige fugleartene forsvant og fuglesangen stilnet.

Ideen til det nye reservatet kom fra David Wallace, en av gårdbrukerne i området. Han ønsket å gjerde inn en del av den gjenværende regnskogen for deretter å fjerne alle rovdyr og andre skadedyr på innsiden av gjerdet. Han ville gjøre området til en økologisk øy der de opprinnelige artene kunne gjeninnføres.

Krevende gjerdekonstruksjon

Etter noen småskalaforsøk tidlig på 2000-tallet sto det gedigne sikkerhetsgjerdet ferdig i 2006.

– Dette har vært et kostbart og svært ambisiøst prosjekt som det har tatt lang tid å realisere, forteller Simmons. Vi har brukt mye ressurser på å utvikle et skadedyrsikkert gjerde. I tillegg har vi etablert besøkssenter, inngangsporter, turstier, observasjonstårn og undervisningsopplegg.

Besøkende til den sørlige delen av Maungatautari må passere gjennom denne porten. (Foto: Morten Günther)
Besøkende til den sørlige delen av Maungatautari må passere gjennom denne porten. (Foto: Morten Günther)

Det nesten fem mil lange gjerdet er bygget i rustfritt stål, med stolper av behandlet furu. Under byggingen gikk det med 850 000 stifter, 50 000 lekter, 8500 stolper, 240 kilometer høyfast wire, 50 000 nagler, 280 000 skruer og nesten 100 000 kvadratmeter med rustfri netting.

Gjerdet er konstruert slik at uønskede skadedyr verken kan grave seg under eller klatre over. Om vinteren hender det at rotter og pungrever krøller seg sammen under kanten på toppen av gjerdet, men de kommer seg altså ikke over.

Kampen mot skadedyrene

Etter hvert som stadig nye områder ble gjerdet inn, startet det krevende arbeidet med å utrydde skadedyr. Store mengder rottegift ble sluppet fra luften i flere omganger. Dette var effektivt, men ikke tilstrekkelig. Innsatsen måtte derfor suppleres med omfattende innsats på bakken. Blant annet ble det utplassert mer enn 20 000 feller og åtestasjoner med gift.

Innen to år klarte man å utrydde de aller fleste skadedyrene på innsiden av gjerdet: rotter, pungrever, piggsvin, geiter, harer, kaniner, villsvin og mårdyr. Nå er det bare noen få mus igjen i deler av reservatet.

Viktig å holde gjerdet i god stand

For å holde skadedyrene unna må gjerdet hele tiden være i tipp topp stand. Mange steder vokser det høye trær tett inn til, noe som kan være en trussel i dårlig vær med kraftig vind.

– I fjor måtte vi erstatte om lag ti gjerdeseksjoner på grunn av veltede trær, forteller Simmons.

– Hvis det faller et tre, er det viktig med rask reaksjon. Undersøkelser viser at vi har om lag 90 minutter på oss før skadedyr, som for eksempel rotter og pungrever, oppdager at gjerdet er ødelagt og finner en vei inn. I løpet av halvannen time må derfor treet fjernes og et midlertidig gjerde settes opp. Dette gjelder uavhengig av om skaden skjer midt på dagen eller midt på natten.

En av de frivillige guidene på jakt etter en radiomerket nordbrunkivi i Sanctuary Mountain Maungatautari. (Foto: Morten Günther)
En av de frivillige guidene på jakt etter en radiomerket nordbrunkivi i Sanctuary Mountain Maungatautari. (Foto: Morten Günther)

Gjerdet har en elektronisk sensor på toppen. Denne sender en automatisk tekstmelding med beskjed om hvilken gjerdesektor som er skadet. Ved hjelp av mobilteknologi kan man automatisk lokalisere skadestedet med en nøyaktighet på cirka 100 meter.

– Vi er optimistiske og håper at gjerdet skal vare i inntil 50 år. Etter hvert som tiden går, vil imidlertid vedlikehold bli en utfordring. Bit for bit må det eksisterende gjerdet erstattes.

Truede arter tilbakeført

Så snart skadedyrene var borte kunne man starte det spennende arbeidet med å tilbakeføre truede arter. Gleden var stor de de fire første nordbrunkiviene ankom den nordlige delen av Maungatautari i 2005. Da hadde arten vært borte fra området i mer enn 100 år.

En rekke truede fuglearter har de siste årene blitt tilbakeført til Maungatautari: nordlig stripeflueskvett, nordlig sadelflikfugl, stitsjhonningeter, hvithodemohua, nordbrunkiwi, gulkroneparakitt, takahe, nordlig kaka og gråflikfugl. Noen av artene har klart seg så bra at det har vært mulig å omplassere avkom til andre deler av New Zealand.

Stitsjhonningeter (<em>Notiomystis cincta</em>). (Foto: Morten Günther)
Stitsjhonningeter (Notiomystis cincta). (Foto: Morten Günther)

I dag er Maungatautari et av de viktigste naturreservatene for truede fuglearter, insekter og flaggermus i hele New Zealand. Her finnes også den sjeldne broøglen som er sterkt truet og ikke finnes utenfor New Zealand.

Endringene i økosystemet overvåkes

Forskere fra forskningsinstituttet Landcare Research følger nøye med på hvilke endringer som skjer i økosystemet. En rekke overvåkingsprosjekter er igangsatt, og man har god oversikt over hvilke arter som har blitt vanligere, og hvilke arter som har gått tilbake, etter at skadedyrene forsvant.

Ifølge forskerne forventes overskuddet av ungfugler fra Maungatautari å øke i årene som kommer. Det betyr at reservatet også kan bidra til at enkelte arter etablerer seg på nytt i områder der de har vært fraværende lenge.

Arter som maoridue og tuihonningeter har allerede begynt å spre seg til nærområdene utenfor reservatet. I områdene som ligger nærmere enn ti kilometer fra Maungatautari er for eksempel tuihonningeteren langt vanligere i dag enn den var for ti år siden.

Tuihonningeter (<em>Prosthemadera novaeseelandiae</em>). (Foto: Morten Günther)
Tuihonningeter (Prosthemadera novaeseelandiae). (Foto: Morten Günther)

Omfattende samarbeid med mange frivillige

– Reservatet drives av en lokal stiftelse med deltagelse fra grunneiere, urbefolkningsgrupper og lokalsamfunn. I dag har vi 12 fulltidsansatte, forteller Simmons.

– I tillegg har vi etablert et samarbeid med mer enn 400 frivillige som bidrar aktivt med alt fra luking og vedlikehold av turstier, til guiding og overvåking av de ulike artene i reservatet.

– Deler av reservatet ligger på privat grunn. I begynnelsen var det vanskelig å få alle med på et så omfattende prosjekt, men etter hvert fikk vi full støtte fra både grunneiere og andre i lokalsamfunnet.

Prosjektet er i stor grad finansiert av lokalsamfunnet, men vi har også mottatt støtte fra nasjonale, regionale og lokale myndigheter. Inngjerdingen av området kostet alene cirka 14 millioner NZD (nærmere 80 millioner kroner).

Miljøengasjerte naboer

Bill og Sue Garland er to av naboene til Maungatautari. Her driver de Rahiri Farm – en eiendom på 430 hektar.

– Målet er å drive så bærekraftig som mulig, forteller Bill Garland. Samtidig er vi selvsagt opptatt av både inntjening og dyrehelse.

Hvert år produserer Garland om lag 3000 lam og 400 kjøttfe på gården sin. Kjøttet eksporteres i stor grad til det amerikanske markedet. Hele 90 prosent av lammekjøttet går til supermarkedkjeden Wholefoods. Dette forutsetter imidlertid at dyrene kun har fått gras og at kjøttet er fritt for antibiotika, hormoner og GMO. Fra sauene får Garland 1500 kilo ull som selges til en lokal teppeprodusent.

– Det forplikter å være nabo til Maungatautari, forteller Garland. Om lag åtte kilometer av grensegjerdet ligger på hans eiendom, og 25 hektar av Rahiri-eiendommen inngår i reservatet. Dermed er han også en del av beredskapen som setter grensegjerdet raskt i stand dersom alarmen skulle gå.

Garlands miljøengasjement strekker seg videre enn Maungatautari. Hvert år setter paret av penger til ulike miljøprosjekter på egen eiendom. I mange år har de for eksempel tatt vare på små lommer av naturlig skog.

– Jeg la imidlertid merke til at skogen ble påvirket av beitedyrene, forteller Garland.

Sue og Bill Garland på Rahiri Farm. (Foto: Morten Günther)
Sue og Bill Garland på Rahiri Farm. (Foto: Morten Günther)

Mange av de gamle trærne døde på grunn av tråkk, og det var ingen nye frøplanter til å erstatte dem. Løsningen ble derfor å gjerde inn de små områdene, fjerne ugras og plante ut nye frøplanter. Etter hvert som ugraset forsvant, kom den opprinnelige vegetasjonen raskere tilbake. Dermed var det ikke lenger behov for nye utplantinger.

– Disse små skogfragmentene fyller flere funksjoner, forteller Garland. De er selvsagt viktige leveområder for en rekke planter og dyr, men de bidrar også til redusert erosjon og dermed mindre forurensning av bekker og dammer på eiendommen.

Totalt har 40 hektar med våtmark og opprinnelig bush fått varig vern på Rahiri Farm.

Besøkende fra hele verden

Maungatautari er ikke bare en viktig brikke for å ta vare på New Zealands opprinnelige flora og fauna. Reservatet er også en attraksjon for turister og andre besøkende. Et 16 meter høyt utkikkstårn er strategisk plassert i den sørlige delen av reservatet.

Her finnes også et nettverk av turstier for korte eller litt lengre turer. Den lengste gjør det mulig å krysse vulkanen fra sør til nord. Om natten kan man være med på guidede turer, blant annet for å lytte etter nordbrunkivi.

Allerede kommer mange newzealendere og besøkende fra hele verden for å se og oppleve hvordan New Zealand så ut for noen hundre år siden. Reservatet har i dag 30 000 besøkende i året. Om lag 30 prosent av disse er utlendinger.

– Vi ønsker imidlertid å utvikle reservatet videre til en førsteklasses turistattraksjon, forteller daglig leder John Simmons.

Kilder:

Butler, Lindsay og Hunt: Paradise Saved. The remarkable story of New Zealand’s wildlife sanctuaries and how they are stemming the tide of extinction. Random House New Zealand, 2014.

Innes og Fitzgerald: Movements of tui in the Waikato. Kararehe Kino 23: 12-13. Landcare Research, 2014.

Smuts-Kennedy og Parker: Reconstructing avian biodiversity on Maungatautari. Notornis, Vol. 60: 93-106. The Ornithological Society of New Zealand, 2013.

Lenker:

Sanctuary Mountain Maungatautari

Maungatautari Ecological Island Trust