– 57 prosent mener at bestandsmålet for bjørn på 15 årlige ynglinger er akseptabelt, sier forsker Olve Krange ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

45 prosent svarte ”akseptabelt” om bestandsmålet for ulv, som er tre årlige ynglinger. For ulv og bjørn er det også flere som vil øke bestandsmålet, enn som vil redusere det.

Nå foreligger den andre rapporten fra en stor spørreundersøkelse om nordmenns meninger om rovdyr og rovdyrforvaltning. Undersøkelsen som ble besvart av 4000 respondenter, ble gjennomført høsten 2010 av Norsk institutt for naturforskning i samarbeid med TNS Gallup.

Dataene inneholder informasjon om folks meninger om alle de fire store rovdyrartene, men rapporten konsentreres om de to mest kontroversielle – bjørn og ulv.

– Respondentene ble bedt om å svare på hva de syns om bestandsmålene for bjørn, ulv, gaupe og jerv, sier Krange.

Vurderingene skulle foretas med svaralternativene ”bør reduseres mye”, ”bør reduseres”, ”akseptabelt”, ”bør økes” og ”bør økes mye”.

Bygdefolk vil også ha rovdyr

Det vakte reaksjoner da den første rapporten fra undersøkelsen ble lagt fram før jul. Denne viste at også mange som bor i spredtbygde strøk i rovdyrområdene har et ganske positivt eller pragmatisk syn på rovdyr.

I byene er det likevel klart større andeler som har et positivt syn.

– Vi ser et lignende mønster når det gjelder vurderingene av bestandsmålene, sier NINA-forskeren.

Halvparten av de som oppgir å ha bjørn i nærheten av eget bosted sier at dagens bestandsmål for bjørn er akseptabelt. Blant de som ikke mener de har bjørn i nærheten mener 60 prosent det samme.

Om man bor i spredtbygde strøk eller i urbane områder, har en effekt både om man har store rovdyr i nærheten eller ikke. Folk i urbane områder er mer tilbøyelige til å mene at bestandsmålene bør opp, men over alt er det vanligst å svare at bestandsmålene er akseptable.

Hvem stoler på hvem?

Hvordan man vurderer bestandsmålene, har sammenheng med hva man mener om naturvern, hvilke holdninger men har til jakt og hvem man stoler mest på som informasjonskilde i rovdyrspørsmål:

Dersom man stoler mest på miljøeksperter, vil verne mer norsk natur og er skeptisk til jakt, har man også en tilbøyelighet til å mene at bestandsmålet for bjørn bør økes.

Stoler man mest på lokale, uformelle informasjonskilder, vil redusere mengden vernet natur og er positiv til jakt, er sannsynligheten større for at man vil redusere bestandsmålet for bjørn.

– Vi kan si at meningene om bestandsmålene har feste i det vi kan kalle ”holdningspakker”, sier Krange.

Sammenhengene er tydelige selv om den store og litt diffuse gruppa som svarer ”akseptabelt”- setter sitt preg på analysene.

Hvem skal bestemme?

Respondentene ble presentert for en liste over aktører som kan tenkes å spille en rolle i rovviltforvaltningen, som Direktoratet for naturforvaltning, rovdyrforskere, lokalbefolkning, landbruksorganisasjoner, Stortinget og Miljøverndepartementet.

Mange mener at alle skal få være med å ha innflytelse, men likevel følger synet på ”hvem som skal bestemme” langt på vei samme mønster som tiltroen beskrevet over. 

– Å ville verne mer natur og å være skeptisk til jakt, henger sammen med synspunktet at miljøeksperter skal få bestemme. Å ville redusere verneområdene og å være positiv til jakt henger sammen med å mene at representanter for bygdeinteresser skal få bestemme, sier Krange.

Avhengig av posisjoner

Analysene viser at ønsket om endringer av bestandsmålene har klar sammenheng med sosiale og kulturelle posisjoner.

Holdningen at bestandsmålet for bjørn og ulv bør økes, er klart mer utbredt i de delene av befolkningen som har makt og innflytelse, mens holdningen at bestandsmålet for bjørn og ulv bør reduseres, er mer utbredt i motsatt ende av en sånn skala.

– Undersøkelsen viser oss at rovviltkonfliktene føyer seg inn i et mer allment mønster av motsetninger mellom eliter og vanlige folk.

– Vi må strø litt malurt i begeret til de som vil tolke funnene som sterk støtte til dagens forvaltningsregime, sier Krange.

Sosial posisjon

Mange av de som svarte at bestandsmålene er akseptable, har nok et svært moderat engasjement nå det gjelder rovviltspørsmålene – flere er trolig direkte likegyldige.

– Vi ser gjennom analysene at de gruppene som enten vil ha høyere eller lavere bestandsmål, både for bjørn og ulv, fordeler seg ganske tydelig i ulike sosiokulturelle posisjoner. Synet på rovviltpolitikken er nok for mange forankret i et større meningsunivers, som igjen er knyttet til hvor de befinner seg i samfunnet – sosialt og kulturelt.

Meninger som inngår i folks mer grunnleggende oppfatning av hvordan verden er skrudd sammen, er ikke så lette å rikke på.

– Det er rimelig å anta at de som har slike ”helstøpte” meninger også har et sterkere engasjement, og at det er disse som preger den offentlige diskusjonen og de åpne konfliktene om rovviltforvaltningen. Og selv om de utgjør et mindretall i befolkningen, er de mange nok til at de ikke kan ignoreres.

– I tillegg har de ofte støtte fra toneangivende interesseorganisasjoner på begge sider. Derfor er det nok disse både forvaltning og politiske myndigheter må forholde seg til også tida framover.

– Om det er slik vi har antydet andre steder, at sosiale og kulturelle endringer går i rovdyras favør, behøver ikke det å bety at frontene blir mindre harde, sier forskeren.

Det kan tvert imot bety at det som så langt ofte har blitt betraktet som en urban-rural konflikt blomstrer sterkere opp i distriktene, som en følge av endrede styrkeforhold mellom slike sosiale grupper som vi har identifisert i undersøkelsen.

Referanser:

Krange, Tangeland & Skogen: Bestandsmål for store rovdyr, NINA Rapport 657, 2011.

Tangeland, Skogen og Krange: Om rovdyr på landet og i byen, NINA Rapport 650. 2010.