Serengeti nasjonalpark i Tanzania er kanskje den mest ikoniske nasjonalparken i verden.

Her vandrer løver, leoparder, elefanter, flodhester og giraffer fritt, mens enorme flokker med mer enn to millioner gnuer, sebraer og thomsongaseller krysser landskapet i en av planetens største dyrevandringer.

Parken er gunstig plassert for vandrende gnuer, men ikke like ideell for regionens innbyggere. De ser på den uutviklede parken som en hindring for handel og reising.

Tanzanias regjering har nå tenkt å gjøre noe med dette ved å bygge 50 kilometer grusvei på tvers av den nordre delen av parken.

Det vil opprette forbindelse mellom kysten av Victoriasjøen og landene mot vest, som Uganda, Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo.

Slutt på vandringene?

Veiplanene har skapt sterke internasjonale reaksjoner. Mange frykter at veien, som vil krysse gnuenes vandringsrute til Masai Mara ved den kenyanske grensen, vil bety slutten på de årlige vandringene, og forandre parken for all framtid.

I september 2010 publiserte en gruppe på 27 forskere en artikkel i tidsskriftet Nature, med innsigelser mot planene.

– Den planlagte veien kan føre til at verdens største gjenværende vandringssystem kollapser, skrev forskerne, anført av Andrew Dobson fra Princeton University.

– Bygget på følelser

Eivin Røskaft er biolog ved NTNU, og har de siste 20 årene hatt samarbeidsprosjekter med tanzanianske forskere i parken.

Han mener at gruppens reaksjon er “bygget på følelser” og utelater det faktum at tanzanianerne bør få lov til å bestemme over sin egen framtid.

• Les også: – Tenk bruk og naturvern

Svaret fra ham og hans tanzanianske kolleger blir publisert senere i år i tidsskriftet Conservation Biology.

– Det beste, for Serengeti, ville selvfølgelig være å gå 2000 år tilbake i tid, men det er umulig, sier Røskaft.

– Tanzania fortjener å utvikle seg. Vi må se på helheten i økosystemet, og det er behov for nye veier.

Kan oppdage problemer tidlig

Røskaft er koordinator for et samarbeid mellom Tanzania Wildlife Research Institute og NTNU, som studerer regionen hvor veien vil bli bygget. Studiene gir et bilde av området før veibyggingen, og vil fortsette etter at veien er bygget.

– Dette gir forskere muligheten til å oppdage mulige problemer før de kommer ut av kontroll, sier Røskaft.

Han mener at veibyggingen åpenbart vil ha innvirkninger, men at det er viktig å se veien i et større perspektiv. På sett og vis leder diskusjonen om veien oppmerksomheten til forskere og makthavere vekk fra mer alvorlige trusler, sier han.

Tanzanias fattigste

Etter forskerens mening er veibygging en mindre alvorlig trussel enn andre problemer som klimaendringer, fattigdom, høy befolkningstetthet og avskoging, spesielt i den nordre delen av parken i Kenya.

Folkegruppene som holder til rundt den nordre delen av parken, er blant Tanzanias fattigste, med en gjennomsnittlig årsinntekt på bare litt over 100 dollar per innbygger.

Familiene er store, med gjennomsnittlig elleve personer per husholdning i ett område i nærheten av parken. Dette fører til at mange tyr til ulovlig jakt.

– Som forsker er jeg bekymret over alle truslene, sier Røskaft.

– Men det kommer an på hvordan man forvalter systemet ut fra et helhetsbilde. Det er mye som kan gjøres, for eksempel å gi innbyggerne alternative inntektskilder som birøkt, håndverksproduksjon og samfunnsbasert økoturisme.

Kan lette på annet trykk

Ifølge Røskaft er også det eksisterende veisystemet et problem. Veiene krysser gnuenes kalvingsområder, og trafikken i parken er tredoblet i løpet av de siste årene.

Bare i 2011 var 120 000 kjøretøyer innom parken, og minst 85 prosent av disse var turistkjøretøyer.

Derfor mener Røskaft at den nye veien kan lette noe av trykket på veiene som krysser kalvingsområdene.

– Veien i nord blir bygget, det er det ingen tvil om, sier han. – Det vi kan gjøre, er å gi dem råd slik at de bygger den på en måte som volder minst mulig skade på miljøet.