I hundre år har vi hatt samtidsmusikk og superlativene har ikke alltid haglet.

Kritikere har beskyldt den for å være kald, upersonlig, autoritær, kunstig og følelsesløs. Den har til og med vært forbudt av autoritære regimer som under Hitler og Stalin.

I den nye boka Transformations of Musical Modernism lanserer en gruppe internasjonalt forskere, med professor Erling E. Guldbrandsen ved Universitetet i Oslo i spissen, en ny tolkning av samtidsmusikken, også kalt den musikalske modernismen.

En revolusjon blant musikere

– Vi går imot myten om at samtidsmusikk er kald, teknisk og ikke gir uttrykk for menneskelige følelser. Ja, tekniske og matematiske systemer ble brukt i komposisjonen, men de beste komponistene, de som spilles i dag, er først og fremst store musikere. Uten følelse og inspirasjon ville det ikke være mulig å kommunisere med et publikum slik de gjør i dag, sier Guldbrandsen, professor ved Institutt for musikkvitenskap.

De siste 20 til 30 årene har mening og følelser kommet tydeligere til uttrykk i måten musikken formidles på. På 1950- og 60-tallet spilte orkestre samtidsmusikken langt mindre melodisk enn i dag, ifølge Guldbrandsen. Forskerne har lyttet til framføringer fra de ulike tiårene.

– Det har skjedd en revolusjon blant musikere, både solister, orkestre og ensembler. De er i stand til å spille modernistisk musikk på en så levende måte at vi hører at den ligner symfoni og opera fra tidligere tider. Mens samtidsmusikerne på 1950- og 60-tallet spilte alle notene riktig, som isolerte punkter, spiller de i dag sammenhengende melodier og fraser. Klangene framstilles som en helhet.

Ulyd og forferdelig

Han påpeker at det kan ta tid for samfunnet å forstå ny musikk. Musikk fra Ludvig van Beethovens siste periode ble kalt «de gale kvartettene». Mange musikere var misfornøyde. Da en av dem klaget over at musikken var vanskelig å spille, skal Beethoven ha sagt: «Jeg tenker ikke på din elendige fiolin når jeg snakker med Gud!». 

På samme måte har mange musikere vært misfornøyde med samtidsmusikken.

– På 1950- og 60-tallet var det til dels voldsom motvilje blant musikere. De ville spille klassisk-romantisk musikk og mente at modernisme var ulyd og forferdelig: dette var ikke lenger musikk.

Flere samtidskomponister var også misfornøyde – med måten musikken deres ble spilt på.

– Franske Pierre Boulez, som jeg skriver om i boka, mente framføringen av den moderne musikken var katastrofal. Han ble selv dirigent for å vise hvordan det skulle spilles. Boulez gjorde en uvurderlig innsats som dirigent. Det samme gjelder flere av komponistene, de måtte selv trå til. I dag spiller nye generasjoner musikken levende, lekende og lett. 

Ikke så ny som det ble sagt

Modernismens tidsalder startet på slutten av 1800-tallet og fortsatte gjennom 1900-tallet. Den omfattet både kunst, arkitektur, litteratur og musikk.

Blant de mest kjente komponistene er Igor Stravinskij, Arnold Schönberg, Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez. Musikken kjennetegnes av manglende dur-moll-tonalitet, skiftende taktarter og nye klanger.  

Komponister, filosofer og andre gikk tidlig ut og sa at modernismen representerte et brudd med fortiden. Både innen musikk og andre felter ble modernistiske verker presentert som noe helt nytt.

Forskerne bak den nye boka mener at dette ikke var tilfelle for musikkens del.

– Ved nærmere ettertanke viser det seg at samtidsmusikk høres fremmed ut på overflaten, men dypere sett gjør den det samme som annen musikk. Klassiske komponister, som Beethoven, har alltid søkt nye uttrykksformer. De har laget kunstverker som utfordrer lytteren, men som fortsatt søker en form for skjønnhet. Vi påviser at det var musikalsk smak og dømmekraft som lå til grunn også i modernismen, mer enn kalkyle og skrivebordskonstruksjon, sier Guldbrandsen.

Har videreført fortiden

De seksten forskerne som har bidratt til boka er en blanding av unge norske forskere og toppforskere fra USA, Canada, Storbritannia og Frankrike. Guldbrandsen har også bidratt samt redigert boka sammen med Julian Johnson ved University of London.

Forfatterne har tre hovedbudskap: At modernismen ikke er et brudd med historien, at den ikke er kald og følelsesløs og at dagens musikere klarer å spille den på en annen måte enn tidligere musikere.

– Modernistiske komponister vil ut av klisjeer og etablerte uttrykksmåter. De vil skape noe ingen har hørt maken til før. Men hvis alt er nyskapende, blir det bare fremmed og uforståelig. Det må være noe der som snakker til oss, noe vi kjenner igjen. Musikk kan tale til både følelser, sanselighet, intellekt og erindring, og det gjør samtidsmusikken, sier Erling E. Guldbrandsen og legger til:  

– Modernistene har vært opptatt av å formulere noe som er aktuelt og relevant i dag. Men de har ikke brutt med fortiden, de har videreført den på nyskapende måter.