Førsteamanuensis Ragnhild Lund ved Høgskolen i Vestfold har analysert tolv sangbøker for norsk skole fra 1850 til vår tid, med Sang i Norge fra 2008 som den nyeste.

Utvalget omfatter 3 309 sanger. I de tolv bøkene fant hun mange sanger og salmer som har gått igjen. Samtidig er mange skiftet ut, mens nye er kommet til.

Bare to sanger har gått igjen i alle sangbøker for skolen som er utgitt siden 1850: “Deilig er jorden” og “Gud sign vår konge god”.

–  Den svenske og danske nasjonalsangen er med i svært mange av samlingene, forteller Lund.

– Mange av sangene vi regner som de mest kjente, ble faktisk ikke laget før mot slutten av 1800-tallet. Det er derfor helt naturlig at de ikke er med i de eldste sangbøkene.

Dette gjelder sanger som “Ja, vi elsker”, “Millom bakkar og berg”, “Gud signe vårt dyre fedreland” og “No livnar det i lundar” – for bare å nevne noen.

– Men de har til gjengjeld vært med i alle sangbøkene i mitt utvalg i tida etter 1900.

Hvor norsk er den norske sangskatten?

Lund mener det er interessant å merke seg at sangene som har vært med i de fleste norske sangbøker, og altså må kunne betraktes som kjernen i den norske sangskatten, ikke er norske.

“Deilig er jorden” er en tysk folkemelodi med tekst av den danske forfatteren Ingemann, mens “Kongesangen” er en oversettelse av den engelske “God save the Queen”.

Samtidig er selvsagt våre mest kjente forfattere og komponister godt representert. Bjørnstjerne Bjørnson topper statistikken med flest tekster, men vi finner også flere sangtekster av forfattere som Ivar Aasen og Elias Blix.

Blant komponistene finner vi navn som Richard Nordraak, Halvdan Kierulf, L. M. Lindeman og Ole Bull.

– De aller fleste forfatterne og komponistene er menn, kommenterer Lund.

– Eneste unntak er faktisk Blåmann, blåmann bukken min, som er komponert av Anne Haavie.

Noen kommer, noen går

Det sier seg selv at en del sanger til en hver tid vil være på veg ut av sangboken, mens andre kommer til. På 1960-tallet ser vi et ganske markant skille i og med at mange oppdragende sanger og sanger som bygger opp under nasjonalfølelsen, ikke lenger ble tatt med.

Det samme gjelder mer mollstemte sanger som berører livets harde realiteter og livets slutt.

– I stedet kommer en ny type sanger sterkere inn, nemlig de rene underholdningssangene, påpeker Lund.

– Her kan nevnes sanger som “Bolla Pinnsvin” og “Gøy på landet”, mens senere sangbøker har med mange sanger for eksempel av Lillebjørn Nilsen og Knutsen og Ludvigsen.

Nok et utviklingstrekk ligger i det økende innslaget av engelske og amerikanske viser og populærmusikk.

– Parallelt med dette ser vi at den nyeste sangboken, Sang i Norge, slår et slag for mange av de gamle sangene som så ut til å falle ut av repertoaret på 1950- og 1960-tallet, sier Lund.

I denne boka finner vi igjen titler som “Eg gjette Tulla”, “Jeg har båret lerkens vinge”, “Norge, mitt Norge”, “Mot i brystet” og “Til lags åt alle”.

Selv om sangbøkenes innhold sier sitt, vet vi selvfølgelig ikke så mye om hvilke sanger som er blitt brukt og lært. Lærerens preferanser og hans eller hennes eget tilfang av sanger har sikkert spilt en sentral rolle her, oppsummerer Ragnhild Lund.