Det begynte med steinalderbonden som slo seg ned ved kysten og trengte beiteland for bufe. Et møysommelig arbeid lå foran ham, for skogen vokste tett helt ned til fjæresteinene.

Da kom han på å ta ilden til hjelp. Svære skogområder ble svidd av, og opp fra asken vokste urter, gras og lyngplanter som ble prima husdyrbeite.

Slik ble kystlinjen kultivert, fra Portugal i sør og helt opp til Lofoten i nord. Milde vintrer og lite snø ga lang vekstsesong og rikelig tilgang på friskt plantemateriale. Dette gjorde det mulig å la husdyra gå ute hele året.

Om vinteren fant de god mat i eviggrønne lyngplanter, og om sommeren lokket duftende urter og saftig gress. Denne beitesammensetningen ble skapt gjennom systematisk brenning av lyngheiene.

80 prosent gått tapt

I 5 000 år fortsatte kystbøndene å bruke flammer for å holde utmarka åpen. Nå er landskapet i ferd med å gro igjen, og det går fort. Over 80 prosent av lyngheiene har gått tapt i løpet av det siste århundret.

Hvis det ikke settes inn mottiltak, vil resten være borte i løpet av få tiår. Skal vi ivareta de biologiske og kulturhistoriske verdiene som finnes i dette menneskepåvirkede landskapet, og ønsker vi en bærekraftig forvaltning av det, haster det med å skape et bedre kunnskapsgrunnlag.

Den muntlige og praktiske overføringen av tradisjonelle bruksmetoder og kunnskap om arealene er nemlig i ferd med å dø ut. Gjengroing på grunn av endret arealbruk skjer raskt. I tillegg har flere områder blitt plantet til med fremmede arter som sitkagran og buskfuru. Andre trusler er nydyrking, bygging av hus, hytter og veier, utbygging av vindmølleparker og forurensing.

Kulturlandskapsgruppa ved Vitenskapsmuseet i Trondheim deltar nå i et forskningsprosjekt som studerer skjøtsel og vern av de truede områdene. I vår er det avsluttet fire hovedoppgaver i tilknytning til prosjektet “Kystens kulturlandskap, botanisk mangfold og skjøtsel”, og et doktorgradsarbeid nærmer seg avslutning. Forskningsprosjektet ledes av professor Asbjørn Moen.

Landskap og dyreliv forandres

Studiene har vært særlig konsentrert om to områder i Trøndelag: Tarva i Bjugn og Kalvøya i Vikna.

- Tarva er spesiell fordi det har vært drift med beitedyr hele tiden. Her samler vi kunnskap om hva som skjer før, under og etter lyngbrenning, sier biolog Liv S. Nilsen, som er i ferd med å skrive doktoravhandling om prosjektet.

- På Kalvøya har det tradisjonelle arealbruket opphørt og er nå gjenstand for rask gjengroing. Kalvøya forteller oss hva som skjer når denne formen for skjøtsel opphører, og hvordan landskapet forandres. Hvilke arter forsvinner, hvilke overtar, hvor fort går det, og hva er konsekvensen for dyrelivet i området?

Internasjonalt ansvar

Opplysningene kan brukes til å lage skjøtselsplaner som tar sikte på å bevare de mest verdifulle kystområdene. Bevaring og bærekraftig utnytting av de biologiske ressursene i naturen er et høgt prioritert satsingsområde både nasjonalt og internasjonalt. Dette er uttrykt gjennom FNs biodiversitetskonvensjon fra Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

- Norge har et spesielt ansvar for enkelte vegetasjonstyper som er særegne for kysten vår. I dette inngår blant annet kystlyngheiene, innskyter Asbjørn Moen.

- Våre kystlyngheier er svært forskjellige fra dem vi finner lenger sørover i Europa. Kystlyngheia i Trøndelag skiller seg ut ved at den mangler arter som finnes lenger sør. Til gjengjeld har den innslag av arter som er vanlig lenger nord og på fjellet. For eksempel er det mindre røsslyng og mer krekling. Det er lite tørrhei og mer fukthei og mer bart berg i heiområdene.

Livssyklus i fire faser

Lyngheias livssyklus deles inn i fire faser.

*Pionèrfasen* varer i ca to til fire år etter en brann. I jordsmonnet fins store mengder spireklare frø som vil ha store muligheter til å spire på grunn av rikelig tilgang på lys og næringsrik aske.

Byggefasen varer fra ca fem-seks år etter brannen og ca 15 år framover. I denne perioden vil mengden av røsslyng øke, plantene blir tettvokste og slipper lite lys ned til bakken. Dermed skygger lyngen ut flere urter og gras som var til stede i pionerfasen.

Moden fase. Når røsslyngen blir 15 - 20 år gammel, avtar veksten. Den blir kraftig forvedet og fôrverdien blir forringet. Bøndene vil tradisjonelt svi av lyngen i denne fasen, slik at syklusen starter om igjen fra pionerfasen. Dersom dette ikke blir gjort, vil den tradisjonelle lyngheisyklusen brytes.

I degenerasjonsfasen har nettopp dette skjedd. Røsslyngen kan bli 40-50 år gammel og har da tykke forvedete greiner med liten bladtetthet. Mye lys når ned til jordbunnen, og frø kan spire. Einer, bjørk, rogn og furu får dermed god anledning til å etablere seg i lyngheia, og vi får en utvikling mot skog. Langs Namdalskysten kommer også grana inn.

Ny æra for økobonden

I Norge hadde kystlyngheiene størst utbredelse på midten av 1800-tallet. Siden har arealbruken i jordbruket vært i kraftig endring, og ressursene fra utmarka har hatt liten betydning for gårdsdriften de siste tiåra. Tradisjonell bruk og skjøtsel av lynghei i kystområdene har praktisk talt opphørt.

Økt bevissthet om jordas sårbarhet, og forbrukerkrav om ren og trygg mat, kan kanskje gi en ny æra for kystheibonden - vår aller første økobonde. I et karrig landskap lærte han å utnytte alle ressurser i et finbalansert samspill med naturen. Han klarte seg uten kunstgjødsel og ugrassprøyting.

Ved brenning av lyng og busker i utmarka, og ved husdyrbeite og slått, ble artssammensetningen endret. De første årene etter brenninga vokste det opp gras og urter som ga et godt sommerbeite. Etter hvert ble gresset fortrengt av vintergrønne lyngarter. Ung lyng har mer næring enn gammel lyng og ga verdifullt vinterbeite.

Bonden utviklet en tradisjon med å brenne et lite område hvert år. Slik fikk lyngheia en mosaikk av vegetasjon med ulikt innhold og på forskjellige stadier. I dette landskapet trives for eksempel villsauen, - en delikatesse av de sjeldne, som kan bli et interessant nisjeprodukt for den som kjenner sin besøkelsestid.