I 1996 startet Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten oppkjøpet i industriselskapet Aker med sitt selskap Resource Group International (RGI). I løpet av kort tid kjøpte RGI seg opp til å bli største aksjonær. Til tross for stor motstand fra etablerte næringslivsledere, lyktes Røkke og Gjelsten å slå sammen RGI og Aker, som siden ble hetende Aker RGI. Dette ble starten på omfattende strukturelle endringer i selskapet. 

Historien er også et norsk eksempel på det BI-professor Øyvind Norli kaller «aksjerebeller». Han har ikke forsket på Røkke eller Aker spesielt, men har undersøkt mer enn 400 tilfeller av eieraktivisme i amerikanske børsselskaper.

Aksjeaktivistene går gjerne inn i lavt prisede selskaper med et ønske om å røske opp i bedriftene, og bruker sin nyvunnede eiermakt til å bytte ut styremedlemmer og utfordre generalforsamlingen. 

– De ser muligheter for å gjennomføre endringer som øker verdien på selskapet de investerer i, påpeker Norli.

Dyrt å være aktiv

Norli og hans finansforskerkolleger har gjennomført en studie som kaster nytt lys over aksjerebellenes handlingsmønster.

Forskerne har sett på alle rapporterte tilfeller av eieraktivisme i amerikanske børsnoterte aksjeselskaper i perioden fra 1994 til 2007.

Det er ikke så ofte vi ser eksempler på at aksjeeiere bruker stemmeretten sin til å påvirke eierstyringen. En av årsakene er at det koster mye å utøve en så aktiv eierrolle.

For det første må aksjerebellen kjøpe seg en stor nok eierandel til å kunne utøve eiermakt. Vedkommende trenger også å hente inn gode, men ikke helt billige, juridiske råd. Ønsker du å bytte ut styremedlemmer, må du også regne med å finansiere en kampanje for å få valgt inn dine alternative styrekandidater.

Det er aksjerebellen som må ta alle kostnadene, mens også øvrige aksjonærer nyter godt av gevinsten om fremstøtet skulle føre frem og gi et lykkelig økonomisk resultat. Gratispassasjerene, de som høster uten å så, er også med på å gjøre det mindre interessant å spille en aktiv eierrolle.

Selskaper det er lett å handle i

Norlis forskning viser at dersom det er lett å kjøpe og selge aksjer i bedriften – det vil si når den har høy likviditet – øker sannsynligheten for at det kommer inn eiere som vil røske opp i bedriften gjennom å ta en aktiv rolle i eierstyring.

– I slike selskaper vil aksjonæren stille og rolig kunne kjøpe tilstrekkelig mange aksjer i selskapet, forklarer Norli.

BI-forskerne dokumenterer at eieraktivistene allerede har en betydelig eierandel når det blir offentlig kjent at de har planer om å gjøre endringer i selskapet.

I selskaper der det er liten omsetning av aksjer – det vil si lav likviditet – er det atskillig vanskeligere å kjøpe seg opp i det stille.

Selskaper med for høy pris

Enkelte bedrifter kan få en høyere pris i aksjemarkedet enn hva bedriften egentlig er verdt. Skulle aksjerebellen få gjennomslag for tiltak som løfter selskapets reelle verdi opp mot prisen i aksjemarkedet, er det ingen gevinst å hente ut.

Dersom det er lett å selge seg ut av selskapet, vil eieraktivisten heller gjør det enn å ta kostnadene ved å forsøke å påvirke styringen av selskapet.

Dermed blir overprisede selskaper et unntak fra hovedtendensen, nemlig at det er mer eieraktivisme i selskaper det er lett å kjøpe og selge aksjer i.

Lønnsomt å handle i det stille

Forskerne påviser at aksjerebellene handler heftig før planene om å gripe aktivt inn i styringen av selskapet blir kjent. Siden det er snakk om selskaper der aksjene er lett omsettelige, vil de kunne kjøpe seg opp til en betydelig eierandel uten at det påvirker prisen på aksjene nevneverdig.

I gjennomsnitt hadde eieraktivistene kjøpt ni prosent av aksjene i selskapene når det ble kjent at de skulle bruke eierrollen til å påvirke styringen av selskapet. I snitt oppnådde de en fortjeneste på 8,5 prosent av kapitalen de brukte til å handle aksjer med.

Referanse:

Norli, Øyvind, m.fl. Liquidity and Shareholder Activism. Review of Financial Studies. Oktober 7, 2014.